Forsvarets skilt opplyser at det ikke er lov å ta bilder av radaren, men kan neppe tas bokstavelig.

For det første du ser når du kommer til Vardø, enten du kommer sjøveien, med fly eller kjørende langs veien over Domen, er nettopp denne hvite, enorme kuppelen som ruver på Vårberget noen titalls meter over Norges østligste by.

Det er faktisk nær umulig å ikke se Forsvarets radaranlegg fra hvor enn du er i byen.

Like nedenfor rådhuset, langs sjøkanten, står Gry-Anita Kristiansen og dirigerer malingspann, blomsterkasser og sekker med jord. Vi skriver juni og om noen uker er det pomorfestival i Vardø. 46-år gamle Kristiansen, en kvinne som har en finger med i spillet i det meste som skjer i Vardø, har samlet sammen en gjeng venninner for å pynte byen.

Værslitte gjerder skal males og gule blomsterkasser skal skape stemning på gatehjørner.

Vi spør hva hun synes om radaren. Kristiansen, som er leder for næringsforeningen i Vardø og med en rekke verv i frivillige organisasjoner og foreninger, veier sine ord.

– Dette er siste stopp før Russland. Vardø har en strategisk plassering i verden. Derfor forstår du at den er der, sier Kristiansen.

Viktige skatteinntekter

Få vet hvor mange personer som jobber ved Vardø-radaren. Men det er liten tvil om at Forsvaret er den største enkeltarbeidsgiveren i Vardø, utenom kommunen. Derfor er kritikk av radaren også noe som kan være vanskelig å framføre i en by med drøyt 2.000 innbyggere.

Det er den lokale sparebanken som har betalt for maling og blomstrer. Kommunens gjeld er på over 300 millioner kroner. Det tilsvarer 150.000 kroner per innbygger, viser tall fra Statistisk sentralbyrå. Skatteinntekter fra personer som arbeider ved eller med radaren er svært viktig for kommunen.

Kristiansen mener Vardø burde fått mer.

– Radaren bidrar med viktige arbeidsplasser, men den tar jo opp et stort areal på øya. Kommunen burde kanskje fått en årlig sum penger fra Forsvaret til å utvikle byen?

Tone Lise Rostad (51) er født og oppvokst i Vardø. Nå bor hun i Drøbak, men tilbringer feriene i nord.

– Det er farlig å uttale seg om radaren for tiden. 

– Hvorfor det?

– Plutselig blir man arrestert på ting man har sagt. Folk tar deg på ting du ikke skulle ha sagt.

– Hvem da?

– Diverse folk. Man blir tatt i media også om man er ute og slenger med kjeften.

– Så det er vanskelig å snakke om radaren, altså?

– Ja, egentlig.

En del av bybildet i all tid

Den hvite radarkuppelen har vært en naturlig del av bybildet i Vardø i mange tiår. I like mange år har Norge vært åpen om at norske myndigheter samarbeider med USA om det som skjer ved Forsvarets stasjon Vardø, som er det offisielle navnet, noen titalls kilometer i luftlinje unna Russland.

Et nytt radarbygg har det siste året reist seg ved siden av det gamle, som siden starten av 1980-tallet har vært operativt. Etterretningstjenesten opplyser selv at dette er en oppgradering og modernisering av et system som snart har nådd sin forventede levetid. Det er lett å se at nybygget har en langt større dimensjon enn det gamle.

Det offisielle Norge har vært svært tilbakeholden med informasjonen om det nye radaranlegget. Da det i 2016 ble besluttet å bygge en ny radar, visste ingen av stortingsrepresentantene fra Finnmark om saken før den havnet i media.

Da NRK ville filme lossingen av utstyr til radaren, som kom til Vardø med et amerikansk skip i vinter, ble reporteren forsøkt stoppet av en transportarbeider. Saken ble politianmeldt, men senere henlagt.

Det som skal plasseres inne i radaren er utviklet og bygget i USA. Monteringen skjer ved hjelp av amerikanske ingeniører og teknikere. NRK meldte tidligere i år at fem amerikanske familier nå er bosatt i Vardø. Derfor var det kanskje forventet at de retoriske utspillene fra Moskva ble tydeligere og krassere, og kom med jevnere mellomrom enn tidligere.

Det russiske utenriksdepartementet sa faktisk så sent som i mai at landet ville gjengjelde det man ser på som militær oppbygging langs Russlands grenser.

Men at russiske kampfly skulle øve på å bombe Vardø, noe som skjedde både 24. mars 2017 og 14. februar 2018, var Norge forberedt på det? Eller at den russiske nordflåten nå har utplassert et nytt missilsystem på Srednij-halvøyen like øst for Kirkenes – 70 kilometer unna Vardø?

Hvordan har det som en gang var Norges viktigste internasjonale by i nord, og åsted for den lukrative pomorhandelen gjennom to hundre år mellom Norge og Russland, blitt et foretrukket bombemål for Moskva?

Vardø er utvilsomt tilbake på det geopolitiske verdenskartet.

Hvis man ikke kjenner fortiden, forstår man ikke nåtiden og egner seg ikke til å forme fremtiden, sa den franske filosofen Simone Weil.

Og det er kanskje det som er blitt Vardøs skjebne, en brikke i spillet mellom stormaktene.

Helt fra den danske kongen besluttet å bygge Vardøhus festning en gang tidlig på 1300-tallet, har Russland vært viktig for utviklingen av Vardø. Først som en utpost i nord mot «det ukjente» i øst, deretter som senter for den lukrative tømmer og mel mot fisk-handelen.

Fra starten av 1910-tallet ble norske myndigheter stadig mer bekymret for den russiske innflytelsen i nord. Den første verdenskrig og den russiske revolusjonen ble starten på slutten for et flere hundre år gammel bånd mellom Norge og Russland i nord.

Ortodoks faste forbød kjøtt

Utenfor Pomormuseet vaier den norske og russiske vimpelen. Museumsvert Ingrid Eikevik (20) er vant med å ta imot besøk uten kjennskap til denne spesielle delen av norsk historie.

– Dette var både et økonomisk, men også et kulturelt senter. Pomorene fraktet mel og treverk til Vardø, og siden den russisk-ortodokse fasten forbød pomorene å spise kjøtt, ble fisk en viktig handelsvare, forteller Eikevik.

Allerede på 1500-tallet startet denne handelen mellom Russland og Norge i organisert form, men det var først mot slutten av 1700-tallet at de russiske forbindelsene satte sitt preg på Vardø. Det som først var en ren bytteøkonomi ble etter hvert en pengehandel. Vin, te, tekstiler og luksusvarer ble nå også omsatt.

Den russiske rubelen var hard valuta og det var egne russiske bakerier i Vardø. Et eget språk, russenorsk, ble snakket mellom fiskere og handelsmenn og Russland hadde et eget konsulat i byen.

– På den tiden opplevde Vardø velstandsøkning. Handelen ble veldig viktig for folk som bodde her, forteller Eikevik.

Vardø ble døpt om til Norges pomorhovedstad.

Eikevik viser fram et sigarettetui med en spesiell historie. Lokket er dekorert av den russiske ørn, riksvåpenet. På baksiden er tsar Nikolaj den andres fire døtres navn gravert inn – Anastasija, Maria, Tatjana og Olga, og datoen 5. oktober 1907. Trolig er etuiet en gave fra tsaren til en av offiserene på det keiserlige skipet «Poljarnaja Zvezda» - Polarstjernen. Det var ikke uvanlig at personer som hjalp til med å underholde tsarens døtre fikk slike gaver.

Hvordan havnet dette i Vardø? Trolig var dette noe borgerskapet fraktet med seg etter revolusjonen og den bolsjevistiske maktovertakelsen i 1917.

– Det er vel liten tvil om at det ville vært mer liv i Vardø i dag dersom pomorhandelen hadde fortsatt, forteller museumsvert Eikevik.

Vi spør om Vardø-radaren.

– Folkene som jobber der oppe kalles bare for fuglekikkere. Radaren er uheldig for en by der forholdet til Russland er basert på gjensidig respekt. Jeg kan godt forstå at russerne er irriterte, sier Eikevik, før hun legger til:

– Men det er jo naturlig at den ligger der, gitt beliggenheten til Vardø, sier Eikevik.

– Folk protesterer mot vindturbiner, men her?

Yngve Træland (69) er akkurat gått i land fra Hurtigruten og stiger inn på Pomormuseet. Bergenseren er i Vardø for første gang og er spesielt interessert i det norsk-russiske forholdet og den nye Vardø-radaren.

– Jeg har lest at det skulle bygges en ny radar. Jeg er til og med så nysgjerrig at jeg skal opp der og se hvor nært jeg kan komme før jeg blir jaget bort.

– Hva visste du om radaren før du kom hit?

– Jeg har hørt at det er bygget en radar, og at det er USA som er interessert i den. Og at den er svær, men den er jo større enn jeg hadde trodd. Så det er tydelig at den har stor kapasitet. Jeg har ikke greie på det tekniske, men man lurer jo på hvorfor de bygger så stort?

Træland drar en parallell til de omfattende folkelige aksjonene mot vindkraft som har preget Norge det siste halvåret.

– Den er jo ikke noe fin oppå der. Har vanlige folk hatt innflytelse på dette? Folk protesterer mot vindturbiner, men var det noen som protesterte mot dette her? Den er jo ikke akkurat fin, den dominerer veldig. Hvis jeg hadde bodd her, ville jeg helst hatt den bygget et annet sted, ikke midt oppi byen her.

– For 100 år siden var det stor russisk innflytelse her. I dag er Russland ganske tydelige på at de ikke liker at det bygges en ny radar.

– Ja, det er helt forståelig, for dette er jo spionvirksomhet på en måte. Ville USA likt at Russland bygde en sånn svær radar på Cuba eller i Florida? Da ville de ha protestert.

–  Så du har ikke tro på at det her er en norsk radar?

Træland ler.

– Nei, er det noen som innbiller seg det da?

– Det norske forsvaret sier det.

Træland gapskratter.

– Ja, de er jo betalt for å si det. Vi er jo ikke helt naive. Det er jo ikke Norge som driver den. Da må du ikke gi deg, da må du spørre det norske forsvaret: «Ja, hva skal vi med den? Hva er det vi skal sjekke opp her, hva er det vi skal passe på her?» Sant? Det der er helt naivt.

Træland ler mer.

– Vet du at det russiske forsvaret sendte bombefly for å trente på å bombe Vardø?

–  Når gjorde de det?

– I fjor.

– Nei, det har ikke jeg hørt noe om.

– Etterretningstjenesten la frem rapport tidligere i år om at ved to tilfeller trente Russland på å bombe Vardø.

– Jo, men trening holder jo alle på med. Hva var det den het, den der norske øvelsen som var her i fjor?

– Trident Juncture?

– Ja. Det var jo trening, det og. Men den var jo mye mer omfattende.

– Hvis Norge hadde trent på å bombe Murmansk, hva hadde skjedd da?

– Det er ikke noen som tror at Russland kommer her for å angripe oss. Russland må vise styrke, men de er jo mye svakere enn Nato. Og de må jo drive på for å ikke miste innflytelse helt.

– Så det er bare for å markere behov?

– Ja. Det er jo ikke noen som tror at Russland skal bombe Norge. Er det noen som tror det? Tror folk det? Er det sånn at folk i Vardø er redde for at de skal komme her og bombe oss?

– Du er ikke redd for å finne det ut?

– Nei, det tror jeg ikke. Nei.

– Men du sier at du forstår at russerne er forbannet på den radaren.

– Ja.

– Hvorfor bygger Norge den da?

– Det er jo ikke Norge som bygger den. Det er bare en formalitet, det. Det er selvfølgelig USA som ønsker denne radaren.

– Problemene mellom Norge og Russland er et østlandsproblem.

Bjørn Bredesen (59), vardøværing og daglig leder på Nord-Norges eldste pub, Nordpol kro, tapper fingeren gjentatte ganger i bordet for å understreke poenget.

– Et østlandsproblem?

– Ja, et østlandsproblem. Vi her oppe har hatt kultur- og idrettsutveksling med Russland fra 1956. Dette, russerne, er broderfolket, vi er alle her av russisk avstamming, inkludert meg. For oss er ikke dette noe problem. Dette er et sentralt problem. Slik føler jeg det, sier Bredesen.

Nordpol kro i Vardø minner om et museum, om du ser bort fra bardisken og den faste gjengen mannfolk som slår i hjel dagtid. Bilder av byen fra så langt tilbake det fantes fotografiapparat i verden pryder veggene. Bredesen, som er femte eier av puben som først åpnet for over 160 år siden, er også et leksikon hva angår lokal- og regionalhistorie.

– Huset du sitter i nå er bygget av tømmer fra Arkhangelsk. Det kan dateres tilbake til 1864. Det var krav om overnattingssted for å få konsesjon til å drive med eksport og import. Nevnte jeg at Fridtjof Nansen overnattet her i 1895 da han var på vei med Fram til Nordpolen? Hvordan vet jeg det? Jo, han beskrev utsikten fra sitt soveromsvindu i et brev. Den utsikten finner du i den retningen.

Bredesen peker ut gjennom vinduet.

– Dette huset er et resultat av pomortiden.

«Det amerikanske krigsmaskineriet oppå øya»

Bredesen snakker varmt om det nære norsk-russiske vennskapet som alltid har eksistert i Vardø, og byens posisjon som senter for sivilt samarbeid med Russland.

Han snakker i mindre varme ordlag om det han karakteriserer som «det amerikanske krigsmaskineriet oppå øya», altså Vardø-radaren.

– Jeg føler meg ikke truet av Russland. Akkurat nå føler jeg meg mer truet av USA. Vi har altså en president som truer med å gå til krig mot Iran på Twitter.

Bredesen blir stille noen sekunder.

– Vardø er en arena for skyggeboksingen mellom øst og vest. Det kan ødelegge for den kultur- og idrettsutvekslingen vi har med Russland, ved at de stenger grensa, sier Bredesen.

Pubeieren kjøper likevel ikke de stadige utfallene fra Moskva mot Vardø-radaren.

– Russland er programforpliktet til å være irritert på radaren. Det er akkurat som Høyre og Arbeiderpartiet når partiene legger fram et eller annet politisk forslag. Man må være uenige uansett. Jeg har vært med båt til Murmansk. Langs Murmansk-fjorden ligger det en skog av radarer, sier Bredesen, før han legger til:

– Men jeg forstår godt at når det blir bygget amerikanskfinansierte krigsinstallasjoner tre mil i fra grensen til Russland … Jeg forstår at det blir en reaksjon.

Tøft å drive utested i Vardø

Nordpol kro er en av de få stedene i Vardø der byggingen av en ny radar merkes direkte på bunnlinja.

Tilreisende anleggsarbeidere og ingeniører drikker gjerne øl etter arbeidstid. Og pubeieren innrømmer gjerne at dette er kjærkomne inntekter. Men Bredesen skulle ønske at store investeringer som Vardø-radaren genererte mer penger til lokalsamfunnet.

– Da Statoil investerte på Melkøya, bygde de kulturhus i Hammerfest. Når store konsern og bedrifter går inn med store utbygginger er det naturlig at de også bidrar i lokalsamfunnet. Forsvaret er like avhengig av infrastrukturen i Vardø som jeg, for å få folk til å jobbe der.

– Merker man i byen at det bygges en ny radar?

– Folk som er innom byen for å jobbe er også inne hos oss, hver dag. Men Forsvaret kunne sagt til Vardø kommune: «Her er 50 millioner, bruk det på infrastruktur, betal ned gjeld, skap arbeidsplasser». Dette prosjektet tilfaller samfunnet for lite, de betaler ikke eiendomsskatt. De sitter på den feiteste tomten i byen! Kommunen får ikke mer enn skatteinntekter fra dem som jobber der, og det er for lite etter min mening. Dette var Norges største fiskevær med over 4000 innbyggere. I dag er det 2000 igjen, og vi er en skygge av oss selv.

Bredesen peker ut av vinduet og opp mot radaranlegget.

– Det var over 90 soldater der oppe da jeg vokste opp. Det var en full forlegning – en mye større arbeidsplass enn det er i dag. Den gang hadde det norske Forsvaret kontrollen der oppe. Nå er det USA som styrer hele kosteballetten.

– Du tror det?

– Jeg er jeg overbevist om, det er ikke noe jeg tror. Hvorfor i himmelens navn tror du at du ikke finner denne investeringen på statsbudsjettet? Hvorfor tror du at det bor fem amerikanske familier i Vardø nå? Hvorfor tror du at amerikanske militærattacheen kommer hit i helikopter? Dette her er dollar.

– Hadde Vardø vært et bedre sted uten radaren?

– Det er et vanskelig spørsmål. Dette er et samfunn som har ligget nede med brukket rygg. Og det jobber mange personer der oppe som bidrar med skatteinntekter til kommunen. Så det vil være flåsete av meg å si at samfunnet ville vært bedre uten radaren. Men samtidig sitter de på den feiteste tomten som kunne vært brukt til reiseliv. La meg si det slik: Jeg tror ikke Vardø ville vært et dårligere sted uten radaren, sier Bredesen.

Bredesen er femte eier av Nordpol kro. Siden åpningen for over 160 år siden har den kun vært drevet av to familier. Men når 59 år gamle Bredesen om noen år skal pensjonere seg, vil kroa forsvinne ut av familien. Å drive serveringssted i Vardø er tøft.

– I 1993 hadde vi fem millioner kroner i omsetning. I fjor var den fire millioner. Jeg har drevet dette stedet siden 1985 og har fått med meg både Vardøs storhetstid, og erfart nedturen. Det har vært et slit med å få hjulene til å gå rundt. Ingen av mine barn vil overta.

– Er det vemodig?

– Ja, men slik er verden. Ingenting varer evig. Min jobb er å sørge for at bedriften er på topp den dagen andre tar over, slik at Nordpol kro kan drives videre i 160 nye år.

– Når radaren er ferdig bygget og teknikerne drar hjem igjen, hva skjer da?

– Da blir det roligere i byen. Da er vi tilbake til normaltilstanden.

– Vi har gjort dette mot hverandre siden den andre verdenskrig, sier Gabriel Kristiansen (16).

En håndfull ungdommer er samlet til grillfest på Skagen nær Drakkar - et enormt tremonumentet med rester av et vikingskip, en dinosaur og en hval i positur mot himmelen satt opp av russiske artister fra Arkhangelsk.

– Vi har god sikt inn i Russland. Det er bra for Norges sikkerhet, men er kanskje både en styrke og en ulempe. Men jeg tenker ikke mye på dette, sier Daniel Myhre (16)

– Dette provoserer jo Russland. Om noe skjer her rammer det jo oss, ikke USA, sier Erik Lund (16).

– Det er bra å bo i Vardø. Men jeg er redd for de truslene som Russland kommer med, sier Simone Myhre (17).

– Slapp av. Om Russland ønsket å bombet oss, ville det skjedd for lenge siden, sier Gabriel Kristiansen.

– Ser dere en framtid i Vardø?

– Jeg ser for meg ny jobb, sier Preben Røtvold (19).

– Russland vil vise muskler og fortelle at dette ikke er greit. Men dette handler vel like mye om at Vardø er et sted som er interessant for flere; amerikanere, russere og nordmenn, sier Daniel Myhre.

Radaren er en reell utfordring for Russland, sier Iver B. Neumann, statsviter, sosialantropolog og ekspert på Russland. Han mener Norge må ta på alvor at russiske myndigheter i sterke ordlag kritiserer byggingen av Globus-systemet i Vardø.

– Radaren er veldig avansert, og Norge har tradisjon for å sende råmaterialet videre til amerikanerne. Vardø-radaren er en viktig sak i det norsk-amerikanske forholdet, men også i forholdet til Nato, sier Neumann, som mener det er forventet av allierte land at Norge bidrar med informasjon fra Vardø-radaren.

Neumann er i dag direktør ved Velferdsinstituttet Nova ved Oslomet, men blir fra nyttår ny direktør ved Fridtjof Nansens institutt. Neumann kommenterer de russiske simulerte angrepene på Vardø slik:

– Russerne bruker alltid det militære, fordi det er det eneste de har. Det er som amerikanerne sier: Når det eneste du har er en hammer, ser hele verden ut som en spiker. Andre land kan gi forskjellige signaler og bruke forskjellige verktøy for å få viljen sin, men Russland har kun det militære. Så da blir angrepsøvelser et veldig sterkt signal.

– Hvorfor øver Russland slik mot Norge?

– Vi har en felles grense med Russland og Russland opplever det som en direkte trussel at de blir overhørt og spionert på, sier Neumann.

– Russisk UD sa i begynnelsen av mai at byggingen av den nye Vardø-radaren vil føre til gjengjeldelse – er det ment til innenrikspolitisk bruk, eller er det rettet direkte mot Norge?

– Jeg vil si at dette er et innlegg i en intern russisk debatt, der lederskapet vil framstå som sterk. Men det er også et klart signal til Norge om at Russland er lite fornøyd med utviklingen. Norge skal ikke nødvendigvis la det avgjøre vår beslutning, men vi skal merke oss det.

– Hva bør Norge gjøre?

– Russland er blitt mer aggressiv de siste årene. Da er det vår fordømte plikt til å passe på at vi holder guarden høyt. En av de måtene vi gjør det på er å være medlem av militærallianser. For å være medlem av militærallianser må vi legge noe i potten, og en av de tingene vi legger i potten er elektronisk etterretning. Det synes jeg vi skal fortsette med, sier Neumann.

– Det er langt fra Vardø til Oslo, og enda lengre fra Oslo til Vardø.

Åge Jakobsen (66) har egentlig ikke lyst til å snakke med oss. Han har dårlig tid. Båten, en Malo 28, må heises på land, vaskes, males og bunnsmøres før han tar sommerferie.

Han har mange meninger om Vardø-radaren. Men disse meningene er private.

– Men du kan skrive: Husk på hvem som frigjorde oss under krigen. Det kan du sitere meg på, sier Jakobsen.

Utenfor bakeriet møter vi Stine Vasshaug (27) og dattera Josefine på to år. Josefine kaller Vardø-radaren for «ballen oppå fjellet».

– Det er vanskelig å ha meninger om noe du ikke kan noe om. Jeg går ikke rundt og tenker på at dette er et angrepsmål. Jeg har et lite barn og som alle andre som har små barn går vi rundt i vår egen boble, sier Vasshaug.

Astor Pettersen (79) er pensjonert fisker. Dagene går med på å planlegge egen 80-årsdag. Når han ikke gjør det slår han i hjel tid på en stol utenfor kjøpesenteret Strandtorget.

– Russerne vet vel mer om radaren enn oss i Vardø. Det går en masse rykter om den. Ikke er jeg interessert i dette heller, sier han.

Men litt får han likevel med seg.

– Det kom jo en amerikansk båt med utstyret, men vi skal jo ikke bry oss med dette. Det er jo militært, hva skal vi der oppe og gjøre?

– Russland har truet med å angripe radaren.

– Har de det? Jeg følger ikke så nøye med. Jeg er mer opptatt av han som styrer USA. Han er litt av en tøffing, eller hva…? Hehe!, humrer Pettersen.

Tåkelegger hele debatten

Dagfinn Åseli (79) kommer tråkkende på en hjemmelaget elsykkel opp mot dagligvarebutikken som ligger like nedenfor Globus-radaren.

– Jeg er blitt vant til radaren. Men det hadde vært fint om vi fikk mer oppriktig informasjon om den fra det offentlige. Norge har jo tåkelagt dette. Vi er vant med tåke her i Vardø, men vi liker ikke folk som vrir seg unna faktiske forhold. De burde ha sagt rett ut at det er våre kamerater i USA som vil ha den for å ha sikt østover.

– Så dette handler ikke om å se på ting i verdensrommet eller andre ting?

– Det gjør jo for så vidt det, men hovedgrunnen til at den radaren står der, er at USA skal styrke sin posisjon militært, for å si det rett ut.

– Så du har ingen tro på at dette er en norsk radar?

– Nei!

– Forsvaret sier at det er en norsk radar.

– Det går an å vri på det rent teknisk, men radaren er bygd, betalt for og driftet fra amerikansk side. Da kan du ikke si at radaren er norsk. Formelt sett kan det se ut som om den er norsk, men i realiteten er det jo USA som forvalter radaren. Det er det ingen tvil om.

– Bør ikke Norge gi USA lov til å bygge en radar på norsk jord?

– Ja, men da bør Norge si til norske menn og kvinner at vi har gitt amerikanerne lov til å bygge en radar som blir brukt til litt av hvert.

– Hvorfor tror du at man ikke velger å si det, dersom det stemmer?

– Ja, det kan du si. Jeg tror at de ville ha vunnet på å si det som det er. Folk vet jo uansett. Jeg har vanskelig for å forstå hvorfor de egentlig så konsekvent tåkelegger hele problemstillingen, sier Åseli.

Ståle Ulriksen er forsker ved Sjøkrigsskolen og kjenner den militære oppbyggingen i Arktis godt. Han forklarer at Russland har strategiske ubåter som kan nå fastlands-USA med atombomber, og at disse ubåtene er stasjonert like over fjorden for Vardø-radaren.

– Dette er på mange måter Russlands livsforsikring, i den forstand at de har mulighet til å slå tilbake om deres atomkapasiteter på land blir slått ut først. Det er slik terrorbalansen fungerer, sier Ulriksen.

 – Er det grunn til å tro at Norge trenger å bygge et så dyrt anlegg på et sted som Vardø for å se på ting i verdensrommet?

Ulriksen humrer.

– Det kan du godt si. Det er jo opplagt at russerne reagerer på dette. Denne radaren ligger jo rett i deres bakgård.

Ulriksen peker på den balansen Norge la som grunnlag for sin militære politikk under den kalde krigen, der man blant annet ikke tillot Nato-øvelser i Finnmark eller bruk av amerikanske bombefly i øvelser.

– Dette gjorde norske myndigheter for å berolige Russland. Nå hevder Russland at Norge bryter med denne gamle politiske linjen.

– Når Russland sier at Vardø med byggingen av den nye radaren blir et legitimt bombemål – er dette kun prat eller er dette en realistisk trussel?

– Dette er ikke bare prat. At Russland reagerer på 330 amerikanske soldater på Værnes er bare prat. Men byggingen av radaren i Vardø er mye mer noe Russland kjenner på. På mange måter illustrerer dette Norges forsvarsproblem. Russland har militære kapasiteter på den andre siden av grensen som ikke har noe med oss i Norge å gjøre, men som like fullt ligger der. Dilemmaet i vår forsvarspolitikk er at vi gjør oss så avhengige av allierte. Det ville vært mer forutsigbart og mindre provoserende for Russland om Norge hadde hatt et sterkt nok forsvar til at vi ikke trengte et stort alliert nærvær i fredstid.

 – Og da hjelper det kanskje ikke på at amerikanske familier nå har flyttet til Vardø?

– Det vil selvsagt gjøre dem mer bekymret, men om det er med rette eller ikke vet jeg ikke.

 – Er denne frykten for konflikt rasjonell?

– Det er viktig å ikke demonisere russerne. Det er lite trolig at det vil bryte ut krig mellom Russland og Norge over ting vi er uenige om. Men en krig kan flytte seg fra et annet sted og opp til oss. Radaren i Vardø er da noe man ikke vil tolerere, og da kan det fort smelle i Vardø, sier Ulriksen.

Forskeren mener et av Norges problem er at det ikke lenger er norske statsborgere som er «Nato i nord».

– Ved å ha et sterkt norsk forsvar framstår vi som forutsigbare og russerne vil ha forståelse for det. Dersom vi ikke er tilstrekkelig tilstede i nord militært vil andre være det, enten det er franskmenn, briter eller amerikanere som Russland ikke er vant å ha i sin bakgård. Da endrer vi spillet.

På ordførerkontoret står gavene fra russiske samarbeidspartnere tett. Ordfører Robert Jensen fra Arbeiderpartiet blar i en bok han fikk under et av sine besøk til den russiske lukkede byen Severodvinsk - der Russland bygger sine nye strategiske atomubåter.

De formelle samarbeidsbåndene på lokalt nivå mellom Vardø og flere byer i Russland eksisterer i beste velgående, forteller Jensen.

– Vi har alltid hatt fredelig sameksistens med Russland. Norge har verdens beste nabo og det skal vi fortsette å ha. Når vi nå har 230-årsjubileum så kommer ordføreren i Severomorsk (hovedbasen for den russiske Nordflåten, red. anm.) hit.

– Hva vet du om radaren som ikke du kan fortelle til andre?

– Jeg vet ingenting som jeg ikke kan si til andre.

– Ingenting?

– Nei. Jeg får like lite informasjon om det som skjer der oppe som enhver annen. Det er ikke slik at e-tjenesten eller forsvaret deler opplysninger med oss. Det jeg vet om radaren kan jeg fortelle.

– Hva vet du da?

– Jeg vet at radaren er driftet av etterretningstjenesten og at Norge samarbeider med USA om den. Amerikanske penger har betalt mye av den og det offisielle er at radaren studerer romsøppel – altså at man ser ulike installasjoner sin omløpsbane og beregner hvor de befinner seg til enhver tid.

– Men vi er ikke så dumme at vi ikke vet at radaren også har et annet oppdrag når den ligger så strategisk som den gjør. På russisk side står det også en mengde radarer og overvåker verdensrommet og ellers bildet rundt. Slik foregår det på begge sider, sier Jensen.

– Da Etterretningstjenesten i fjor la fram at Russland har øvd angrep på Vardø – hva tenkte du da?

– For meg var dette provoserende. Det skapte en usikkerhet og folk begynte å snakke. Vi ble interessante for media, men kanskje mindre interessante for dem som ønsker å investere her og som ikke kjenner forholdene. «Her er det noe som foregår som ikke tåler dagens lys». Folk blir skremt ved tanken på å flytte hit. Jeg har sagt ifra til forsvarsministeren om at vi ikke kan ha det slik.

– Dere ble provosert av at det norske forsvaret la fram opplysninger om at Russland hadde øvd angrep på Vardø?

– Under den kalde krigen på 60-tallet var det sannsynligvis mye verre. Hadde alt som skjedde den gang blitt kommunisert, ville vi nok flyttet her ifra alle sammen. Den gang var det virkelig øving.

– Dersom kommunestyret i Vardø vedtar at man ikke ønsker radar i byen sin, hva skjer da?

– Vi har vel ikke noe vi skulle ha sagt i denne sammenhengen. Staten tar, slik er det.

– Dere hadde ikke en sak oppe til behandling da dem skulle bygge ny radar?

– De har fått godkjenning av teknisk avdeling, på samme måte som alle andre som må søke godkjenning. Men så lenge arealet er regulert til det formålet så kan vi ikke nekte Forsvaret å sette opp en bygning som er lik de andre. Dette er behandlet på ordinært vis i kommunen. Dette er mer eller mindre enn formalitet.

– Hvor mye tjener Vardø kommune på at Forsvaret har et stort radaranlegg midt i byen?

– På samme måte som andre kommuner har ikke vi noen skatt for selve eiendommen. Men vi får heller ingen særbevilgning fra staten for at de er tilstede her. Vardø har folk som er ansatt der. Staten har sentrale innkjøpsavtaler, så hvor mye som handles lokalt vet jeg ikke. Spesielt hotellet har profittert mest på dette. En del penger kommer inni samfunnet på den måten.

– Men kommunen får ikke penger for at bygges ny radar?

– Nei.

– Burde dere fått det?

 – Ja, vi har vært hos forsvarsministeren og sagt det. Både på grunn av at de er tilstede her, men også fordi Forsvaret er mer offensive i sin strategi, noe som gjør Vardø til et verbalt konfliktområde.

Gry Anita og Tone Lise har fått besøk av Monica Esbensen (37), aktiv lokalpolitiker i Vardø.

–  Man kan si forskjellige ting om byggingen av radaren, men byen har fått merke at den er der. På en positiv måte, vil jeg si. Hotellet og restauranten har hatt belegg, og kroa har tjent penger på dager de kanskje ikke tidligere ville hatt inntjening. Det er jo det positive. Men om det veier opp for det eventuelle negative – det kan jeg ikke svare på.

– Hva er det negative, da?

– Nei, det vet jeg ikke. Men det går jo en masse rykter om det ene og det andre.

– Det russiske militæret har trent på å bombe Vardø.

– Jeg leste ikke saken.

– Hvorfor ikke?

– Jeg vil ikke tenke på det. Det er en ikke-sak.

– Er du redd?

Esbensen blir stille noen sekunder.

– Ja, det er sikkert derfor. Klart man bli engstelig. Det er en grunn til at jeg ikke klikket på den artikkelen da jeg kom over den på internett. Om det var av redsel...? Nei, off, jeg har nok bekymringer fra før.

High North News har oversendt følgende skriftlige spørsmål til Etterretningstjenesten (se faktaboks) i forbindelse med arbeidet med denne artikkelen.

Kommunikasjonssjef Ann-Kristin Bjergene i Etterretningstjenesten svarer per epost.

Hele svaret er gjengitt i sin helhet.

Når det gjelder dine spørsmål om personell knyttet til oppgradering av Globussystemet i Vardø, er det følgende å si. Det vil være behov for at teknisk personell fra US i perioder er tilstede for å foreta installasjon. I installasjonsfasen fram til radaren er operativ, vil det være et varierende antall amerikanere i Vardø. Dette personellet består av utelukkende sivile teknikere som vil forlate stasjonen når deres oppdrag er fullført. Noen av disse har av personlige grunner valgt å ta med seg familiene sine.

Innsamling og deling av etterretninger gjennomføres fullt ut innenfor rammen av vårt rettsgrunnlag og samfunnsoppdrag. EOS-utvalget er løpende orientert om virksomheten. EOS-utvalget kontrollerer også deling av data med utenlandske samarbeidende tjenester.

Deling av data skjer kun etter en konkret vurdering. Det er full nasjonal kontroll med hva som deles, og det deles kun data når det anses å være i norsk interesse.

E-tjenesten er underlagt et regelverk som tilsier at det aldri skal deles opplysninger dersom det ut fra omstendighetene er en reell risiko for at delingen vil medføre at personer blir utsatt for brudd på grunnleggende menneskerettigheter.

Når det gjelder dine øvrige spørsmål om vil jeg henvise til våre nettsider. Her finner du ugradert informasjon om Globus funksjon, samt opplysninger om moderniseringen. Du kan evt også ta kontakt med Vardø næringsråd når det gjelder positive lokale ringvirkninger.