Se de spektakulære bildene: De aller siste har forlatt Svea-gruva på Svalbard

English version

Fire slitne anleggsarbeidere sitter samlet rundt et improvisert møtebord i Longyearbyen. Noen timer tidligere har de fjernet de siste restene etter det som en gang var en stolt gruveby i det egentlige Arktis.

Gruvebyen Svea innerst i Van Mijenfjorden på Svalbard finnes ikke lenger. Husene er revet, flyplassen er fjernet, det samme er veiene. For å nevne noe. Landskapet er tilbake til slik det så ut på 1940-tallet.

En gigantisk operasjon. En historisk operasjon. Også kalt Norges største miljøprosjekt.

Her er bildene tatt den dagen de siste anleggsmaskinene ble fraktet ut av Arktis og gruvebyen Svea ble gitt tilbake til naturen.

Siste dans med gjengen. (Foto: Martin Nerhus Øen, Hæhre)

Den aller siste jobben

Det er et møte med menneskene som gjorde den aller siste jobben.

For godt.

I dag (onsdag) kom klima- og miljøminister Espen Barth Eide på besøk til Svea for å inspisere arbeidet.

Da var også de siste anleggsarbeiderne borte.

I løpet av noen timer sist helg, i mørket fordi man var avhengig av vindstille og lavvann, ble maskinparken kjørt om bord i et lasteskip. Den improviserte «kaia» og ombordkjøringsrampen bygde maskinkjørerne selv, før anleggsmaskinene la ut på sin siste reise fra Svalbard tilbake til det norske fastlandet.

Ikke ulikt menneskene som bor på Svalbard. Også de reiser en dag på slutt.

Men disse fire som jeg møter i Longyearbyen har også en forhistorie i Svea, en historie fra ei gruve som åpnet i 2014, og besluttet nedlagt allerede etter snaue fem år.

Martin Nerhus Øen var med som ung prosjekteringsleder da den nå nedlagte gruva i Lunckefjell ble bygd. Under nedriggingen har han vært prosjektleder.

Også Tove Sandblost var med. Den gang som nå som HMS-ansvarlig.

Ole Marius Sprauten var maskinfører fram til 2014. Under avviklingen har han vært anleggsleder.

Nå er det ingen ting som er igjen etter oss.

Audhild Storbråten, daglig leder i Hæhre Arctic

Audhild Storbråten, daglig leder i Hæhre Arctic, har vært prosjektleder for den siste delen av nedrigginga.

Ingen ting igjen

Entreprenørselskapet Hæhre har, i tillegg til å bygge gruva, også hatt ansvaret for de tre første og nå også den siste av til sammen fem kontrakter i forbindelse med nedleggelse av Svea-samfunnet.

– Vi har drevet med dette i fem år. Nå er det ingen ting som er igjen etter oss.

Det er en tankefull gjeng som sitter rundt bordet i Longyearbyen.

De har alle vært med på noe spektakulært, nesten uvirkelig. Fortsatt sliter de med å slippe følelsene løs.

Gravemaskinen lager sin egen «kai» for å kunne kjøre om bord bukserbåten til rederiet Bukser og Berging. (Foto: Martin Nerhus Øen, Hæhre)

– Vi har ikke helt landet, sier Ole Marius Sprauten.

– Innspurten var intens. Vi hadde en dato, og vi hadde et værvindu.

Værvinduet slo ikke helt til, og operasjonen måtte utsettes ett døgn før maskinene kunne kjøres om bord.

Audhild Storbråten summerer på fingrene. Tre gravere, en hjullaster og en doser. Til sammen 180 tonn maskiner ble fraktet vekk. Bortsette fra noen få hus, en siste rest av en industriell reise som startet helt tilbake til 1910.

Likevel bare en liten del av maskinparken som har vært i sving under dette unike prosjektet. 1000 tonn maskiner og utstyr ble sendt ned i november 2022 da mesteparten av arbeidet var gjort. I år har bare den siste finpussen stått igjen. Utført av en liten gjeng som har bodd i fire brakker, ensomt og isolert på Kapp Amsterdam, der ei hypermoderne utskipningskai tidligere lå.

Hæhre er kjent for å gå inn med tungt maskinelt utstyr for å gjøre arbeidet raskest og best mulig. Miljøprosjektet er gjennomført to år raskere enn først antatt.

Det har vært tøft

Sammen med rederiet Bukser og Berging skulle utstyret like raskt ut.

- De har vært veldig løsningsorientert. Egentlig helt likedan som oss. Alt går.

- De har vært tøft, skyter Storbråten inn.

- Akkurat som disse guttene her, som har gjort jobben. De har vært drittøffe og stått på dag og natt for å komme i mål. Jeg vet ikke om du skriver om sånne suksesshistorier, sier hun, og ser mistenksomt på meg.

- Men dette har vært en suksesshistorie.

Jeg spør om det kjennes vemodig å være ferdig med å rive ned en arbeidsplass de selv har vært med å bygge opp.

Vindstille og fjære sjø. Siste maskin reiser på slutt. (Foto: Martin Nerhus Øen, Hæhre)

– Det er et naturlig spørsmål, sier Martin Nerhus Øen.

– Men jeg kjenner på en veldig lettelse for at vi er ferdig med vårt prosjekt. Vi har hatt til sammen fire kontrakter i Svea hvor hver og en av dem har blitt ferdigstilt og overlevert. Og så er det jo ikke vår arbeidsplass som er blitt borte. Vi reiser dit det er anleggsarbeid og gjør vår jobb.

Du er og bli anleggsarbeider?

– Ja og nei. Vi ble veldig glad i Svea og Store Norske da vi bygget. Også vi syntes det var veldig trist da det ble besluttet å avvikle kulldriften i Svea. Men når det en gang ble slik, og vi fikk kontraktene, så er det godt når det er ferdig.

Lengst fartstid på Svalbard

Nå går turen videre til Jan Mayen, for å bygge et nytt stasjonsbygg dersom Stortinget bevilger penger til dette høsten 2024. For denne sammensveisede gjengen ligger et liv langt utenfor isolasjonen i selve DNA-et.

Også Tove Sandblost, med lengst fartstid på Svalbard, til sammen seksten år, synes det er trist at Svea ble lagt ned.

– Men det er slik verden har blitt. Og så har vi gjort en veldig god jobb i samarbeid med Store Norske. Guttene, og noen jenter, har gjort en knallgod jobb. Tiden går og gruvene består ikke.