Arktis-eksperter: - Kan ikke overse potensiell risiko

- Det er absolutt grunn til å stille spørsmål ved om det spente forholdet mellom USA og Russland kan påvirke samarbeidet i Arktis. Det sier Russland-ekspert og NUPI-forsker Elana Wilson Rowe og Michal Byers, en av verdens ledende eksperter i arktisk politikk.

I forrige uke rapporterte internasjonale medier at OPCWs (Organisasjonen for forbud mot kjemiske våpen) våpeninspektører omsider har fått samlet inn prøver fra den syriske byen Douma, der et kjemisk angrep skal ha krevd over 40 menneskeliv 7. april.

De grufulle bildene fra det angivelige giftgassangrepet, like utenfor Damaskus, vakte kraftig fordømmelse verden over.

En uke etter angrepet bombet USA, Frankrike og Storbritannia syriske militæranlegg, og overskrifter om en potensiell "storkrig" preget nyhetsbildet. Verden over spekulerte analytikere på hvordan Russland, som Syrias allierte, ville reagere.

Konflikten kan geografisk sett synes langt unna, men både USA og Russland er arktiske stater - med betydelige interesser i nordområdene både hva naturressurser, geo- og sikkerhetspolitikk gjelder.

Er det noen risiko for at konflikten kan få følger i nord? Eller vil Arktis stadig være en fredelig sone?

Russlands vedvarende misnøye 

Russland har i flere år styrket den militære tilstedeværelsen i nordområdene, og markerer stadig misnøye med Norges og NATOs sikkerhetspolitikk. Senest under den årlige "State of the Union"-talen fremhevet Russlands president Putin NATO som en trussel mot russiske interesser, samtidig som han viste fram landets nye atomvåpen.

- Det første vi alle tenker på, når det er snakk om Syria, er selvsagt hvor forferdelig denne borgerkrigen har vært med over 400.000 døde og millioner av flyktninger. Men dette kan også, potensielt sett, få bredere konsekvenser. Ganske enkelt på grunn av påvirkningen som denne konflikten har på de andre landene utenfor regionen. Derfor er det absolutt grunn til å spørre seg hvordan dette påvirker Arktis også, sier NUPIs seniorforsker Elana Wilson Rowe til High North News.

Rowe, som har internasjonale relasjoner i Arktis som et av sine spesialfelt, sier det har vært flere perioder hvor det arktiske samarbeidet har vært langt enklere enn i dag.

- Men vi skal også huske på at det arktiske samarbeidet hele tiden har foregått mot et bakteppe preget av sikkerhetspolitisk rivalisering mellom Russland og NATO.

- "Alle" viser til Gorbatsjovs (Mikhail Gorbatsjov var den siste statslederen i det gamle Sovjetunionen, red.anm.) tale i 1987, hvor han åpnet opp for samarbeid i Arktis. Men samtidig glemmer vi at han i den samme talen gikk hardt ut mot NATOs aktivitet og tilstedeværelse i Arktis. Jeg tror derfor det er viktig å ha i mente at heller ikke samarbeidet i Arktis foregår i et politisk klima preget av total tillit, men at det historisk sett har vært utfordrende.


- Våpnene har alltid vært der

Michael Byers, professor ved University of British Columbia i Vancouver, Canada, er en av verdens ledende eksperter i arktisk politikk. Han minner om at samarbeidet i de internasjonale nordområdene nær sagt alltid har eksistert i omgivelser preget av militær konkurranse.

- De kjernefysiske våpnene har vært der gjennom fremveksten av Arktisk råd, og de kjernefysiske missilene har vært der - i siloene sine - gjennom de siste 30 årene med arktisk samarbeid etter Gorbatsjovs viktige tale. Vi skifter ikke uten videre fra fullendt konkurranse til fullstendig fred.

- Situasjonen består av mange lag, og begge faktorer er tilstede samtidig. Det som har hendt på Krim og i Syria representerer ingen fundamental endring. Vi har alltid hatt disse motstridende spenningene, sier han – og eksemplifiserer med det internasjonale romfartssamarbeidet:

- Helt siden i 1970-årene har russiske kosmonauter og amerikanske astronauter samarbeidet i det ytre rom. Og det gjør de fortsatt, på et veldig lite og intimt sted, i seks måneder i slengen.

- Det er normalt, så når ting går galt - slik som det gjør i Syria - betyr ikke det at vi ser en fullstendig endring i forholdet landene imellom.  Man kan gjøre to ting samtidig. Eller som vi sier i Nord-Amerika: Man kan gå og tygge tyggegummi, samtidig. 


Kan ikke overse potensiell risiko

Elana Wilson Rowe sier det formelle samarbeidet i Arktisk råd i liten grad har blitt påvirket av konfliktene på Krim og i Ukraina.

Nordområdepolitikk og russisk utenrikspolitikk er blant Rowes spesialfelt, og seniorforskeren forteller at hun i sitt arbeid også ser mye på russiske mediers retorikk i Arktis-spørsmål.

- Retorikken er i hovedsak fokusert på et fredelig samarbeid, snarere enn de lysende utsiktene for å gjøre god PR på det arktiske samarbeidet. Det har aldri vært noen stor diskurs for at den arktiske regionen vil være en sone for konflikt. Men jeg tror vi også er nødt til å tenke på hva som fins av risikoer, sier NUPI-forskeren.

- På den ene siden kan man tenkte at Arktis både har vært - og kan fortsette å være - en arena og kanal for å diskutere også andre politiske temaer, sier hun, og drar frem et eksempel:

Da høynivåforumet Arktisk råd våren 2013 hadde ministermøte i Kiruna, benyttet Russlands utenriksminister Sergei Lavrov også anledningen til å diskutere borgerkrigen i Syria. Det, sier Rowe, kan både forklares med at det var et egnet møtested, og at ministersamlingen ble ansett som en mer «positiv» plattform for dialog.

- Dersom jeg skal ta på "risikobrillene", og se på hvordan Arktis kan endre seg, kan man sette spørsmålstegn ved samarbeid og "oppmerksomhet" fra stormaktene. Russland og USA har vært regionale "drivere" i nøkkeløyeblikk, sier hun.

- Hva vil skje dersom Arktis som region ikke blir like viktig lengre, fordi man eksempelvis skulle mangle finansiering, politisk vilje eller diplomatisk oppmerksomhet, spør hun.

- På den andre siden er det lovende å merke seg at det, bare i løpet av de siste årene, har blitt inngått to viktige avtaler i regionen. Blant annet fiskeriavtalen for det sentrale Arktis, samt avtalen som skal lette mulighetene for vitenskapelig samarbeid mellom de arktiske statene. I begge tilfellene har både Russland og USA vært ledende for å få til dette, minner hun om.


- Begge sider ønsker fred i nord

Kollega og professor Byers trekker også inn Russlands økonomi.

- Jeg tror det er verdt å peke på at Arktis er et stort, farlig, avsidesliggende og kostbart sted å gjøre noe som helst på, inkludert oppbygging av militære styrker og installasjoner. Russland er en langt svakere makt i dag enn under den kalde krigen, og det er ikke i Russlands interesse å ha en konflikt i denne regionen. Landet har nok av utfordringer i vest, sør og øst, sier han, og føyer til:

- Vladimir Putin er en rasjonell mann. Han ønsker å holde nordflanken i ro, og at den skal være minst mulig kostnadskrevende. Og jeg tror de samme kalkuleringene finner sted i USA og Canada.

- USA klarer ikke å bestemme seg for om de vil bygge en ny isbryter. På den annen side har de ikke noe problem med å bestemme seg for å bygge nye krigsskip i det sentrale Stillehavet, eller å investere i nye atombomber. Hvis vi ser på hvor investeringene gjøres, er Arktis helt klart en lavt prioritet. Jeg tror begge sider vil holde dette som en fredelig sone, sier Byers.

Nettopp det at nordområdepolitikk stadig sklir over i og overlapper internasjonal storpolitikk, er en av årsakene til at Arktis-politikk er så interessant, mener Rowe.

- Vi har flere nettverk av eksperter, Barentssamarbeid og til en viss grad også et bredere folk til folk-samarbeid. Når det er temaer på politisk høynivå som er problematiske er det likevel andre områder hvor samarbeid fortsetter eller til og med styrkes, eller går tilbake. Likevel tror jeg, og dette er kanskje en spesiell utfordring for Norge som har Russland som nabo, at det handler om å få frem at vi er uenige og bekymret over Russlands handlinger på Krim, men at vi samtidig har mange viktige kontaktflater og felles problemer, reflekterer NUPI-forskeren.

Folk til folk-samarbeidet kan rammes

Hun spør seg hvordan vi, både som borgere og samfunn, kan diskutere disse temaene uten å bygge opp et sterkt bilde av Russland som en fiende. På samfunnsnivå tar det veldig lang tid å endre disse oppfatningene, sier hun. Kanskje går disse oppfatningene aldri helt bort.

- Folk til folk-nivået er viktig, men det vil ikke være endeløst robust mot en bredere forverring eller degradering av forholdet, bemerker hun, og fortsetter:

- De som er interessert i å drive med folk til folk-samarbeid vil kanskje da erfare at det ikke blir godt mottatt av myndighetene, eksempelvis på regionalt nivå, at dette er en type arbeid som man ønsker skal gjøres.

Byers synes det er interessant å se på de ulike oppfatningene. Han mener Vesten har blitt «demonisert» av Russland, i langt større grad enn motsatt.

- Russland er ikke "demonisert" av USA i dag, til tross for bevis på valginnblanding i 2016. Faktisk har den nye amerikanske presidenten, med jevne mellomrom, kommet med uttalelser som indikerer en godvilje mot Russland og landets leder.

- Vi skal også huske på innenrikspolitikkens rolle, og at regjeringslederne ofte bruker Arktis eller "de andre" også som innenrikspolitiske verktøy. Dette skjer, for eksempel i Russland eller Canada, med at man bruker Arktis som et løftepunkt for å styrke nasjonalfølelsen.

- Når vi snakker om Arktis og alle disse kalkulasjonene skal vi alltid ha disse innenrikspolitiske nivåene i mente. Et geopolitisk standpunkt kan bli drevet av noe så enkelt som et hjemlig valg, oppsummerer han.

Arktis er dessuten ikke noe tema i USAs politikk i dag, sier han.

Les også: Forsvarsekspert: - USAs ledervilje svikter  

- Det er et tema i russisk, norsk og kanadisk politikk – men ikke i USA. På politisk nivå i USA er Arktis et stille og avsidesliggende sted som bidrar til å holde de internasjonale relasjonene stabile.

Helt spesielle naboskap

Norge har et helt annerledes forhold til Russland enn det Danmark og Canada, sier professoren. Som nære naboer er Russland og Norge på mange måter dømt til å samarbeide. Eksempelvis dersom det skulle skje en ulykke i Barentshavet, hvor søk- og redningsoperasjoner er påkrevd.

Les også: "We Are Doomed to Cooperate, Russian Ambassador Says"

- Norge og Russland må også samarbeide for å unngå ulykker, eller neglisjering som kan lede til konflikter, sier han.

Til tross for at mesteparten av forsvarssamarbeidet mellom øst og vest er avviklet, er det fortsatt "åpne kommunikasjonslinjer" mellom ledelsen i den russiske Nordflåten og Forsvarets operative hovedkvarter (FOH) i Norge.

- Med tanke på forholdet mellom NATO og Russland, oppfatter jeg at frontlinjen mellom Norge og Russland er et godt sted for dag til dag-samarbeid, sier Byers. Før også han drar et eksempel, og denne gangen fra desember 2014 - altså på høyden av Ukraina-krisen.

- Da var det en sør-koreansk fiskebåt som sank på den russiske siden i Beringhavet. Men de lokale, russiske myndighetene kontaktet ikke Moskva først. I stedet ringte de den amerikanske kystvakten, kort og godt fordi den hadde det nærmeste utstyret og personellet, på øygruppa Aleutene i Alaska. Den amerikanske kystvakta ringte ikke øyeblikkelig til Washington. Først sendte den to skip og et fly inn i russisk farvann for å hjelpe. Dette ble aldri et tema på høynivå, fordi det var søk- og redning. Hendelser som dette skjer jevnlig mellom Russland og USA, og mellom Norge og Russland, – og dette er viktige forbindelser, understreker professoren.

Byers peker på man ser nesten det samme, som i det norsk/russiske forholdet, i forholdet mellom USA og Russland i Beringstredet

- Det handler om at man er naboer.  

Hva NATOs omfattende utvisning av russiske diplomater gjelder, i kjølvannet av Skripal-saken i England, sier han at det kanskje er like greit at Norge – i likhet med Sverige og Finland - "bare" har utvist en russisk diplomat.

- Man vil ikke utvise for mange av dem, for det er greit å vite hva de foretar seg, sier professoren og drar på smilebåndet, før han – i et mer alvorlig tonelag – setter det hele i en større kontekst.

- Alt dette reflekterer hvor komplekse disse forholdene er. Vi spionerer på hverandre, vi forsøker å påvirke hverandres lands politikk, og vi opprettholder militærstyrker som er klare for å kjempe mot hverandre; men samtidig samarbeider vi i miljøspørsmål og innenfor søk og redning

- Det blir som jeg sa i sted; Vi kan gå og tygge tyggegummi, samtidig.

- Det er det som gjør dette så interessant. Jeg tror forholdene er verre nå enn for fem år siden, men det er et spørsmål om graden av forverring – snarere enn at det er noen forandringer i forholdets karakter, oppsummerer han.