Arne O. Holm mener Bak et skrivebord bestemmer de over liv og død - Bob Dylan, 1962

For hvordan beskriver man lidelsene til et innestengt folk på Gaza-stripa som kontinuerlig bombes i hjel uten at verdenssamfunnet griper inn?

Eller et ukrainsk folk på vei inn i nok en vinter under bombene fra en russisk despot?

Hvordan kan vi i den fredelige delen av Arktis beskrive et liv vi aldri har erfart eller kjent på? Vi som bor i en stadig mer sårbar og avfolket del av grenseland mot et blodtørstige Russland.

Ordblind

Selv lever jeg av ord, men blir ordblind i jakten på adjektiv som setter oss i stand til å forstå. Til å reagere. Til å avverge.

Ordene er brukt opp og har mistet sin betydning. Amerikanske presidentkandidater kaller sine motstandere for avskum og insekter. Israelske ledere kaller to drepte sivile for hver terrorist «en god ratio», selv om den verken er god eller sann.

Helvete er en flyktningeleir i Palestina. Ikke en konservativ bibelsk beskrivelse av et liv etter døden. Helvetes forgård er ei skyttergrav i Ukraina eller russiske soldater som sendes som åte inn i forsvarsilden fra ukrainske stridende.

Følger kunsten tett

I High North News følger vi kunst og kultur i Arktis tett. Som aktør arrangerer vi debatter der kunstnere møter publikum. Vi saumfarer programmet til den europeiske kulturhovedstaden Bodø på jakt etter det arktiske liv.

Vi er der når Tromsø blir kåret til europeisk ungdomshovedstad fordi «unge mennesker fra Arktis er av sentral strategisk betydning for Europa», som det sies. Vi følger Barents Spektakel i Kirkenes på grensa til Russland og Festspillene i Nord-Norge i Harstad.

Vi er der når Scene Nord arrangerer «Store opplevelser på små steder». For å nevne noe.

Vi er der fordi kunsten er viktig når mye står på spill. Eller rettere sagt, den kan være viktig når vi andre blir hjelpeløst ordblinde i møtet med bestialitetens utrettelige kamp for å knuse humanismen.

Tydelig og høylytt

Akkurat nå må kunstnerne i det tradisjonelt så fredelige Arktis ville mer. Den må bli tydeligere og mer høylytt. Den må spisse sin brodd.

Bob Dylan skrev «Masters of War” i perioden 1962 til 1963, like før USA for alvor tok over krigføringen i Vietnam. Mer enn 2,5 millioner mennesker ble drept. En utmattende krig som preget min generasjon, slik dagens kriger vil prege den oppvoksende generasjon.

For ingen ting er endret. Ingen ting har vi lært.

Derfor låner jeg i dagens kommentar noen linjer fra Bob Dylans ”Masters of War”. De to første og det siste verset. Dylan sier det både tydeligere og bedre enn de fleste.

60 år senere

Selv 60 år etter at teksten ble skrevet.

Come you masters of war
You that build the big guns
You that build the death planes
You that build all the bombs
You that hide behind walls
You that hide behind desks
I just want you to know
I can see through your masks

You that never done nothin'
But build to destroy
You play with my world
Like it's your little toy
You put a gun in my hand
And you hide from my eyes
And you turn and run farther
When the fast bullets fly

And I hope that you die
And your death will come soon
I'll follow your casket
By the pale afternoon
And I'll watch while you're lowered
Down to your deathbed
And I'll stand over your grave
'Til I'm sure that you're dead