Blod, slit, svette og tårer - det koster å nå toppen på Mount Everest

Taktfull påminner

Inge spoler tilbake. Husker godt hvordan det startet, hvordan reklamen fra Urmaker Bjerke på utsiden av hvert eneste A-magasin stadig akselererte drømmen; en polfarer med en sveitsisk Rolex-klokke.

- Jeg skulle bli polfarer. Og alle polfarere har en Rolex-klokke. Jeg brukte to årslønner fra avisjobben, dro til Urmaker Bjerke og kjøpte meg en. Tror jeg var den eneste guttungen fra Furuset i Oslo som hadde en som ikke var stjålet, ler Inge.

I 27 år har den vært en trofast påminner. Tikket taktfullt og minnet Inge om drømmen, om målet.

- Jeg bestemte meg for å bli polfarer da jeg var 13, det skulle bli mitt livsprosjekt å nå tre poler. 

Tre poler eller "Three Poles Challenge" er en fysisk utfordring som består i å nå Nordpolen, Sydpolen og bestige Mount Everest. Erling Kagge er registrert som den første i historien til å utføre bragden.

- Snart står det gravert på klokka mi; Sydpolen 2005, Nordpolen 2007 og Everest 2017. Det har tatt tid, men jeg er stolt over å ha beholdt drømmen, at jeg har klart å ha fokus på målene over så lang tid, sier polfareren.

"Seier venter den, som har alt i orden – hell kaller man det. Nederlag er en absolutt følge for den, som har forsømt å ta de nødvendige forhåndsregler i tide – uhell kalles det." 
Roald Amundsen, polfarer

Tøffeste ukene noensinne

For Inge var de 5-6 ukene før toppen av Everest noen av de tøffeste noensinne. Lungebetennelse, bihulebetennelse, feber og mye hosting var nær med å sette en stopper for ekspedisjonen. Likevel, målet var satt.

- Jeg kjørte kroppen min ekstremt hardt, regelrett nedbrytning. Everest er ikke helsebringende. Det er annerledes enn Sørpolen og Nordpolen. Da kom jeg tilbake fra de andre ekspedisjonene var jeg sterkere, hadde overskudd og styrke. Nå er musklene brutt ned, og for meg er ikke Everest friluftsliv. Det er navlebeskuende og en egotripp, sier han.

Nå føler han seg ødelagt. Hjerteveggene er en millimeter tynnere, kroppen er ribbet for muskler. Tomrommet er til å ta og føle på, og for Inge er det i dag vanskelig å forstå meningen med hele topp-ekspedisjonen.

- Klart det er fantastisk å leve med så store kontraster som å dra til Sydpolen, Nordpolen eller Grønland, for så å komme hjem. Mens Everest, det var annerledes. Det var tungt å se at folk døde, falt og skadet seg. Jeg kjente ikke på turgleden underveis. Det ble en "hva kan jeg gjøre for meg selv", heller enn lagspillet jeg har opplevd på de andre ekspedisjonene. Det var veldig selvsentrert, rett og slett en egoreise, forteller Inge. 

Annerledes og ambivalent 

Beslutningen om å bestige Everest har vært bearbeidet over år. En stor beslutning – en drøm. Første forsøk gikk galt under jordskjelvet i Nepal 25. april 2015. Da 8000 mennesker døde, leirer raste sammen og drivkraften ble å hjelpe andre. Lagspill. Nå var det annerledes.

- Angrer du?

- Nei, dette er noe jeg har drømt om siden jeg var guttunge. Men jeg er ambivalent til Everest. Det er ikke meg å gå forbi mennesker som sitter i fjellet uten å være kalde enda. Det kjennes feil å legge hele livet i potten for å nå toppen.

- Kan man forberede seg på noe slikt?

- Jeg tror jeg var både psykisk og fysisk forberedt, men når man tar tak i skoen til en som nettopp har dødd mens man klatrer oppover stien, ja da skjønner man at det er dønn seriøst. Det var mange brutale påminnelser om hva som kan skje, om hva som er prisen, sier Inge.

Fokus ble å ikke gjøre feil. Ikke tråkke feil, passe på seg selv – kontinuerlig. For en knekt ankel er fatalt. Han vet hva "kjelleren" innebærer og har kjent på kniveggen – det å balansere helt på grensen av hva som går an for en menneskekropp.

- Jeg nådde toppen i soloppgang, øyeblikket skiller seg ut, men jeg kjente ikke særlig stolthet når jeg sto der. Og heller ikke etterpå.  Jeg er stolt over at jeg ikke gav opp underveis. Hadde så vidt nok krefter til å skynde meg ned igjen fra dødssonen før alle kreftene var oppbrukt. Timeglasset rant. Ja, jeg strakk kanskje strikken litt vel langt denne gangen, innrømmer Inge.

Når en klatrer nærmer seg "dødssonen", 8000 meter over havet, stiger pulsen, hjertet slår fortere og man blir andpusten. Lette oppgaver som å ordne et måltid blir krevende. Blodet tykner, appetitten blir dårligere og man kan ikke overleve lenge på grunn av oksygenmangel. Fjellklatrere blir sårbare i "dødssonen", både for høydeskrekk og nervøsitet. 

- Jeg sleit på vei opp, og var redd på vei ned. Likevel, toppen og de 40 minuttene der oppe er et fantastisk minne. Det var et privilegium å stå der oppe og treffe på soloppgangen. Og vet du, jeg klarte å spise en doc-pastill. det var alt, forteller Inge.

Sommer, sol og tomhet

I Oslo er det sommer og sol. Dagene går med til hverdagsekspedisjoner, guttene Styrk (9)  og Vinjar (7), fotballtreninger og byliv. Likevel er det noe som ikke stemmer, noe Inge ikke var forberedt på da han startet jobben mot målet om Everest.

- Akkurat nå er jeg tom, ganske ferdig. Dette har jeg aldri opplevd før. Ettervirkningene av Everest er råere enn noe annet, sier Inge.

Han er med i et forskningsprosjekt, nå skal restitusjonen dokumenteres. Vil han noensinne komme tilbake der han var før han dro? Er kroppen skadet for livet?

- Vil Everest forkorte levetiden? Vi får se. Spørsmålet er til syvende og sist om det faktisk er direkte skadelig. Det er spesielt, ler Inge.

- Slutter du nå, med ekspedisjoner og lange turer? Har du nådd det du ønsker å oppnå?

- Jeg har ingen intensjon om å slutte, det finnes mange andre topper enn dødssonen. Jeg har tatt tre poler. Nå er det to fjell igjen av Seven Summits, Denali og Carztens.

Seven Summits er de høyeste fjelltoppene på hvert av de syv kontinenter. Å bestige alle syv er betraktet som en stor utfordring innen fjellsport.

- Der skal turgleden igjen stå i sentrum, sier Inge.

Valg, livet består av valg. Og først i rekken nå, er hverdagsvalgene. Små, men store nok i seg selv i denne omgang.