Kronikk Britenes plass i verden angår også Norge

Kronikk: I Storbritannia la regjeringen nettopp frem et utenrikspolitisk strategidokument, det såkalte «Integrated Review of Security, Defence, Development and Foreign Policy». Dokumentet meisler ut hovedlinjene for britisk utenriks- og sikkerhetspolitikk i den nye tiden etter brexit.

Det er den første strategien i sitt slag siden 2015, og er trolig den mest detaljere gjennomgangen på disse spørsmålene foretatt av britene siden slutten på Den kalde krigen.

Her hjemme har oppmerksomheten så langt dreid seg om intensjonen om å øke det britiske arsenalet av kjernevåpen. I britisk debatt, er det spørsmålet om hvorvidt strategien innebærer tilstrekkelig hard linje mot Kina som får oppmerksomhet.

I alle fall så langt – strategien skal fremmes for underhuset av Statsminister Boris Johnson neste uke.

Sett med våre øyne, er det positivt at Norge nevnes ved navn i strategien. Storbritannia er en nær-arktisk nasjon, med et utstrakt samarbeid med Norge. Storbritannia er en av Norges nærmeste allierte, og en trekkhest i NATO på denne siden av Atlanteren. Britisk sikkerhetspolitikk er helt sentral for norsk sikkerhet.

Britene ønsker å beholde sin posisjon, med størst forsvarsinvesteringer blant alliansens land i Europa. De varsler en økning av sine forsvarsbudsjetter på 24 milliarder pund over de neste fire årene.

Erklæringen om å øke kjernevåpenarsenalet må nok delvis leses inn i en slik ambisjon, i tillegg til å svare på foruroligende utviklingstrekk globalt når det kommer til utvikling av nye kjernefysiske kapasiteter.

Det andre spørsmålet, er at et Storbritannia etter brexit, vil måtte redefinere sin plass i verden. Strategien erklærer at det geopolitiske tyngdepunktet fremover vil befinne seg i Sørøst-Asia, og at landets utenriks- og sikkerhetspolitikk må ta inn over seg denne realiteten.

Norge har et historisk tett forhold til Storbritannia. Siden vi ikke er EU-medlemmer selv, har vi ikke vært involvert i den delvis opprivende brexit-prosessen.

Strategidokumentet nevner rett nok EU flere steder som viktig samarbeidspartner, men det er snakk om et samarbeid som skal trekkes på «der våre gjensidige interesser sammenfaller», som det formuleres.

Det kan virke som om det først og fremst er på de bilaterale forhold britene vil søke samarbeid fremover, noe vi i Norge bør merke oss.

Strategien varsler også en svært tydelig linje mot Russland som «en direkte og akutt trussel». Med norske øyne, er vi tjent en utenrikspolitikk i nord som tar sikte på stabilitet og forutsigbarhet. Det er rom for samarbeid, og vi må sikre at det foregår på premisser som ivaretar våre målsettinger og interesser.

Først og fremst innebærer dette at vi sørger for godt forsvarspolitisk samarbeid med britene også fremover.

Det samme gjelder spørsmål om å fremme grønn energi og teknologi som fremheves flere steder i strategien. Her har Norge et fortrinn som vi må ivareta. Både innenfor diplomati, bekjempelse av klimautfordringer og spørsmål om utdannelse i utviklingspolitikken, har Norge og Storbritannia svært like syn.

Den britiske strategien viser at våre britiske venner er fullt i gang med å finne sin nye plass i en verden som gjennomgår omfattende endringer. Det er i vår interesse at vi følger nøye med, pleier våre nære bånd, og sørger for at Norge utgjør en liten, men viktig brikke, i posisjonen våre britiske venner finner frem til.