Da damene dro

Nå styrer han alt selv, leder i Svalbard Arbeiderparti, Øyvind Snibsøer. For da kona Diana mistet jobben i Store Norske, måtte hun flytte.

- Du husker tv-serien «Da damene dro»? Da mannfolkene skulle klare seg hjemme alene?  Ja det er litt sånn her akkurat nå, sier Snibsøer.

Han forteller at familien ble splittet da kona begynte i ny jobb i Bergen for en uke siden.

- Nå sitter jeg igjen med barna, og jeg er ikke den eneste som har blitt alenepappa på Svalbard, sier han.

Men det er ikke husarbeid eller dobbelt opp på hjemmefronten som bekymrer familiefaren og Ap-lederen.

- Det er helt klar usikkerheten, og ingen liker å leve med den, sier Snibsøer.

For ingen på Svalbard vet hva som skjer med samfunnet i Arktis. Og krisen på Svalbard er kjent. Næringslivet skriker etter et svar hos sentrale politikere, planlagte investeringer er satt på vent og forventningene – der er det nedgang på alle plan.

Robust bosetning

Et av hovedmålene i norsk svalbardpolitikk er å legge til rette for at lokaldemokratiet fungerer og at det fortsatt skal være et robust lokalsamfunn i Longyearbyen. Og denne målsetningen er i hovedsak oppfylt gjennom familiesamfunnet på øya.

- Det jeg frykter mest i neste svalbardmelding er intensjonen om et stabilt familiesamfunn. For skal det opprettholdes, må man gjøre noe med boligprisene. Store Norske har boligavtale, og skal en familie leie i Longyearbyen koster det like mye som å leie i Oslo eller Bergen, sier Snibsøer.

Jobbene som vil være tilgjengelige på Svalbard vil ikke gi like god lønn som jobbene i gruva.

- Jobbene i Store Norske, bærebjelken i samfunnet, har vært godt betalt. Og jeg tror ikke jobbmarkedet vil bli like attraktivt her oppe dersom gruvedriften legges ned. Reiseliv og service betaler ikke like godt, sier Snibsøer.

I tillegg mener han det ofte er andre typer mennesker som søker seg til turistnæringen og serviceyrket.

- Mange som reiser til Svalbard for å jobbe innen reiseliv og service er ofte eventyrere. De er her i et par år, før de reiser videre for å oppleve andre steder i verden, sier Snibsøer.
 

Mangler en erstatning

Det nærmeste Snibsøer mener kan minne om situasjonen på Svalbard, er da hjørnesteinsbedriften Sulitjelma Gruber vaklet og falt som følge av lave kobberpriser.

Nedleggelsen av gruvedriften fikk katastrofale følger for gruvesamfunnet. I dag er arbeidsplassene til flere tusen gruvearbeidere blitt museum, arbeiderbevegelsen, som en gang var en lokal samfunnsmakt, har blitt en kulturell turistattraksjon. I dag bor det i overkant av 400 mennesker i Sulitjelma.

- I tillegg står vi i fare for å miste viktige mennesker. Tradisjonsbærere som har vært her i 15 -20 år, folk som kan øya og historien, sier Snibsøer.

Han aner ikke hvordan han som politiker og næringslivet skal nå inn for å få svar fra myndighetene.

- Vi må vel forsøke lobbyisme. Jeg skulle ønske jeg visste svaret på hvordan vi skal nå fram, sier lokalpolitikeren.Uenighet

Uten å vite noe for sikkert, mistenker Snibsøer at det hersker uenighet i departementene som skal legge føringene for Svalbards framtid.

- Vi står klar til å ta fatt i jobben med ny flytekai, og planene er klare. Lokalstyret ba om 100 millioner, men vi fikk 15 millioner via statsbudsjettet. Og de skal visstnok gå til ytterligere prosjekteringer som allerede er gjort. Så jeg skjønner ikke så mye, for spaden er klar til å settes i jorda, sier Snibsøer.

Han mener hele prosjektet treneres på departementsnivå.

- Ja, det kan virke som om det hersker uenighet i departementet. I dag er kai-kapasiteten for liten, og båtene kommer ikke til. Med en ny kai vil vi kunne møte behovet vi allerede har, sier han.