Dalai Lama og Nordområdepolitikken

Regjeringen leter etter mulige sanksjoner mot Russland mens de samme statsrådene ganske så prinsippløst vaker rundt i stortingskorridorene for å unngå sanksjoner fra Kina rettet mot Norge.

Det er en krevende balansegang. Utfordringene skapt av Vladimir Putin og Dalai Lama henger sammen, og møter hverandre først og fremst i nord og setter norsk nordområdepolitikk under kraftig press.

Og for å ta sammenhengen i dette intrikate utenrikspolitiske spillet først:

Norges forhold til Russland er en av de viktigste driverne i norsk nordområdesatsing. Det handler først og fremst om et gigantisk naboland med store demokratiske utfordringer. I tillegg handler det om et enormt marked. Russland er også en viktig norsk samarbeidspartner på områder som fiskeri og olje- og gassproduksjon. Etter at Russland annekterte Krim, har Norge lagt seg på ei sanksjonslinje som dikteres og defineres av EU og NATO/USA.  Det er ei trygg og beskyttende havn å være i, og sanksjonene mot Russland begrunnes hele veien med russiske brudd på folkeretten.

Kan kollapse

I den grad sanksjonene besvares av Russland, vil det i første rekke ramme nordområdesamarbeidet. I så fall snakker vi blant annet om miljømessige og industrielle konsekvenser, i tillegg til at det folk-til-folk samarbeidet som er utviklet over mange tiår står foran et sammenbrudd. Sagt på en annen og mer brutal måte står vi foran en situasjon hvor store deler av nordområdeprosjektet kan kollapse.

Utenriksminister Børge Brende har tidligere uttalt at han tror Norge skal klare å håndtere denne situasjonen parallelt med økte sanksjoner mot Russland. De økonomiske og praktiske konsekvensene av norske sanksjoner mot Russland er av prinsipielle grunner underordnet, mener han åpenbart.

Mens den svenske regjering forleden varslet at den vil øke sitt forsvarsbudsjett med drøye fem milliarder kroner i året i lang tid framover for å møte den spente situasjonen, har Børge Brende og hans regjering så langt sagt lite om hvordan de vil utøve sin nordområdepolitikk i den nye situasjonen som har oppstått. Fortsatt gjelder derfor i hovedsak generelle virkemidler som nasjonal skattelette og fjerning av arveavgiften som er de fremste kjennetegnene på den næringspolitiske delen av nordområdesatsingen.

Helt andre prinsipper

Og mens krisa i Ukraina utvikler seg, melder Dalai Lama sin ankomst til Norge. Kinas årelange Tibetpolitikk og Russlands annektering av Krim er selvfølgelig ikke sammenlignbare størrelser, bortsett fra på det prinsipielle plan. Og i forhold til Kina legger Norge helt andre prinsipelle betraktninger til grunn. Bruddene på folkeretten i Tibet er så åpenbare at et flertall av de regjeringsmedlemmene som i dag ikke vil møte Dalai Lama har en fortid i nettopp organisasjoner som kjemper for tibetanske menneskerettigheter. Overgangen fra opposisjon til posisjon har medført at de samme politikerne ikke en gang vet hvilke dører Dalai Lama skal få lov til å gå gjennom under sitt besøk i Norge. Prinsippene som var viktig når regjeringspartiene var i opposisjon er i dag bare brysomme argumenter fra ei nær fortid, og stilltiende applauderes denne mangelen på politisk ryggrad av Arbeiderpartiet.

Og igjen er det i nord at de politiske utfordringene vil kunne få størst betydning. Kina er det viktigste marked dersom det for alvor åpnes en transportkorridorer for skip i nord. Gruveindustrien produserer for et kinesisk marked, og kinesisk kapital er allerede en viktig del av den nordlige økonomien, for å nevne noen eksempler.

I likhet med Russland har Kina klare geopolitiske interesser i nord, og Kina har kjempet hardt for å få en posisjon i Arktisk Råd. Her har de fått støtte fra Norge. Den støtten hadde åpenbart ingen langsiktig betydning for forholdet mellom Norge og Kina, noe de kinesiske krav og reaksjoner på Dalai Lamas besøk i Norge demonstrerer med all mulig tydelighet.

Strategi uten substans

Imens, for å komplisere bildet ytterligere, varsler president Vladimir Putin at Russland vil bygge opp et nettverk av marine forsvarsverk i Arktis. I de neste årene skal altså Russland etter planen øke sin militære tilstedeværelse i nord betydelig. Også dette blir Norge nødt til å forholde seg til.

Skiftende regjeringer har utpekt nordområdene som sitt viktigste strategiske satsingsområde. Slik har det vært og slik må det være.

Men med ståsted i nord er det vanskelig å se hvordan en slik målsetting og prioritering skal kunne oppfylles når strategien så til de grader mangler konsistens og sammenheng. Forholdet til Kina og Russland er avgjørende for en vellykket nordområdepolitikk, en politikk som er dømt til å mislykkes dersom Norge framstår som et land som lar seg presse av andre nasjoner med interesser i nord. Et lands viktigste strategiske satsingsområde blir ikke viktig dersom politikken og de politiske handlingene formuleres utenfor landets grenser. Det er forskjell på å være nødvendig pragmatisk og prinsippløs.

Dette vet selvfølgelig utenriksminister Børge Brende når han nå prøver å manøvrere i nordområdenes nye politiske landskap. Derfor er det vanskelig å tro at han i fullt alvor mener at det på sikt vil tjene norsk, og i særdeleshet nordnorsk næringsliv, at Norge som nasjon framstår uten nødvendig politisk substans.