- Demokratiet settes i fare på Svalbard

- Hva vil vi egentlig med Svalbard? Og hva mener vi med lokaldemokratiet i Longyearbyen?

Slik innleder lederen av Longyearbyen Lokalstyre (LL), Arild Olsen fra Arbeiderpartiet, et leserinnlegg i avisen Svalbardposten. Olsen er bekymret for demokratiet, eller rettere: Den demokratiske kontrollen i lokalsamfunnet.

Hvem styrer samfunnsutviklingen?

- Er det riktig at et statlig aksjeselskap skal ha avgjørende innflytelse på samfunnsutviklingen? spør Arild Olsen i en samtale med High North News – og han svarer selv:

- Hvis Svalbard skal være en refleksjon av fastlands-Norge, slik Stortinget har bestemt, så må det være folkevalgte organ som bestemmer samfunnsutviklingen, ikke styret eller administrasjonen i et aksjeselskap, om det er aldri så statlig.

Historiske bindinger

Historisk har Store Norske Spitsbergen Kullkompani (SNSK) eid store deler av grunneiendommene på Svalbard. Under den siste krisen i gruveselskapet overtok staten, ved Nærings- og fiskeridepartementet (NFD), eiendommene for 380 millioner kroner (2016), men SNSK skulle fortsatt forvalte eiendomsmassen.

- I den sammenhengen er det interessant, sier Arild Olsen, at Store Norske fremdeles argumenterer med tidligere interesser, historiske bindinger og tidligere økonomisk innsats i disse områdene. Da må jo de 380 millionene være direkte subsidier fra statens side.

SNSK vil utvikle selv

Olsen peker på området Gruvedalen i Longyearbyen, der Lokalstyret ønsket å utrede og utvikle et boligområde. Det er stor mangel på områder regulert til boliger i Longyearbyen.

- Vi, altså lokalstyret, kommunen, søkte staten om festepunkt i dette området, men da kom Store Norske på banen og sa at de skulle forestå utbygging der. Lokalstyret fikk faktisk ikke festepunkt.

Skyver LL til side

Dette er jo noe SNSK gjør for å utvikle flere bein å stå på, i tillegg til gruvedriften som jo er på et minimum for øyeblikket. De vil vise seg som en samfunnsaktør, men er utenfor enhver demokratisk kontroll. Det er ikke holdbart, mener Olsen.

- Et annet eksempel er på Hotellneset i Longyearbyen, der det pågår en arealplanprosess. Også der ble Lokalstyret skjøvet til side av det statlige aksjeselskapet, som påberoper seg historisk interesse i området.

Fra company town

«Historien fra company town til folkestyre er, på tross av en 30 år lang prosess, fortsatt aktuell. Det er historien om utskilling av SNSK sine «samfunnsselskaper» for å sikre at de konsentrerte seg om gruvedrift, ikke samfunnsdrift. 

I tillegg skulle ressurser, makt og myndighet fordeles. I 2002 valgte man en demokratisk modell fordi man ville at lokalt valgte politikere skulle jobbe for best mulig utnyttelse av felleskapets ressurser, og utvikling av Longyearbyen i tråd med overordnede målsetninger. Norske politikere ville at Svalbard - hvor unikt det enn er - i størst mulig grad skulle være en refleksjon av fastlands-Norge», skriver Olsen i innlegget i Svalbardposten.

Utøver myndighet lokalt

Til High North News sier han at SNSK har en helt klar myndighetsutøvende rolle i lokalsamfunnet, en rolle som er fritatt for demokratisk kontroll:

- Gjennom at de sitter og forvalter grunnen har de en myndighetsutøvende rolle – helt åpenbart. Jeg mener at de kan ikke være både et gruveselskap - og drive med generell næringsutvikling - og ha egne næringsinteresser - og drive med boligutvikling og samfunnsutvikling - og samtidig forvalte grunnen.

Det blir jo sånn at Store Norske selv skal definere samfunnsnytten i ethvert prosjekt – der de selv har økonomiske interesser. Samfunnsverktøy bør være under demokratisk kontroll, slik at man kan styre det dit et demokratisk flertall ønsker, ikke et bedriftsstyre.

Etterlyser Stortinget

Lokalstyrelederen i Longyearbyen etterlyser Stortingets engasjement i samfunnsutviklingen på Svalbard.

- Sett fra mitt ståsted burde man gi Store Norske muligheten til å være et gruveselskap og ivareta utmålene sine (lisenser for mineralutvinning, gitt på åremål), man kunne latt SNSK hatt samme rolle som Norges Geologiske Undersøkelser (NGU) har på fastlandet – prospektering, kartlegging etc. – men overlate samfunnsplanleggingen og utviklingen til Lokalstyret.

La Statsbygg ha boligmassen

Når det kommer til for eksempel boligbygging, og man antar at staten ønsker å ha en viss boligmasse til disposisjon på øygruppa, for å ha en viss kontroll, så er jo det forståelig. Det er ikke dermed sagt at det er fornuftig å legge slikt til et gruveselskap.

Man kunne for eksempel latt Statsbygg ta seg av slikt. Statsbygg eier allerede en ganske stor andel, så eier Store Norske en stor andel, Lokalstyret en stor andel og Unis (Universitetssenteret) eier også en del. Alle disse er statlige organ som sitter med hver sin lille boligorganisasjon. Hvis det er kontroll man ønsker bør man jo samle dette, sier Arild Olsen.

Utnytter vide fullmakter

Han mener at Store Norske nå har definert seg selv som en eiendoms- og boligutvikler, og dermed opptrer i direkte konkurranse med andre, også private aktører, på Svalbard.

- Nå er det ikke slik at Store Norske per i dag gjør noe ulovlig, selskapet hadde i prinsippet svært vide fullmakter, som bare har vært litt sovende i en periode. Jeg klandrer ikke selskapet eller dem som sitter og styrer der i dag, de utnytter bare fullmaktene som ligger der.

Tilbake til company town

Men jeg ønsker å få både eieren (NFD) og Stortinget på banen. Det er disse som skal definere hva selskapet skal være i fremtiden. Min hovedbekymring er den manglende demokratiske kontrollen, men også at lokaldemokratiet faktisk desimeres – at man er på vei inn i en reverseringsprosess, der LL til slutt sitter og administrere skolen.

Da går vi tilbake fra folkestyre til company town igjen. Det er det jeg er redd for, understreker Arild Olsen, lederen av Longyearbyen Lokalstyre.

Her kan du lese hele leserbrevet fra Arild Olsen:

Hva vil vi egentlig med Svalbard?

- Og like betimelig: Hva mener vi med lokaldemokratiet i Longyearbyen?

På grunn av historisk manglende fokus på alternativ næringsutvikling i Longyearbyen, var man en tid opptatt av videreføring av SNSK for å sikre den norske bosettingen på Svalbard. Gjennom de siste års satsinger på ny næringslivsstrategi, reiseliv og lokal utvikling, er vi mye nærmere målet: Å sikre Longyearbyen som samfunn, også uavhengig av SNSK sin aktivitet i Svea. Dette handler ikke om å være for eller mot gruvedrift, det handler om å ville en samfunnsutvikling som gjør oss mest mulig motstandsdyktig mot konjunkturene som treffer alle næringer her i nord.

Driftshvilen i Svea var først og fremst nødvendig for at Longyearbyen skulle takle omstillingen fra kull til andre næringer. Men hverken befolkningen eller næringslivet har stagnert i perioden SNSK har nedbemannet i Svea, slik man antok for et par år siden. Tvert imot har befolkingen vokst i Longyearbyen, det er godt tilfang av nye bedrifter og vi opplever en ytterligere styrkning av viktige områder som reiseliv, FoU og romaktivitet. Samtidig har skole og barnehage stabile tall med hensyn på kullstørrelse. Riktignok har det vært en nedgang i barnetallet om det sammenliknes med 2012, men det finnes ingen direkte sammenheng med SNSKs nedbemanninger i Svea.

For å si det enkelt, nedbemanningen i Svea er ikke en krise for Longyearbyen. Uheldige og negative konsekvenser ja, men ingen krise.  Gruvedriften i Svea betyr akkurat nå mindre for Longyearbyen enn for eksempel reiseliv, eller Svalsat for den del. Gruveselskapets aktivitet i Gruve 7 er en annen historie, den har stor betydning for oss.

Longyearbyen er godt i gang med en solid samfunnsutvikling, noe som krever en revidering av forholdet mellom SNSK, NFD og Stortinget.

Longyearbyen lokalstyre (LL) og den norske stat, står fortsatt overfor store utviklingsoppgaver innen LL sitt areal og myndighetsområde på Svalbard. LL har ingen myndighet eller interesse i Svea, således blander vi oss lite inn i aktiviteten der, i det minste dersom den ikke blir en trussel for aktivitet i Longyearbyen. Det er nemlig Longyearbyen som sikrer norsk tilstedeværelse i nord. Fordeling av ressurser, makt og/eller myndighet skal både innfri Norges mål for øyriket og dine rettmessige forventinger som innbygger i Longyearbyen.

Historien fra Company Town til folkestyre er, på tross av en 30 år lang prosess, fortsatt aktuell. Det er historien om utskilling av SNSK sine «samfunnsselskaper» for å sikre at de konsentrerte seg om gruvedrift, ikke samfunnsdrift. I tillegg skulle ressurser, makt og myndighet fordeles. I 2002 valgte man en demokratisk modell fordi man ville at lokalt valgte politikere skulle jobbe for best mulig utnyttelse av felleskapets ressurser, og utvikling av Longyearbyen i tråd med overordnede målsetninger. Norske politikere ville at Svalbard - hvor unikt det enn er - i størst mulig grad skulle være en refleksjon av fastlands-Norge.

På tross av dette kan vi ganske enkelt si at Lokalstyret - det norske demokratiet - ble levnet historiens dårligste avtale, med ekstreme kostnader for drift av et samfunn, uten reell påvirkning på viktige områder. Lokalstyret har styrerepresentanter i UNIS, Nordpolet, Svalbard Museum, Svalbardposten, kirkerådet og vi oppnevner representanter til lagmannsretten og tingretten. Dette er gjort for at demokratiet skal ha påvirkning av det samfunn vi bor i.

Paradoksalt har LL ingen påvirkning på SNSK.

Det er et like stort paradoks at Lokalstyret får betydelig lavere bevilgninger for at 2156 innbyggere i Longyearbyen skal ha et tjenestetilbud, enn hva SNSK mottar til sin aktivitet i Svea. Det er en noe forunderlig fordelingspolitikk, selv på Svalbard.

Jeg kan vanskelig se at SNSK skal ha en myndighetsutøvende rolle i Longyearbyen. For meg er SNSK et fantastisk gruveselskap, og i motsetning til enkelte andre politikere, lever jeg svært godt med enhver etablert næring på Svalbard - også gruvedriften. Men dersom vi i prinsippet jobber for en reversering av demokratiet med gruvedrift som brekkstang, til fordel for et statlig AS, så har jeg ingen intensjoner om å la akkurat det forbigå i stillhet!

Jeg hører argumentasjon om risiko for at utmål faller i det fri og at det er lite kontroll over Lokalstyret som demokratisk organ. Fra mitt ståsted er det slik at utmålene fint kan sikres på andre måter, om det i det hele tatt er en risiko. Dersom det faktisk er slik, ja så må SNSK få midler for å ivareta akkurat den funksjonen. Men å bedrive en myndighetsrolle i Longyearbyen er ikke nødvendig for å opprettholde gruveproduksjonen og ivareta utmålene.

Det er, fra mitt ståsted, en gigantisk feilslutning og anta at et statlig AS er en fordel når det kommer til å sikre det norske samfunn innenfor de overordnede nasjonalpolitiske linjer.

Demokratiet – selve ryggmargen i det norske samfunnet - bør bli ansett som det beste verktøyet. Fordelen med demokratiet, foruten at det er et speilbilde av Norge, er det faktum at demokratiet er åpent og transparent. Det er ikke unormalt at kommunene forholder seg til føringer fra statlig hold, ei heller Longyearbyen. Det er min klare mening at LL og innbyggerne her, selv skal tilkjennegis demokratiske styringsverktøy i Longyearbyen. 

Kort og godt:

Ja til gruvedrift dersom det ikke går på bekostning av andre samfunnsmål i Longyearbyen. Nei til at et gruveselskap skal bedrive samfunnsutvikling og myndighetsutøvelse i Longyearbyen.

Arild Olsen, Lokalstyreleder