Den vanskelige fiskeripolitikken

Fiskerinæringen er omgitt av et nasjonalromantisk slør. Folk flest vil ha sjarken i støa og fisken på hjell, men er det den beste måten å forvalte vår felles ressurs på? 

Ragnar Tveterås er professoren som fikk jobben med å lede sjømatindustriutvalget. 10 utvalgte mennesker fikk i oppdrag av daværende fiskeriminister Lisbeth Berg-Hansen (Ap) å se på hvordan sjømatindustrien i Norge kan bli mer konkurransedyktig og lønnsom. Under utvalgets arbeid ble det regjeringsskifte, og 16. desember ble utredningen overlevert fiskeriminister Elisabeth Aspaker (H) på Fiskerihøgskolen i Tromsø. 

Siden har det stormet rundt Ragnar Tveterås. Til vanlig er han professor i samfunnsøkonomi ved Universitetet i Stavanger, men nå er det framtidens rettigheter til fisken folk forbinder ham med. 

- Var du forberedt på den store interessen? 

- Det har vært mer enn jeg trodde, men det er ok det. Jeg er jo medskyldig i at det er blitt slik, sier han med et smil. Og legger til at det er spennende å få være en del av dette. 
- Jeg kjenner fiskerinæringen og vet litt om det enorme engasjementet som finnes der. Det er demokrati i praksis dette som nå skjer. 


Het debatt 

Nå er utredningen til høring, og debatten går varm i pauserom, avisspalter, på konferanser og møter blant næringsliv, politikere og organisasjonsfolk. Fristen for å si sin mening er satt til 30. april. 

Da skal alle som vil ha sagt sitt, så er det opp til Stortinget hvem de vil høre på. For hvordan skal vi best forvalte denne enorme skatten havet gir oss hvert år? 
Det var fisken som bygde Norge, gjorde det mulig å bo og leve her, satte oss på verdenskartet og gjorde oss til en råvareleverandør mange hundre år før vi begynte å ane hvor utømmelig denne skatten er om den forvaltes riktig. 
En enorm gave, et enormt forvaltningsansvar, premiss for vår identitet, og så uendelig vanskelig. For fiskeripolitikk er ikke bare bare.. 

Nasjonalromantikk og business

- Hvorfor er dette et så vanskelig område?

- Det er noe med det mentale bildet vårt av fiskerinæringen. Det er småskala, kystidentitet og store forventninger til å bidra til mange samfunn. Vi mangler kanskje den allmenne forståelsen for hva en moderne verdiskapingskjede for mat krever, sier Tveterås.

For både kyst- og innlandsfolk forventer mer enn bare lønnsomhet, verdiskaping og lokale arbeidsplasser fra fiskerinæringen.

- Er det en interessekonflikt mellom det nasjonalromantiske bildet av "sjarken i støa" og ei økonomisk bærekraftig næring? 

- Ja, helt klart. Det er noen næringer vi har andre forventninger til enn andre. Fiskerinæringen lider under det. Det er krevende å skulle levere både konkurransedyktige betingelser og verdiskaping, og attpåtil ha en forventning om å levere kystkultur. Jeg ser politikerne sliter på akkurat det punktet, sier Tveterås.  

Deltakerloven eller ikke

Sjømatindustriutvalget har levert ei lang liste med tiltak som skal bidra til bedre lønnsomhet i næringen. Hovedpoenget er å gi næringsaktørene større frihet til å selv velge hvilke økonomiske organiseringsmodeller som fungerer best for den enkelte bedriften i dens marked. Alt innenfor miljømessige bærekraftige rammer og like konkurransevilkår. 

At utvalget vil prioritere sjømatens markedsadgang foran landbruksinteressene, oppheve begrensningene i kvote per fartøy, fjerne aktivitets- og leveringsplikten og la oppdrettsnæringen vokse er forslag som nesten har druknet i debatten. Det som virkelig satte fyr i kystens befolkning var forslaget om å gi fiskeindustrien adgang til å eie fiskekvoter. 

Det betyr å lempe på, eller fjerne Deltakerloven, som regulerer retten til å delta i fiske og fangst. Fiskernes enerett til å eie kvoter er en eksklusiv rettighet som gir stor makt over ressursene. Fangstleddet har også en langt bedre lønnsomhet enn landindustrien, og kanskje er det riktig å la industrien eie kvoter? 

 - Man kan ikke skape bedre rammevilkår for industrien uten at de også får muligheten til å kjøpe fiskekvoter. Men jeg mener at arbeidsplasser på land er like mye verdt som arbeidsplasser på havet, så næringen på land må få anledning til å tilpasse seg bedre, sier Tveterås. 

Argumentet for å la industrien eie kvoter er blant annet at de da i større grad kan styre sin egen råstofftilgang og få mer igjen. Motargumentene handler i stor grad om frykten for at eierskapet til ressursene skal havne på utenlandske hender. 

  

Frykten for utlendingene

Fiskeriminister Elisabeth Aspaker har sagt til Stortinget at det er uaktuelt å røre Deltakerloven dersom det innebærer å åpne for utenlandsk eierskap. Det var også en klar forutsetning for sjømatindustriutvalget forteller Tveterås. Derfor er spørsmålet nå til juridisk utredning.

- Utvalget forutsatte at det skal kunne gjøres uten å gå på bekostning av norsk eierskap. Island har funnet en måte å gjøre det på, men om vi kan gjøre det på samme måte i Norge kommer an på EU/EØS-regler, sier Tveterås. 

Og akkurat Island er det mange som har snakket om i vinter. På sagaøya løsnet de på eierskapsbegrensningene for noen år tilbake. Selskapene har fått tillit til å finne balansen mellom eierskap til fiskerettighetene, noe som har økt lønnsomheten for industrien.

Noen kritikere hevder den samme politikken vil legge kysten av Nord-Norge øde.

- Er det riktig å se til hva som har skjedd på Island?

- Vi kan ikke ta en blåkopi av det Island har gjort, forutsetningene er helt ulike. For eksempel utgjør fiskeri en større del av BNP på Island enn i Norge. Men, de har klart å oppnå bedre lønnsomhet, og vi har pekt på noen friheter de har fått for å oppnå det. 

 

Berettiget debatt

Tveterås syns debatten om eierskap til fiskerettighetene er høyst berettiget, det er et viktig tema. Men han tror det er helt andre faktorer enn en senket Deltakerlov som truer kystsamfunn. Utviklingen innen teknologi og nye prosesser har radikalt endret hvordan samfunnet drives. 

- De sosioøkonomiske gravitasjonskreftene, altså de kreftene som trekker folk mot mer sentrale strøk, gjør det søren ikke lett å være et lite kystsamfunn, sier han, og kaller utdanningssamfunnet vårt en real «killer» for kysten.

- At unge kvinner reiser til byen for å ta utdanning har vært en killer for utkant-Norge, men det er også en lykke for nasjonen at vi får ta ut den verdien det er at kvinner utdanner seg, sier han.  

- Må vi da bare akseptere at småstedene langs kysten avfolkes?

- Vi skal ha kystsamfunn i årene som kommer også, det er rom for bærekraftige samfunn slik som før, men kanskje ikke så mange. Det er denne gravitasjonen igjen, det er prisen vi må betale for vår velstand. Vi kunne hatt en ganske annen samfunnsstruktur om vi senket levestandarden og lønningene, men det er det jo ingen som vil, sier Ragnar Tveterås.

Utvide verktøykassa

Norsk fiskerinæring er så mye. Fra havet hentes råstoff som blir til flere hundre forskjellige produkter. Sjømat fra Norge eksporteres årlig til mer enn 100 land, og det er rett og slett ikke mulig å ha et verktøysett som gjør det mulig for alle produsentene å best tilpasse seg sitt eget marked.
Og akkurat det er kjernen i utvalgets arbeid, de vil gi bransjen flere verktøy slik at hver enkelt bedrift best kan tilpasse seg. Ragnar Tveterås er også opptatt av å senke skillet mellom de ulike leddene i verdiskapingskjeden for hvitfisk. Han bruker oppdrettsnæringen som eksempel, hvor det er god lønnsomhet i alle verdileddene. 

- Den bransjen mangler denne industrielle konfrontasjonen mellom industri og produksjon som vi ser i hvitfisknæringen. 

- Kan hvitfisknæringen lære noe av lakseoppdrett? 

- Ja, jeg mener det. Men vi må også huske at hvitfisk har en mye lengre historie med seg. Det er mange utfordringer i næringen som er løst underveis, og det har skapt et omfattende system og regelverk som kanskje ikke er det som vil skape de beste betingelsene nå i dag. 


Ikke som før 

Teknologisk har både flåteledd og industri gått gjennom store endringer på få år. Det norske lønnsnivået har økt og endret de globale konkurransebetingelsene totalt. 

- Vi ser også konturene av en fartøyflåte som ikke er som før. Mange båteiere er ikke tradisjonelle fiskere lenger, de er arbeidsgivere. Mange er blitt både store og kapitalsterke, og trenger ikke de samme rammebetingelsene som tidligere, sier Tveterås. 

De forslagene som sjømatindustriutvalget har kommet med vil ha stor påvirkning og inngripen i rammebetingelsene for hele næringen. 

- Vi har ikke virkemidler som treffer alle på best mulig måte, derfor må vi utvide verktøykassa slik at alle aktører kan få mest ut av de ressursene de skal skape verdier ut av. I tillegg er jeg opptatt av å ikke lage et nett av reguleringer som begrenser næringen, jeg vil ha mer frihet og tillit, med unntak av ett område: Regulering på totalfangsten av våre fiskebestander. 

For akkurat det firer han ikke en millimeter på. Sjømatindustriutvalgets leder er tilhenger av knallhard regulering og overvåkning av uttaket av fisk slik at ingen misbruker vår nasjonale skattkiste. 

Akkurat der er det foreløpig ingen som har sagt seg uenige med Ragnar Tveterås.