Derfor vil Finland og Island dra sikkerhetspolitikken inn i Arktisk råd

- Vi trenger og bør diskutere ta diskusjonene om Arktisk råd også skal håndtere sikkerhetsspørsmål, sa Islands statsminister Katrin Jakobsdottir under sin åpningstale på verdens største arktiske konferanse tidligere denne måneden.

• Korreksjon: I en tidlig versjon av denne artikkelen, ble sitatet øverst feilaktig tillagt Finlands statsminister Antti Rinne. 

Antti Rinne, Finlands statsminister, uttalte at han støttet sin islandske kollega, og argumenterte videre for at denne typen store spørsmål må diskuteres i fredstid og med EU med på laget.

- Den beste måten å gjøre det på, er med flest mulig ved bordet, la han til. 

Her kan du se hele seansen på Youtube

Finland har forsøkt å ta initiativ til et ledermøte i Arktisk råd om dette, et initiativ Jakobsdottir sier Island vi gi sin støtte til.  

- Island har vært for å holde geo- og sikkerhetspolitikken utenfor Arktisk råd, fordi vi har ment at det er viktig å ha et forum der vi kan sitte ved samme bord og diskutere konstruktivt, uten at de store konfliktområdene overtar. Men, når vi nå ser at de geopolitiske spenningene øker, tror jeg at vi trenger å ta diskusjonen om hvorvidt Arktisk råd også skal bli et forum  for «hard security». Eller om vi skulle hatt et eget forum for nettopp dette. 

- Per i dag har vi ikke noe arktisk forum som håndterer slike spørsmål, eller som kan ta seg av disputter om territorier eller utnyttelse av naturressurser, sa hun videre og oppsummerte: 

- Det er vårt ansvar å sikre fred og stabilitet i Nord-Atlanteren og Arktis, og forhindre at området blir ofret i en geopolitisk maktkamp.

Ingen tro på et arktisk sikkerhetsforum

Selv om sikkerhetspolitikk helt sikkert vi adresseres i den oppdaterte EU-strategien om Arktis, er Marie-Anne Coninsx, EUs ambassadør til Arktis, ikke like sikker på at et eget arktisk sikkerhetspolitisk forum er veien å gå.  

-  En del av diskusjonene her i Reykjavik har spunnet rundt det å åpne for å diskutere sikkerhetspolitikk i Arktisk råd eller opprette en et eget råd som skal adressere dette. Men jeg ikke vi trenger å lage nye organisasjoner, jeg tror det holder med de som allerede eksisterer, sier hun til High North News, men advarer mot å sette opp et «ikke forstyrr»-skilt:

- Hvis man får en sikkerhetsrisiko, kan ikke ansvaret for det begrenses til de arktiske statene utelukkende. Mange mener EU må engasjerer seg mer enn vi gjør i dag. I den tyske strategien, for eksempel, oppfordrer man EU og Nato til å intensivere sin sikkerhetspolitiske rolle i regionen.

Opptatt av å ikke skape uro

Norges arktiske ambassadør, Bård Ivar Svendsen, var også tilstede under åpningsseansen på Arctic Circle i Reykjavik.

Han er ikke overrasket over det han hørte fra den islandske og finske statsministeren, men understreker følgende: 

- Vi står overfor store endringer i Arktis. Klimaet og miljøet endrer seg og økosystemene er i forandring, og det kommer på sikt til å føre til endringer av den arktiske virkeligheten også, for eksempel når det gjelder nye transportruter. Det er vi godt klar over at vi må være forberedt på og derfor er det også naturlig og forståelig at en del spør seg om hva dette vil bety for geopolitikken og sikkerhetspolitikken i Arktis, sier han, men fortsetter:

- Det vi i Utenriksdepartementet er opptatt av er å ikke skape unødig uro- Situasjonen i dag er at Arktis er en fredelig og stabil region. Vi kommer til å gjøre det vi kan for å bidra til fortsatt fred og stabilitet, og vi kan ikke se at det er noe som tilsier at det vil endre seg vesentlig. Fordi det er i alle arktiske lands interesse at den stabiliteten og freden vi har i dag vedvarer.

Svendsen erkjenner at det den siste tida, og fra stadig flere hold, har blitt framsatt tanker om at man bør finne måter å formalisere samtaler om sikkerhet i Arktis.

- Det har kommet flere ulike forslag, men ingen av dem har blitt formalisert ennå. Temaet er ikke tatt opp av noe myndighetsorgan, men framsatt som ideer av enkeltpersoner i denne typen debatter på denne typen arenaer. Så per i dag har vi altså ikke noe konkret forslag å forholde oss til om hvordan dette eventuelt skal gjøres, sier han til High North News.

Gode grunner for å holde det utenfor

Han mener det er gode grunner til at  Arktisk råd  ikke bør adressere sikkerhetspolitikk.

- Skulle man endre mandatet til Arktisk råd, ville det være en langvarig prosess som måtte ha støtte fra alle, og jeg ser ikke det som veldig realistisk. Norge kommer til å fortsette å jobbe videre med den situasjonen vi har i dag. Vi registrerer at det fra stadig flere hold kommer tanker om hvordan man bør snakke om sikkerhetspolitikk, men vi avventer om noen av disse tankene blir formalisert før vi eventuelt tar stilling til dem. 

Under åpningen av Arctic Circle tok altså både Finlands og Islands statsministere til orde for å finne måter å diskutere de store sikkerhetspolitiske spørsmålene på. Men Svendsens hovedinntrykket er at medlemslandene er fornøyd med at situasjonen er som den er i Arktisk råd.

- Dette fordi Arktisk råd har konsentrert seg om miljø og økonomisk og sosial utvikling, områder det i vært mulig å få konsensus. Vi skal huske på at Arktisk råd er et av de få internasjonale forumene der dialogen mellom Russland og vesten hele tida har vært god. Og det er nettopp fordi man har holdt sikkerhetspolitikken utenfor.

Han viser også til at Islands utenriksminister Gudlaugur Thor Thordarsson uttalte seg om Arktisk råd på en «forbilledlig, faktabasert og korrekt måte» i sitt innlegg.

- Så vi forholder oss til det. Det er viktig å huske at vi faktisk har et godt og solid juridisk rammeverk i Arktis i folkeretten og FNs havrettskonvensjon.

I Grønlands utenrikspolitiske redegjørelse for 2019, adresserer utenriksminister Ane Lone Bagger problemstillingen slik:

- Jeg mener at sikkerhetspolitikken bør diskuteres i andre fora enn Arktisk råd. Vi bør ikke miste den møteplassen som Arktisk råd har vært de siste 23 år, et internasjonalt forum som har sikret et fredelig samarbeid mellom landene i Arktis. Det er ekstra viktig, med et Arktis i endring, å opprettholde samarbeidet i regionen, skriver hun, men legger samtidig til: 

- Vi ser endringer i  sikkerhetssituasjonen i Arktis. Disse spørsmålene bør diskuteres mellom de arktiske landene, men det er viktig å finne det riktige forumet. 

For differensiert til å diskutere sikkerhet

Whitney Lackenbauer, professor ved Trent University i Canada, er heller ingen tilhenger av å dra sikkerhetspolitikken inn i Arktisk råd.

- Her gjorde Mike Pompeo Canada en tjeneste med talen han holdt i Rovaniemi i mai. Han reddes oss fra oss selv, for Canada var også et land som var pådriver for å dra sikkerhetspolitikken inn i Arktisk råd, tilbake på 90-tallet. Da var det amerikanerne som satte på bremsene.  

Professoren mener på sin side at Arktis er for differensiert til at man kan diskutere sikkerhetspolitikk på et regionalt nivå. Og mener sikkerhetsutfordringene på løses på et annet nivå. 

- Når det gjelder «soft security», som søk og redning, er det noe annet. Men vi kan ikke snakke om Arktis som en enhetlig region. Det må ses på som flere ulike sikkerhetsregioner, selvsagt med dialog og samarbeid seg imellom.

- Det europeiske Arktis og det kanadiske Arktis er svært forskjellig må mange måter, inkludert hvor vi vender oss etter allierte. Det er demografiske realiteter vi må forholde oss til. Og faktum er: Det er ingen som truer Canadas suverenitet i nord, sier han, men understreker:

- Det som truer oss, og resten av Arktis, er en helt annen trussel: Klimaendringene. Og det kommer til å bli en mye mer alvorlig trussel enn sikkerheten. 

- Ja det er konflikter mellom Russland og Nato. Ja det er konflikter med Kina og usikkerhet om hav deres motiver egentlig er. Økonomisk usikkerhet, energisikkerhet, klimaendringer. Men er dette Arktiske utfordringer? Eller globale? spør han seg.

Lackenbauer sier avslutningsvis at Canada er veldig skeptiske til at Nato engasjerer seg sånn i regionen.

- Vi frykter både at det kan provosere russerne unødvendig, og at Putin kan få bensin på propagandabålet. Canada har endret  sin retorikk. I dag ser vi på oss selv som en sikkerhetsleverandør til Europa, ikke en sikkerhetsmottaker. Vi har andre sikkerhetsallianser som ivaretar oss ved konflikt. Vi deltar gjerne i Nato-øvelser, men vi gjør det med omhu og spør oss «hvilket strategisk budskap sender vi med dette» og «hva er effektene».