Arne O. Holm mener: Det er tvilsomt om amerikanske ubåter ved kai i Tromsø øker sikkerheten i nord

Nå, halvannet år senere, ligger de amerikanske, atomdrevne ubåtene i fjæresteinene utenfor Nord-Norges største by. De har lenge beveget seg under havoverflaten, men når de nå rigger seg for å legge til kai i Tromsø, trekkes nordnorske landområder ytterligere inn i en stormaktrivalisering mellom USA og Russland. 

Er det prisen vi må betale? 

Vedtaket Tromsø kommune gjorde i 2019 kommer med all sannsynlighet til å bli opphevet, og var neppe heller forvaltningsmessig holdbart. Men det er likevel for lettvint å forsvare den økte amerikanske tilstedeværelsen i nord med at dette er en del av prisen vi må betale for å kunne forsvare oss ved hjelp av Nato og USA.

Problemstillingen kan med god grunn testes med motsatt fortegn. Hvorvidt økt amerikansk militært nærvær i Nord-Norge faktisk øker, snarere enn reduseres krigsfaren.

Norsk sikkerhetspolitikk i nordområdene har vært bygd på lavspenning og beroligelse.

Med raske skritt beveger vi oss nå imot avskrekking som viktigste virkemiddel.

Å balansere avskrekking og beroligelse i nord har alltid vært vanskelig, og har vært satt kraftig på prøv etter Russlands annektering av Krim.

Med Nato i ryggen har vår sikkerhetspolitikk hatt som uttalt mål å skjerme oss mot militære konflikter, ikke minst av hensyn til den nordnorske befolkningen og de enorme ressursene som befinner seg utenfor kysten vår.

Forholdet til USA 

Konflikten knyttet til havn for amerikanske atomubåter i Tromsø er ikke i første rekke et spørsmål om Natos rolle i forsvaret av Arktis. Det handler mest om vårt bilaterale forhold til USA, og dermed også vårt forhold til Russland. USA stokker for tida om på sine styrker i Europa, uavhengig av hva Nato måtte mene.

Det er «America First» som gjelder, og i dette tilfellet ikke en isolert bekymring for hvilke intensjoner Russland måtte ha militært i forhold til Norge.

I dette bildet er det et direkte konkurranseforhold mellom hensynet til lokalbefolkningen i nord og USAs egeninteresse i stormaktskonflikten med Russland.

Ved å legge til kai i Tromsø, forsterker USA sin militære kapasitet inn mot kjernen i det nordlige russiske forsvaret, som befinner seg bare noen mil øst for grensa mellom Norge og Russland.

Hver gang vi «leier inn» eller lar oss presse til en sterkere amerikansk tilstedeværelse på nordnorsk jord, svekker vi rollen som en stabiliserende nasjon mellom øst og vest.

Vi øker sjansen for å bli direkte involvert i en eventuell stormaktskonflikt, og vi reduserer tryggheten til befolkningen.

De store problemene 

Like alvorlig er det at den internasjonale militære ekspansjonen i Arktis skygger for andre reelle og brutale utfordringen arktiske mennesker står overfor.

I første rekke gjelder dette klimaendringene, som sett fra dagens USA er fullstendig underordnet en militær verdensorden. For oss som bor her er klimaet likevel den største trusselen.

Den militære demagogien skygger også for utfordringer som demografi, helse og utdannelse i Arktis.

Slik svekker vi i sum det sivile, stabiliserende forsvaret som en robust befolkning gjennom flere tiår har stått for, mens vi med åpne øyne øker risikoen for en militær konflikt. Det handler ikke lenger bare om en såkalt spillover-effekt fra konflikter andre steder i verden.

Den militære opprustningen i Arktis er en trussel i seg selv.

Vedtaket i Tromsø kommune bidrar halvannet år senere til å åpne øynene for dette. Nå tvinges kommunen til å oppheve vedtaket, som uansett ikke hadde overlevd, og på nasjonens vegne applaudere når amerikanske atomubåter til kai i Nord-Norges største by.

Norge har nok en gang valgt å flagge ut deler av sin egen sikkerhetspolitikk.

Ikke til Nato, men til en stormakt som setter seg selv både først og sist.