Det iskalde gapet mellom Norge og Russland

Den langvarige, gode relasjonen mellom de to landene har kjølnet de siste årene. Vi har snakket med to eksperter ved den norske ambassaden i Washington D.C. for bedre å forstå hvorfor.

Norge deler en kort landegrense med Russland i nord, der landet slynger seg nordøst over Sverige og Finland. Landene deler også en grenselinje til havs, den eneste havgrenselinja i verden utenom USA. Norge og Russland har, med de dramatiske unntakene andre verdenskrig og den kalde krigen, gjennom århundrer hatt et åpent og vennlig forhold over grensene. De to siste årene har imidlertid forholdet blitt svært kjølig. Økt russisk militæraktivitet i Arktis og amerikanske NATO-utspill, samt Paris-avtalen, kan ha etterlatt Norge ute i kulden.

I løpet av de to siste årene har Moskva fraktet militært utstyr og personell via Svalbard, Norges demilitariserte øygruppe, noe som tilsynelatende er et brudd på Svalbardtraktaten. Russland har videre avfyrt illevarslende raketter fra ubåter i Polhavet etter å ha advart Sverige mot å søke fullt NATO-medlemskap, økt antall militærflyvinger langs norskekysten, og senest i januar i år ble to av Stortingets medlemmer nektet innreise i forbindelse med et statsbesøk. Samme måned utplasserte USA hundrevis av soldater i Norge, men kjappe russiske krigsøvelser har vist at Moskva kan bruke overveldende stor kraft over hele Arktis i løpet av svært kort tid.

For å forstå isfronten som har oppstått mellom de to landene tok vi en prat med to eksperter ved den norske ambassaden i Washington D.C.

Erik Bøe, assisterende forsvarsattaché og marineattaché, er ubåtsoffiser av utdanning og tidligere inspektør ved Sjøkrigsskolen. I løpet av sin 35 år i forsvaret har han også tjenestegjort ved NATOs maritime hovedkvarter i Storbritannia. Leif Trana, rådgiver i økonomiske og arktiske spørsmål ved ambassaden, har en portefølje som inkluderer klima, energi, forskning og sikkerhet. Med 21 år i norsk utenrikstjeneste er han nå på sitt andre opphold i Washington D.C.

Arctic Deeply: Hvordan har russisk militæraktivitet i Arktis økt i løpet av det siste tiåret?

Erik Bøe: Vi har sett en stor endring de siste årene, men det er fortsatt langt igjen til hvordan det var under den kalde krigen. De [russerne] opererer nå oftere i Nord-Atlanteren, i Norskehavet og i Barentshavet. Men jeg tror en forskjell på Norge og andre land er at Norge ikke opplever den typen trakassering som andre land gjør.

Arctic Deeply: Hvorfor er det slik?

Bøe: Jeg vil nok si at vi har hatt et langt forhold, og et ganske godt forhold, med Sovjetunionen og Russland gjennom hundrevis av år. Vi har aldri vært i krig med dem. De har endret holdning nå, og vi har for øyeblikket ikke noe militært forhold til dem. Det har blitt suspendert på grunn av Krim. Men samtidig er vi på en måte litt unike fordi vi faktisk samarbeider med Russland på andre områder, som for eksempel innen søk og redning, fiskerier, grensevakt og anti-forurensning (oljeutslipp).

Leif Trana: Fiskeri er nøkkelområdet. Det er en økning i fiskebestanden mellom Russland og Norge, og kvotene settes ut fra vitenskapelig forskning og felles forhandlinger. Kvoten deles mellom Russland og Norge samt tredjeparter som for eksempel fiskere fra EU.

Arctic Deeply: Du nevnte grensevokting. Var den plutselige flyktningestrømmen til Norge fra Russland i fjor en gjengjeldelse for at Norge sluttet opp om EUs sanksjoner i forbindelse med annekteringen av Krim?

Trana: Det ser ut som om det var private aktører på russisk side som lovet folk som hadde levd lenge i Russland at hvis de dro nordover og krysset grensen til Norge, ville de få en bedre økonomisk fremtid. Russerne har aldri innrømmet at de var direkte delaktige i dette, men vi hadde forhandlinger. Norske regler er klare: Du kan ikke kreve asyl hvis du allerede har et trygt tilholdssted i et annet land. Mellom fem og seks tusen mennesker krysset grensen, og flere hundre ble sendt tilbake.

Arctic Deeply: Har den norske militære holdningen til grensen i det hele tatt forandret seg?

Bøe: Ikke dramatisk. Folk-til-folk-relasjonen er fortsatt ganske god, men det er noen virksomheter i Kirkenes som sliter. De [russerne] krysser fortsatt grensen for å handle og fylle opp bilene sine, og det går også andre veien. Men det er ikke slik det var for tre-fire år siden. Da var det harmoni i alle ledd, og det var faktisk strålende. Folk i Oslo, i sør, bekymrer seg på en annen måte enn folk i nord. Folk i nord bekymrer seg ikke på grunn av militære trusler eller noe sånt; de bekymrer seg for manglende næringsvirksomhet og manglende muligheter til å krysse grensen.

Arctic Deeply: Etter en kalde krigen demonterte Norge mange av sine forsvarsanlegg både på land og til havs. Hva har skjedd siden da?

Bøe: Vi hadde minefelt og en rekke kystartillerier. Alt var en del av det nasjonale forsvaret gjennom den kalde krigen. Da Sovjetunionen ble oppløst tok vi det ut av aktivitet, og nå er det meste borte. Jeg må si at det gjør vondt i "ubåt-hjertet" mitt, men vi solgte ubåtbasen som lå rett utenfor Tromsø til et sivilt selskap, og de leaser noen av bryggene til russere. Innimellom vil du faktisk se et russisk skip fortøyd der.

Arctic Deeply: Er det noen opprusting av det norske militæret i Barentshavet?

Bøe: En ting som har blitt åpent diskutert er at vi trenger mer tilstedeværelse nå enn tidligere. Norge har ikke endret holdning, men vi er mer tilstede. Når det gjelder russerne er de også mer tilstede fordi de øver mer. De seiler og flyr mer fordi de gjerne vil være bedre enn de var tidligere.

Arctic Deeply: Er det en trussel mot Norges interesser i Arktis?

Bøe: En ting jeg vektlegger er at hvis du ser på kartet og på Kolahalvøya med alt sitt militære – hæren, marinen og luftforsvaret – er at hvis de (russerne) ønsker å øve, er det faktisk bare ett alternativ, og det er litt mot nord og så mot vest. For lenger nord er det is, og lenger øst er det enda mer is. Så det eneste området de har å øve i, er faktisk det som ligger nært våre områder. Det eneste som har forandret seg er varslingstiden de gir oss nå. De bryter ikke reglene, men de tøyer dem. På generelt grunnlag kan man si at hvis de ønsker å øve, så gjør de det nær norskegrensen.

Arctic Deeply: Da NATO hadde øvelse i Baltikum i 2015, utplasserte Russland 80.000 soldater i Arktis og andre steder over natta. Ble dere advart – og hvordan ville en normal advarsel være?

Bøe: Normalt snakker vi om uker eller måneder i forkant. Det vi har sett i det siste, er at det er mer snakk om dager.

Arctic Deeply: Den nye amerikanske administrasjonen har sendt blandede signaler om NATO. Hva betyr det for Norge, særlig siden landet er NATOs nordligste forsvarslinje i Arktis?

Trana: Vår forsvarsminister møtte nylig USAs forsvarsminister Mattis, og vår utenriksminister møtte den amerikanske utenriksministeren Tillerson denne uka i Washington. De kom med sterke og utvetydige forsikringer om at USA står ved sine NATO-forpliktelser. Samtidig er de veldig klare på at alle NATO-landene, inkludert Norge, må legge konkrete planer for å oppnå målet man ble enige om i Wales i 2014, nemlig å bruke to prosent av bruttonasjonalproduktet på forsvaret. Noen av spørsmålene gjennom valgkampperioden har vært sprikende med utsagn fra alle, fra presidenten selv til fru Merkel til visepresidenten og forsvarsminister Mattis i Europa. Vi føler oss forsikret om at USA vil stå ved sine allierte.

Arctic Deeply: Tidligere i år ankom amerikanske marinestyrker Trøndelag for helårlig stasjonering. Er det å stasjonere utenlandske styrker på norsk jord et brudd på norsk politikk?

Bøe: De (soldatene) vil ikke være der permanent; de vil flytte videre og de kommer kanskje tilbake, eller noen andre kommer tilbake. Vi har hatt utstyr (militært) i fjellene våre i årevis, og nå har vi noen hundre soldater der som trener og lærer seg å gå på ski. Det er veldig fredelig. De løper ikke rundt og skyter. Det er grunnleggende vintertrening, og vi har gjort det i Nord-Norge i flere tiår sammen med NATO-land.

Arctic Deeply: I april i fjor avfyrte Russland en supersonisk rakett som ikke kan spores med radar fra en ubåt i Arktis, en dag etter å ha advart Sverige mot å søke fullt NATO-medlemskap. Hva anser Norge for å være en forsvarlig retning fremover i Arktis?

Bøe: Geografien lyver aldri. Det betyr at vi ligger der vi gjør, og vi har en stor nabo. Og vi er medlem av NATO og vi fokuserer på naboen vår. Vi har gjort det siden den kalde krigen. Vi har ganske god kunnskap om hva som foregår, og den kunnskapen kan man ikke kjøpe – den må læres. Jeg tror det er en av grunnsteinene for oss når vi snakker om forholdet til NATO og ikke minst med USA.

Denne artikkelen var opprinnelig publisert hos Arctic Deeply og du finner originalen her. For viktige nyheter om arktisk geopolitikk, økonomi og økologi kan du registrere deg på Arctic Deeplys epostliste. 

Artikkelen er oversatt til norsk av Elisabeth Bergquist.