- Det spilles kinasjakk med norske entreprenører

- Norske entreprenører betaler store deler av prisen for EØS-avtalen og for tøværet med Kina.

Det sier konsernsjef Frode Nilsen i LNS. Han mener at bransjen kan få store utfordringer som følge av markedsadgangen for salg av norsk laks og andre varer, og ønsker seg mindre anbud og anledning til samarbeid mellom entreprenører som inngir anbudene.

LNS, Leonhard Nilen og sønner, er Nord-Norges største anleggsentreprenør med omkring 800 ansatte i ulike divisjoner, som gruvedrift, vegbygging, tunneldrift, bygging av fjellhaller etc.

Frode Nilsen er bekymret for fremtiden til den norske entreprenørbransjen. Han tror flere norske entreprenører vil bli kjøpt opp av utenlandske aktører. 

Kontraktene som deles ut for vegbygging er, ifølge Nilsen, altfor store. Norske entreprenører risikerer å knekke nakken når oppdragene blir på flerfoldige milliarder norske kroner.

- Når prosjektene blir så store som de etter hvert ser ut til å ha blitt, så er det færre som har ryggrad og soliditet nok til å inngi anbud, og færre konkurrenter gis selvsagt svakere konkurranse, påpeker Frode Nilsen og hevder at resultatet for staten Norge er færre kilometer veg for pengene. 


Betaler prisen for EØS-avtalen 

- Risikoen for entreprenørene blir så stor at ingen innenfor det norske markedet har en mulighet, eller tør å by.

Litt satt på spissen, kanskje, men norske entreprenører betaler en stor del av regningen for EØS-avtalen. Det er vi som føler den utenlandske konkurransen direkte på kroppen.

Og om ikke det er nok, da Norge endelig ble sluppet ut av fryseboksen overfor Kina, så blir dette enda verre – nå trekker man kinesiske entreprenører hit. Nok en gang er det entreprenørbransjen som skal betale for salget av norsk fisk i utlandet.

- Vi er relativt naive her i Norge dersom vi ikke tror at kineserne har mye større ambisjoner i Arktis enn å bygge en vei. De ønsker en skikkelig tilstedeværelse på mange områder, mener Nilsen.

- Det spilles nærmest kinasjakk med arbeidsplasser, jeg vil si det så sterkt, sier Nilsen, som også har sett hvordan kinesiske selskaper forsøker å komme inn på markedet på Grønland.

- Diskusjonen som er kommet i Danmark og Grønland etter at en av seks prekvalifiserte anbydere på å bygge tre nye flyplasser på Grønland er kinesiske CCCC, er også interessant, mener Nilsen.

Som High North News også har skrevet om ved flere anledninger, ser danske utenriksmyndigheter og dansk etterretning med bekymring på at det statlig eide kinesiske selskapet China Communications Construction Company er blant seks prekvalifiserte anbydere.

Kinafrykt skaper debatt på Grønland

Dansk etterretning: Pass dere for Kina

Heftig flyplassdebatt på Grønland

Frode Nilsens poeng er at konkurranseregler, som blant annet finnes i EØS-avtalen, umuliggjør situasjonen for norske entreprenører når norske vegmyndigheter deler ut alt for store anbudspakker.

- På sett og vis har man jo forbudt samarbeid mellom norske entreprenører, noe som selvsagt kunne være aktuelt for å kunne konkurrere i disse størrelsene, både hva anbud og dermed risiko angår.


Man bør lytte til bekymringssignaler

For LNS’ del innebærer det at vi nok vil se nærmere på underentrepriser, som jo også er store i seg selv, men som bidrar til å redusere risikobildet noe.

- Problemet, understreker Nilsen, - er at hvis det vurderes slik at en av partene i et slikt eventuelt samarbeid mellom entreprenører kunne tatt hele prosjektet alene, så oppfattes samarbeidet som ulovlig, med enorme bøter som resultat.

La oss ta et eksempel, sier LNS-sjefen, og forklarer;

- Dersom Norges største entreprenør, som er Veidekke AS, skulle vurdere et anbud på 4 –fire- milliarder kroner, så er jo dette en jobb de teoretisk kan ta alene, det har de muskler til – isolert sett.

Da kan ikke Veidekke ta inn Hæhre eller LNS som samarbeidspartner i prosjektet, bare som underentreprenører. Veidekke ga selv uttrykk for bekymring for et par år siden, når jobbene begynte å krype over to milliarder.

Slike signaler bør man lytte til, dersom man ønsker en sterk norsk entreprenørbransje fremdeles.

- Hvem er det som vurderer at et selskap eventuelt skulle kunne ta en jobbe alene, som du sier? Hvem avgjør at det er et ulovlig samarbeid hvis to eller flere går sammen?

- Godt spørsmål egentlig, sier Nilsen, og medgir at reglene eller retningslinjene er uklare.

- Jeg vil tro at det må være Konkurransetilsynet eller domstolene som må ta stilling til lovligheten. Slik det er å er nå er retningslinjene uklare. Bransjen har bedt Konkurransetilsynet om bedre avklaringer, en prosess som vel har pågått i et års tid eller så.

- Men kan det ikke være behageligere, eller i alle fall mindre risikofylt, å "bare" være underentreprenør?

- Tja, si det. Risikobildet i seg selv blir jo mindre, det er rett, men det er jo verre å være underentreprenør dersom man har et krav mot byggherren. Hvor hardt vil en eventuell hovedentreprenøren kjempe "din sak" mot byggherren i en slik konflikt? Det er ulike erfaringer der også.


Byggherrene var faglig flinkere før 

Nilsen peker på at et stadig økende konfliktnivå i bransjen, mellom byggherre og utførende entreprenør, også er med på å forsterke risikobildet entreprenørene må forholde seg til.

- Hvorfor er det, i alle fall tilsynelatende, slike store konflikter ute og går når store prosjekter gjennomføres?

- Min ærbødige påstand, sier Frode Nilsen, - er at det kom et regimeskifte etter Hanekleiva (tunneler som raste på E-18 i Vestfold, 2017- red. anm.). Alle var enige om at slike konfliktsituasjoner som oppsto der, skulle man forsøke å unngå for fremtiden. 

Som entreprenører opplever vi nok at det i ettertid har blitt vanskeligere for byggherrens representanter å foreta beslutninger på lavere nivå. Med all respekt; jeg vil mene at byggherrene tidligere hadde bredere realkompetanse og større faglig trygghet. Ikke minst hadde f.eks. Statens Vegvesen sin egen produksjonsavdeling tidligere som det var mulig å kunne drive "sparring" med.

Mange i byggherreseksjonen hadde også sin bakgrunn derfra. I dag må det "sparres" med jurister og da er jo utfallet ofte gitt. Vi som entreprenører må også være så selvkritiske at vi innser at noen ganger har ikke alle krav vært like realistiske.


Noen avgjørelser må kunne tas på lavere nivå

Selvsagt er også presset blitt større, og når man ikke er i stand til, eller har den avgjørende myndighet til, å ta avgjørelser ute i felt, så blir problemene skjøvet og skjøvet inn i fremtiden, til de er akkumulert opp til enorme dimensjoner. Da har man en svær floke som ender i rettsapparatet – ofte unødvendig, mener Nilsen.

- Vår erfaring er at i de prosjektene hvor uenighetene løses på lavest mulig nivå, er det desidert minst sannsynlighet at man til slutt må møtes i en rettssal.

- Hva kan eller bør man gjøre for å unngå møtene i rettssalen?

- Man må gjøre det mulig – og akseptabelt – å ta avgjørelser på lavere nivå enn det som skjer i dag. Det må bli mulig igjen å løse problemene når de oppstår – for det gjør de ute på anleggsplassene – hele tiden.

Det viktigste vi kan komme frem til er felles spilleregler mellom bransjen og de store byggherrene for hvordan konflikter eller problemstillinger skal løses underveis.

Det må være løsninger som forplikter partene, eventuelt gjennom en slags oppmann eller et team med en representant for byggherren, en for entreprenøren og en tredje som de oppnevner i fellesskap.


Unødvendige og fordyrende konflikter

Man ser jo at det vil være mye enklere å løse en konflikt på én million enn en på hundre millioner. Når det har havnet i den størrelsen, så er det jo ingen som tør å ta i det – og da er domstolen neste. Ofte unødvendig og alltid fordyrende, sier Nilsen.

- Jeg tror også de fleste skjønner at nettopp dette er en viktig del av risikobildet entreprenørene må forholde seg til, og jo større anbud, desto større risiki. Og stor risiko innebærer at det er færre som tør å levere inn anbud.

Og da er vi tilbake der vi startet – det blir mindre konkurranse, færre som tør være med, og dermed dyrere vegkilometere, hevder konsernsjefen i LNS, Frode Nilsen.