Arne O. Holm mener «Dynamic hangover» er i gang: Jakten på USS Gerald R. Ford
(Video: Arne O. Holm)
Vestfjorden: Verdens største krigsskip ble jublet til kai i Oslo for ei uke siden. Men etter at det amerikanske hangarskipet USS Gerald R. Ford forlot hovedstaden har det vært stille. Musestille.
Selv de elektroniske sporene som skip etterlater seg er hvisket ut av offentligheten. Når verdens største krigsskip nå seiler inn i nordområdene, skjer det uten fanfarer og begeistrede politikere langs rekka.
Fantasifulle navn
Jeg har startet jakten på USS Gerald R. Ford. Med fredelige midler. «Dynamic Hangover», inspirert av de mange fantasifulle navnene på militære øvelser i nord, er i gang.
Langs seilingsruta til hangarskipet er flaggborgene erstattet av alvoret som preger et Europa i krig.
Ingen vil lenger fortelle hvor USS Gerald R. Ford er på vei, annet enn at kursen skal være satt nordover langs en kyst som ender i Russland. Det er illustrerende for et krigsskips operasjoner.
Det er slutt på daglige pressemeldinger. Ingen kommersielle TV-team er om bord i båten, og mannskapet - 4.500 soldatene og offiserer - er tilbake etter en helt sikkert velfortjent permisjon på Oslos mange barer og kafeer.
For det er alvor nå.
De elektroniske sporene er hvisket ut av offentligheten.
Uten tilskuere
Betydningen av det norsk-amerikanske militære samarbeidet, som ble understreket mens skipet lå til anker i en fredelig fjord lenger sør, akkurat dyp og bred nok til verdens største krigsskip, skal de neste dagene og ukene demonstreres i praksis.
Uten sivile tilskuere.
Et eller annet sted nordpå skal skipet slutte seg til rekken av militære fly, båter og hærstyrker. Til rekken av nesten kontinuerlige militære øvelser på vestlig og russisk side.
Selv et skip som er 337 meter langt, 78 meter bredt og 76 meter høyt, blir som nåla i høystakken når det stikker nordover i rom sjø. En dårlig metafor, hentet fra en bondes åker. Jeg innrømmer det.
På forhånd hadde jeg lest hvordan skuelystne Oslo-borgere skapte trafikkaos på villaveiene langs Oslofjorden.
Midt på Vestfjorden, like før den store militærøvelsen er varslet.
– Det verste jeg har vært borti, kommenterte en osloborger til en av hovedstadens aviser.
Han siktet ikke til krigen, men til oppkjørselen foran huset hans, fylt til trengsel av biler og skuelystne på jakt etter et glimt av skipet.
Trafikkaos
Trafikkaos var det også langs den eneste veien fra Bodø og nordover, men det skyldtes ikke et publikum på jakt etter militære fartøy. Europavei 6, som binder nord og sør sammen nord for Polarsirkelen, er et kontinuerlig kaos av tuneller så smale at ethvert trailermøte skaper endeløse køer. Med millimeterpresisjon klares passeringene. Men bare dersom sidespeilene slås inn.
Langs disse veiene fraktes militært utstyr og det som en befolkning i nord ellers måtte trenge.
Statsbudsjettet strekker sjeldent til i møtet med nordnorsk infrastruktur enten det gjelder veier eller kraftledninger.
Det verste jeg har vært borti.
Jeg har få spor å gå etter i min jakt på det amerikanske hangarskipet. Ut Oslofjorden og et stykke på vei mot Vestlandet sendte skipet fortsatt signaler som gjorde det mulig å følge det på sjøkart. AIS heter systemet.
Men i likhet med den norske fregatten KNM Helge Ingstad, som sank i Hellefjorden etter en skipskollisjon i 2018, skrudde også Gerald R. Ford av signalene så snart det ble virkelig meningsfylt å følge dens ferd. Selv vår egen forsvarssjef, Eirik Kristoffersen, ga inntrykk av at han ikke visste hvor skipet skulle.
Bare amerikanerne visste det, sa han i et par intervjuer jeg fikk med meg, før jeg la av gårde på min egen blåtur mot nord.
Meningsløst upresist
Lokalavisene langs den sørlige delen av Norge rapporterte et stykke på vei om at skipet seilte innenfor avisenes dekningsområde. TV2 «erfarte» at kursen var satt mot arktiske farvann. En geografisk «erfaring» like meningsløs og upresis enn solhungrige nordmenns ferie i landet som kalles Syden.
Det samme informasjonen satt også den arabiske TV-stasjonen Al jazeera på. Ifølge Teknisk Ukeblad var kursen satt mot Norskehavet.
Hamarøyskaftet troner majestetisk på andre siden av Vetsfjorden. (Foto: Arne O. Holm)
På vei nordover om bord i ferga som krysser Vestfjorden fra Bognes til Lødingen, fant jeg den hittil mest presise beskrivelsen. En av Høyres stortingsrepresentanter, Bård Ludvig Thorheim, var en av de heldige som fikk komme om bord mens skipet lå i Oslofjorden.
I en facebookoppdatering etter det som beskrives som et svært vellykket skipsbesøk, ønsker han mannskapet god tur til Vesterålen.
Enorme havområder
Men Vesterålen er heller ikke et punkt på kartet innerst i en trang fjord. Det er ei øygruppe nord for Lofoten på til sammen 2.500 kvadratkilometer og består av fem forskjellige kommuner. I tillegg til et enormt havområde.
Men lykkeønskningen kan absolutt ha noe for seg. På yttersida av Vesterålen ble det omtrent samtidig innført flyrestriksjoner.
Jeg fikk en følelse av å være på rett kurs, om ikke annet.
Uten fanfarer og begeistrede politikere langs rekka.
Vesterålen har ikke hav bare på yttersida. På innersida deler den Vestfjorden, som jeg var i ferd med å fergekrysse, med Lofoten. Også Vestfjorden hadde vært en del av spekulasjonene rundt den militære seilasen.
Det vil i så fall ikke være første gang et amerikansk hangarskip seiler i denne fjorden. I oktober 2018 var USS Harry S. Truman på besøk.
Innerst i fjorden
For de som måtte tro at «høystakken» Vestfjorden har likheter med Oslofjorden, trengs et par nødvendige fakta. Fjorden omkranses av til sammen 14 kommuner. Gitt krummingen på jordoverflata er det vanskelig å oppdage skip stort lenger borte en ti nautiske sjømil. Selv et skip på Gerald R. Ford sin størrelse vil være vanskelig å oppdage i deler av ytre Vestfjorden.
Innerst i fjorden, omtrent der den møter Ofotfjorden, ligger Ramsund. Her holder Sjøforsvarets hovedbase for Nord-Norge til. På sitt trangeste minner Ramsund om Drøbaksundet sør for Oslo.
IS-signalene fra Gerald R. Ford glimret fortsatt med sitt fravær mens jeg fortsatte nordover. Jeg måtte gjøre et valg mellom yttersida og innersida i et geografisk område i en allerede sterkt militarisert del av nordområdene.
Foreløpig stille på Vestfjorden
Underveis hadde jeg kunnet kartlegge noe av den åpne aktiviteten til kystvaktskip og militære støttefartøy i dette området. Også et italiensk militært hjelpeskip smakte over lengre tid på salt, nordnorsk hav.
Men det skjer mer
For noen dager siden startet jagerflyøvelsen "Arctic Challenge Exercise". Denne foregår hovedsakelig i nord på tvers av de nordiske grensene. USA deltar på øvelsen. Kanskje med luftvingen til USS Gerald R. Ford.
Hangarskipgruppen skal i alle fall trene sammen med Luftforsvaret, Hæren, Sjøforsvaret og Forsvarets spesialstyrker i tiden som kommer, ifølge Forsvaret.
Jeg bestemte meg for Vestfjorden i stedet for havområdene utenfor Vesterålen omtrent samtidig som USAs utenriksminister, Antony Blinken, offentliggjorde at amerikanerne vil åpne en ambassade i Tromsø. Det har vært kjent lenge, men tidspunktet for offentliggjøring var neppe tilfeldig.
Bakteppet var også et pågående Nato-møte i Oslo. Et såkalt uoffisielt møte for Nato-landenes utenriksministre. At det er uoffisielt betyr at det ikke skal fattes vedtak. Det skjer ikke før Nato-landene møtes i Vilnius i midten av juli. Da vedtas Finlands, og antakelig også Sveriges medlemskap.
Det skjer enda mer
Men det skjedde mer denne dagen.
Danmark la fram et gigantisk investeringsbudsjett i eget forsvar. De neste ti årene skal Danmark bruke 143 milliarder danske kroner, mer enn 225 norske, på forsvar. Sammen med Østersjøen er Færøyene og Grønland øverst på prioriteringslista.
Og for balansens skyld, selv om denne kommentaren handler om Nato og nordområdene. High North News har kartlagt 19 russiske militære øvelser i nord den siste måneden.
Hvis USS Gerald R. Ford fortsatt seiler nordover er det med andre ord inn i et nærmest ekstremt hektisk militært øvingsområde. Hurraropene i Oslofjorden erstattes av skarpskyting.
Det er trangt på veiene gjennom tunellene langs E6.
Svart belte
Sent torsdag kveld la jeg fra kai ved utløpet av Raftsundet som skjærer Vesterålen og Lofoten i to. Akkurat i dette området hadde jeg registrert militær aktivitet de siste døgnene. Skipperen på skuta, Trond Løkke, har svart belte i vestfjordseilas.
Han kan navnet på hver eneste holme og fjelltopp så langt øyet rekker. Et lite værvindu gjorde en seilas mulig. I noen timer la sjøen seg som i en slags stille protest mot den endeløse rekken av lavtrykk som har sendt kraftig vind og snøbyger inn over nord de siste ukene.
På AIS-en ser vi at et minerydderfartøy forlater Ramsund orlogsstasjon, før samtalen oss i mellom blir avbrutt av en knitrende VHF-radio.
Så kom meldinga
Meldingen kommer først på engelsk, så på norsk.
– Marin øvelse vil finne sted i området Vestfjorden i tidsrommet fra 2. juni 2023 0600 UTC inntil nærmere beskjed blir gitt. Øvelsene medfører behov for manøvrering i høy fart. Fartøyer i området oppfordres til en minste avstand på 1.5 nautiske mil fra marinefartøyene. Kontakt Forsvarets operative hovedkvarter for informasjon. Melding slutt.
Kanskje er 4.500 amerikanske soldater og offiserer likevel på vei inn i Vestfjorden. Kanskje legger de seg i havområdet utenfor og nøyer seg med å sende noen av de 90 flyene skipet har kapasitet til inn over Nord-Norge.
Det blir uansett neppe trafikkork i Lofoten og Vesterålen av den grunn. Heller ingen armada av lystbåter og fiskefartøy på jakt etter bilder av verdens største krigsskip.
Blåkveita viktigst
Blåkveita har funnet veien til havområdene på yttersida av Vesterålen. Den fangsten er tross alt viktigst akkurat nå.
Fredag morgen er det fortsatt stille både på fjorden og langs kysten. Temperaturen er akkurat nå seks grader. Det er meldt regn fra nordøst.
KV Andenes er på vei nordover i Tjeldsundet, mens KNM Olav Tryggvason ligger og dupper ved innseilinga til Ramsundet i 2,1 knop.
Fortsatt er det ingen signaler fra USS Gerald R. Ford.
