En arktisk minister er kanskje veien videre for å få Danmark til å omfavne Grønland

Av: Melissa Lesamana 

I 1972, før ordet bærekraftig utvikling og Brundtlandkommisjonen var tenkt på, fant verdens første miljøvernkonferanse sted i Stockholm. Fra da ble 5. juni ble til verdens miljødag. Siden den gang, har det vært ett hovedbudskap i alle verdens, følgende klimakonferanser: verden står overfor en stor klimatrussel.

5. juni i år er det Folketingsvalg i Danmark.

Grønland har for øyeblikket 2 representanter fra 2 partier i Folketinget, og Inuit Ataqatigiit som ligger til venstre for Socialdemokratiet, har åpnet for å kunne samarbeide med både blokkalternativet til Lars Løkke Rasmussen fra venstre,  samt Mette Fredriksens Socialdemokratiet. (Det er ytterligere to nordatlantiske mandater, men de tilhører Færøyerne. Red anm)

Av 179 plasser, er ikke 2 plasser fra den arktiske øya all verden, men hvem vet hva som kan skje og hvem som kommer på vippen?

Inuit Ataqatigiit, Grønlands største parti i Folketinget,  har stilt krav om at de krever opprettelsen av en arktisk minister som hovedbetaling for gi sin støtte til en koalisjon.

I omtrent alle artikler som i det siste er skrevet om det danske valget, er ikke Grønland og deres representanter viet særlig, eller noe oppmerksomhet i skandinaviske medier. Selv om de har sin selvstendighet, er det fremdeles Danmark som styrer utenriks- og forsvarspolitikk, samt råstoffsområdet. Dessuten er ikke Grønland fullstendig selvstyrt hva gjelder økonomi. Med ca. 40% overføringer fra Danmark til den største øya i Arktis, har Folketinget sagt de skal være med å bestemme over økonomisk politikk. Det er lagt press på øya til å lyse ut nye leteblokker etter olje. Det er også press på utvidet gruvearbeid for utvinning av mineraler som uran.

Med tanke på det stykkevise og delte selvstyret Grønland har, er det riktig å stille seg spørsmål om hvorfor ikke Danmark har innført en arktisk minister langt før?

Grunnen er nok dessverre såpass enkel at Grønland fremdeles betraktes som en koloni. I 2014 ble det nedsatt en forsoningskomité som etter tre år leverte inn sitt arbeid. De konkluderte med at ettervirkningen av kolonitiden er massive. En offerrolle og nedlatende syn på grønlendere uten gode nok evner til å vise initiativ og ta styring, var fremtredende i rapporten.

Tidligere statsminister, Helle Thorning-Schmitt sa i 2013 at "Vi har ikke behov for forsoning, men jeg har full respekt for, at det er en diskusjon som opptar det grønlandske folket." (highnortnews.com)

På Inuit Ataqatigiits landsmøte i 2017, var flere representanter fra Dansk Folketing for å holde hilsningstaler. En av dem, ytret i det stille til sine skandinaviske søsterpartiers representanter, hvor primitive delegatene til landsmøtet var, fordi de åpnet hele kalaset med en tradisjonell seremoni. En lampe med selskinnsolje ble tent, og nasjonalsangen sunget foran lampen som stod ved siden av en hundeslede med tradisjonelle selskinnsdrakter lagt over seg. Vedkommende som uttalte seg, sitter i folketinget og er ordfører for Grønland og Færøyene. Ved å utøve så godt som ingen forståelse for hva slags kulturarv og historie urbefolkningen på Grønland bærer med seg, og ikke minst den massive assimilerinspolitkken de var utsatt for i en årrekke, er en slik uttalelse i beste fall historie- og kunnskapsløs, og i verste fall direkte skandaløs.

Med de store, sosiale problemene urbefolkningen på Grønland møter, følger også vel bevarte stereotypier. Flere undersøkelser viser at en stor del av danskene ser på grønlenderne som uselvstendige grunnet store rusproblemer og andre, sosiale utfordringer. Dette henger også igjen i hvordan Folketinget ikke vil gi Grønland fullt ansvar over alle politiske sektorer og områder.

Grønland er under press både innad og fra Danmark på flere områder. Felles for flere urfolkssamfunn, er deres holistiske tankegang og sterke tilknytning til naturen.  Klimaendringene har ført til at den største delen av befolkningen som fremdeles lever av naturalhushold, blir presset bort fra jakt og fiske og innover mot urbane strøk. Uforutsigbare årstider og snøsmelting gjør jakting vanskeligere ettersom man ikke kan ferdes med hundesleder og snøscooter i samme områder som før.

I Gretha Thunbergs æra om å lytte til barn- og unges stemmer i klimakampen, har også grønlandsk ungdom mobilisert og manet til klimakamp. Det har vært demonstrasjoner og borgerforslag, hvor 50 000 mennesker har underskrevet krav om å innføre en ambisiøs klimalov.

Flere ungdom under 18 forteller om hvordan de selv kan huske store forekomster av isfjell rundt Nuuk, som til sammenlikning nærmest er fraværende nå. Isbjørnene trekker også lenger innover mot byer, som skaper livstruende fare både for befolkingen og dyret selv.

Klimaforandringene og temperaturstigning gjør likevel urbefolkningen mer utsatt enn før hva gjelder sosiale utfordringer. Ettersom jakt blir vanskeligere, er lønnet arbeid mer påtrengende. Isberg som kalver hyppigere i tøvær og forsvinner, er observasjoner alle generasjoner på Grønland merker seg.

klimaordfører for Socialdemokratiet Jens Joel har uttalt at det beste man kan gjøre for Grønland, er å si at det er vel så viktig å ha styr på klimaet som på økonomi, men vestlige kulturer har slettes ikke vist siden 1972 at de har spesielt styr på dette i den grad som forskningen viser at kreves av dem.

Grønland er i en særstilling når det kommer til klimautfordringer, som fortoner seg langt mer alvorlig for innbyggerne som livnærer seg primært av jakt og fiske. En større forståelse av urfolkets verdier, tradisjoner, tankegang og utfordringer må være en absolutt prioritet i Folketinget etter valget.

En arktisk minister er kanskje veien videre for å få Danmark til å omfavne Grønland amt i langt større grad, og i tråd med ønsker og behov sett fra Grønlendernes egne øyne, og klimaendringenes forandring er strengt tatt deres ekspertiseområde fremfor danskenes.