Arne O. Holm mener Et forunderlig fakkeltog av spekulanter og sosialister som ønsker amerikanske tilstander

Rundt den samme halsen henger fra før norske og utenlandske investorer som vil ha den norske staten som offisiell sponsor for sine aksjeporteføljer.

Vanskelig å henge med?

For å ta det fra begynnelsen.

Grønnmaling trumfer alt

Det store buzz-ordet i gjenindustrialiseringen av Norge og andre land, er «grønn». På denne merkelappen henges alt fra kryptoindustri, datalagring for sosiale medier, gruveindustri, prosessindustri og «you name it». Grønnmaling trumfer alle argumenter i den politiske debatten.

I USA har president Joe Biden lansert en gigantisk ti år lang plan for grønne investeringer innenfor både industri og infrastruktur. Inflation Reduction Act (IRA), heter planen.

Men i tillegg til å være grønn, er den mer proteksjonistisk enn selv Donald Trump klarte å komme opp med. Det en revitalisering av «America First», utløst av Ukraina-krigen og USAs mildt sagt anstrengte forhold til Kina.

Det er denne modellen norske Sosialistisk venstreparti, så langt uten forbehold, ønsker å kopiere i Norge. Og her får de følge av industribedrifter som ikke nødvendigvis er norskeid, men som operer i Norge, og som nå helt eller delvis flytter virksomheten til USA.

Møtes på skraphaugen

Den tradisjonelle industrielle kampen for internasjonal frihandel, legges på skraphaugen. Der deler den plassen med sosialisters like tradisjonelle forakt for amerikansk utenrikspolitikk. For IRA handler om amerikansk utenrikspolitikk, om å utkonkurrere Europa ved å lansere store skattefritak på andre siden av Atlanterhavet.

Som en følge av dette er en gigantisk satsing på batterifabrikk i de norske nordområdene inntil videre omgjort til et tomtekjøp i USA. Kravet for å fortsette satsingen i Norge er at den norske staten er villig til å bla opp skattepenger for å finansiere de private investeringene i grønn industri.

Batterifabrikken Freyr ble for ikke mange år siden lansert med brask og bram i Mo i Rana i Nord-Norge. Det skulle gi arbeid til 2.500 ansatte, i tillegg til ringvirkninger som antakelig savnet sidestykke i norsk industrihistorie. Etter litt rydding i tallene, ble antall ansatte redusert til 1.500.

Fortsatt en gigantisk satsing i en del av nordområdene som fra før har en skrikende mangel på arbeidsfolk.

I mellomtida investerte selskapets aksjonærer i en fabrikk i Finland, før de for et par uker siden altså kjøpte ei tomt i USA, hvor det skal bygges en ny batterifabrikk. Den gigantiske satsingen i Mo i Rana i Nordland er foreløpig bare utsatt, ifølge selskapets ledelse.

Selskapets investorer krever

Eller som direktør Tom Einar Jensen i Freyr forklarte: Vi må investere mest og raskest der inntjeningen er best. Det er dette selskapets investorer krever.

Han lot det også skinne gjennom at selskapets investorer, for ikke å nevne långiverne, ikke vil satse som planlagt i Norge før den norske stat tar en større del av regninga.

For balansens skyld burde han kanskje lagt til at den norske stat allerede har bidratt med fire milliarder kroner i garantier, i tillegg til det som er en hemmelig, men ganske sikkert lukrativ strømavtale, i et marked på desperat jakt etter grønn energi.

Fordi Norge ikke er med i EU, er vi heller ikke en del av den europeiske organisasjonens så langt fåfengte forsøk på å få til avtaler med USA. Avtaler som begrenser skadevirkningene av den amerikanske proteksjonismen på europeisk næringsliv. Vårt utenforskap har allerede gjort at norske batterifabrikker startet med en ekstrakostnad på ti prosent på vei til markedet.

Avhengig av eksport

Det som glemmes av både SV og deler av næringslivet er at Norge er langt mer avhengig av at handelsbarrierer brytes ned enn bygges opp. Nordland fylke, hvor Freyr hadde sine planer om satsing, eksporterte ifølge Indeks Nordland for 51,4 milliarder kroner i 2022, en økning på 34 prosent fra året før. Eksporten består for en stor del av fisk, metaller og petroleumsprodukter.

Selv i nasjonal sammenheng er dette betydelig.

Utfordringen for eksportindustrien er knapphet på strøm, batterifabrikkenes viktigste råstoff.

Den andre utfordringen er markedsadgang for et land som står utenfor EU.

Hvis hvert land setter sitt eget næringsliv i sentrum i stedet for å se hvor vi kan samarbeide, slik vi ser klare tendenser til også innenfor EU, vil Norge kunne bli en av de største taperne i Europa.

Kanskje er ikke offentlig finansiering av gigantiske datalagre eller batterifabrikker det rette svaret på utviklingen av norsk industri. Staten risikerer, slik Freyr viser, at slike virksomheter når som helst kan snu seg rundt og flytte til andre land, når marked eller subsidier endres.

Fisken kan ikke flyttes, heller ikke råstoffene til prosessindustrien.

Fyrer med kull

Argumentene for å etablere en batterifabrikk i Mo i Rana var tilgangen på grønn energi. Hvilken type energi som skal fyre opp batterifabrikken som nå skal bygges i Georgia, USA, er mildt sagt uklart.

Ei pressemelding fra Freyr tilslører mer enn den oppklarer, når det skrives om å «evaluere rene energiløsninger med forsyningsleverandører i regionen inkludert en potensiell utvikling av solenergi».

Staten Georgia en storforbruker av det som kalles naturgass. Det meste av dette er egentlig den svært kontroversielle skifergassen, så kontroversiell at en av Equinors eiere, Storebrand, forleden kritiserte selskapet høylytt for skifergassproduksjonen nettopp i USA.

Den rene energien Freyr eventuelt skulle konkurrere om, utgjør bare 12 prosent av Georgias elektrisitetsforbruk. 15 prosent kommer fra brenning av kull, og resten fra atomkraftverk.

Det finnes ikke noen annen måte å lese dette på enn at beslutningen om å flytte til USA, i tillegg til skattefordelene, ikke lenger handler om tilgang på ren energi, men om fortjeneste.

Det er en ærlig sak, men illustrerer hvordan argumentene for «grønne» investeringer trives bedre i innsalgsmøter med stat og kommune, enn i møte med virkeligheten.

Vanlige folk

Når deler av norsk næringsliv nå forlanger at vi kopierer amerikansk proteksjonisme og skattefritak, snakker de for sin egen syke mor, og glemmer at det meste av norsk eksportindustri blir tapere i møtet med hvert proteksjonistisk virkemiddel.

Når SV vil beskytte norske batterifabrikker og datalagre ved å kopiere Jo Bidens skattelettelser glemmer de at de samtidig setter eksisterende næringsliv og arbeidsplasser i spill. Dessuten er den norske stat allerede tungt inne i den såkalte grønne omstillingen.

Det gjelder ikke bare statlig støtte til batterifabrikker, men også gjennom statlig finansiell og politisk støtte til å pøse den rene energien inn i olje- og gassnæringen.

Det er med andre ord et forunderlig fakkeltog av spekulanter og sosialister som står skulder ved skulder for å tilrane seg en større andel av «vanlige folks» lønnsinntekter i form av skatter og avgifter, alternativt hente mer penger fra et statlig pensjonsfond beregnet på framtidige generasjoner uten inntekter fra olje og gass.

I stedet for å delta en grunnleggende debatt om hvordan statens midler og vår grønne, ettertraktede energi skal brukes.