Etterkommer ber Stortinget gjøre opp urett og svik mot norske partisaner

KIBERG: – Det gjenstår en ting for å fullføre den fulle oppreisningen av partisanene, og det er å dekorere én eller flere av dem med krigskors, sier Trond Henriksen.

Portretter av de mange partisanene som kjempet på sovjetisk side mot den tyske okkupasjonsmakten under krigen henger på rekke og rad på Partisanmuseet i Kiberg.

66 år gamle Henriksen peker og forklarer. På øverste rad henger bildet av hans bestefar, Trygve Eriksen, en høyt dekorert partisan i Sovjetunionen, men som ble trakassert og forfulgt av den norske stat i etterkrigsårene.

– Her ser du alle partisaner fra Kiberg, og Vardø og rundt omkring i distriktet. Ikke alle var direkte partisaner, men mange av dem var hjelpere til partisanene. Mange av dem ble dømt og satt i konsentrasjonsleir i Tyskland. Og dette er da min bestefar Trygve Eriksen, høyt dekorert partisan i Sovjetunionen, med den Røde stjernes orden og Røde fane-ordenen, sier Henriksen.

Viktig kamp mot okkupasjonen

Det er gått 75 år siden friheten kom til Finnmark. Den røde armé hadde da jaget tyske tropper ut fra sovjetisk territorium, og fortsatte vestover gjennom Norge til Tana. Norske partisaner fra Finnmark var viktige for det sovjetiske militæret gjennom hele krigen.

Fra forskjellige poster langs kysten rapporterte partisanene om tysk militær aktivitet, og sørget blant annet for at Sovjetunionen klarte å senke 80 lasteskip med militært materiell som skulle til Litsa-fronten.

Trygve Eriksen var en av rundt 50 personer som dro fra det okkuperte Norge og fikk militær opplæring utenfor Murmansk. Senere kom de tilbake til Norge som partisaner. Eriksen hadde flere farlige oppdrag i Finnmark, og overlevde krigen.

Freden som aldri kom

Men etter krigen ble partisanene utsatt for overvåkning og trakassering fra den norske stat. I 1968 tok Eriksen et oppgjør med den norske stat i et intervju i Dagbladet. Freden kom aldri til oss, sa Eriksen da.

Henriksen var ung gutt i Vardø-området på 50- og 60-tallet, men husker godt overvåkningen av et helt samfunn preget den lille bygda Kiberg.

Han beskriver en «stemning» av mistenksomhet og mistro.

– Partisanene ble overvåket og trakassert i lang tid. Det var telefonavlytting og brevåpning. De ble overvåket overalt hvor de gikk eller kjørte. Det var en tung og tett overvåkning, sier Henriksen.

Mange av partisanene ble utelukket fra arbeidslivet. Det mektige overvåkningsapparatet, med Arbeiderpartiet og LO i spissen, gikk sammen og stengte folk ute fra forskjellige jobber. I bygda Kiberg, der mange titalls innbyggere hadde reist over til Sovjetunionen og vervet seg til partisantjeneste, begynte ryktene å gå.

– Jeg husker mye av den mistenksomheten som gikk i Kiberg. Bygda var ofte splittet, og mange mistenkte andre og andre mistenkte andre igjen, og overvåkningen lette etter en russisk radiosender i Kiberg. De fant aldri noen, men de lette i flere tiår.

– Var bygda splittet, at det var folk som var for og imot Sovjetunionen?

– Nei, ikke direkte for og imot Sovjetunionen, men når overvåkningen sprer rykter blant folk og får informasjon fra noen folk. Da begynner folk å tenke «hvem ga den informasjonen» og «hvem ga de informasjoner om til overvåkningen». Så på mange måter ble bygda ødelagt, for det ble veldig mistenksomhet i hele bygda, alle mot alle, sier Henriksen.

Ble tildelt deltakermedaljen av Norge

Men kanskje det som var verst, var at det offisielle Norge aldri anerkjente den innsatsen som partisanene la ned. Den høyeste norske utmerkelsen Eriksen og de andre partisanene fikk var deltakermedaljen, en medalje som ble gitt til alle som deltok i krigshandlinger under krigen.

Henriksen mener at en ny generasjon politikere nå må gjøre opp den urett som partisanene er påført.

– Bortsett fra noen offiserer i Narvik-fronten – der tyskerne møtte på virkelig motstand i Norge – så er det ingen nordnorske krigshelter som har fått noen utmerkelse utover deltakermedaljen. Og det er for å si det mildt forferdelig svakt, og der har det norske Stortinget sviktet.

– Hvorfor tror du det er vanskelig for den norske regjering og Stortinget å gi krigskorset til nordmenn som kjempet på sovjetisk side?

– Det er veldig vanskelig å si. Jeg tror det er ett svar på det, og det er at de vil helst ikke snakke om den norske, den nordnorske krigsdeltakelsen.

– Hva bør Stortinget gjøre?

– Stortinget har jo satt en stopp for all videre utmerkelser, men de bør tenke seg litt om og gi utmerkelser til mange av de nordnorske heltene.

– Tror du at man på sikt kan komme til å gi denne anerkjennelsen til partisanvirksomheten?

– Ja, jeg føler meg ganske sikker på at en ny generasjon politikere vil se på dette på nytt og på en annen måte enn dagens litt forgubbede storting, sier Henriksen.

Måtte flykte østover

Før krigsutbruddet var en rekke kommunister i Norge blitt satt under overvåkning. Politisjef og NS-medlem Jonas Lie laget lister med navn over 400 til 500 personer med tilknytning til Norges kommunistiske parti.

Langs kysten av Finnmark hadde fattigdom og nød i mellomkrigstiden ført til at det kommunistiske prosjektet til Lenin fikk stor sympati. Pomorhandelen som hadde ført til stor vekst i fiskeværet Kiberg var opphørt. På 1920-tallet falt også prisene på fisk drastisk.

Da krigsutbruddet var et faktum ble situasjonen for vanskelig og uholdbar for mange av disse, forteller professor Stian Boes ved Norges arktiske universitet.

– Disse listene var årsaken til at mange flyktet til Sovjetunionen. Mange fleste reiste høsten 1940. De fleste, rundt 70 personer, kom fra Kiberg, men de kom også fra flere steder langs kysten. 38 flyktet fra Sør-Varanger. Flere av disse sovjetfarerne ble innrullert i de sovjetiske militære styrkene, sier Bones, som onsdag deltar på en historiekonferanse med norske og russiske eksperter.

Usikker på om Trygve fikk ro

Trygve Eriksen fikk etter hvert erstatning for den ulovlige overvåkningen han ble utsatt for etter krigen. I 1983 møtte han også kong Olav, som deltok på en seremoni ved minnesmerket for falne partisaner i Kiberg.

Men Eriksen døde i 1987, fem år før kong Harald i 1992 holdt sin berømte tale i Kiberg. Der sa kongen at Norge «urettmessig kan ha påført enkelte store personlige belastninger i skyggen av den kalde krigen».

For mange var dette en symbolsk viktig oppreisning for de gjenlevende partisanene.

– Jeg tror han ville ha takket Harald og slått seg litt til ro med den fine talen kong Harald holdt.

– Fikk han ro tror du, før han døde?

– Det er jeg veldig usikker på.