Fra blodslit i gruva til braksuksess med verdens nordligste øl

 

Øl-gründer, pilot og gruvebus Robert Johansen (57) har alltid vært engasjert. Han har kjempet for endring av strenge lovverk, flydd post til fangstfolket på Svalbard og forteller om sterke opplevelser fra tiden i Store Norske.

I dag jobber han som basesjef for lufttransport, gleder seg over suksessen med Svalbard Bryggeri, men glemmer ikke de tolv årene som gruvearbeider i Store Norske. 

- Gjennom livet har jeg hatt en tendens til å sette ideer ut i livet, og ser meg egentlig ikke rådvill på utfordringer. Er en idé fornuftig, så finner jeg stort sett en vei rundt skjæret. Enten over, eller så ror jeg rundt, smiler Lofotværingen, som ved en tilfeldighet havnet på øya midt mellom Nordpolen og fastlands-Norge tidlig på 80-tallet.

For Robert handler livet om å tro, at mye kan ordnes opp i og ikke minst det å ha kondis til å holde ut. Og etter fem års knallhard kamp mot et rigid og utdatert lovverk, kan han nå se seg tilbake - og glede seg over historien. Og ikke minst kan svalbardfolket drikke lokalbrygget øl med smeltevann fra isbreene på polarøya.

Sterke krefter

- I 1982 begynte jeg å jobbe som gruvebus for Store Norske, og det var mange dødsfall, kvestelser og skader den gangen. Vi var en liten arbeidsplass i Gruve 3, det var stort gap mellom ledelse og gulv, men jeg var en av de som turte å si noe. Jeg engasjerte meg raskt med utgangspunkt i sikkerheten for oss gruvearbeidere, forteller Robert.

Dette var da Store Norske betydde alt for folk på Svalbard, når jobben i gruva varte livet ut.

- Store Norske var viktig, men kulturen i bedriften var inngrodd. Ting forble slik de alltid hadde vært. Jeg opplevde og så at verden forandret seg rundt oss, bare ikke Store Norske. Det var mye innavl i ledelsen, og de var seg selv best på denne tiden. Og måten vi jobbet på forårsaket mange tragedier, forteller Robert.

Han snakker rett fra levra og beskriver risikable bonusordninger hvor gruvearbeiderne fikk mer penger desto mer kull som ble drevet ut.

- Det var en skummel bonusordning, som virkelig gikk på akkord med sikkerheten. Det var faktisk så mange dødsfall at næringsdepartementet truet med å sette en stopper for hele gruvedriften. Fikk ikke Store Norske ned dødsstatistikken og antallet skader la de ned gruva, forteller han.

Bildene fra den dagen han bar ut en død kamerat sitter fortsatt i kroppen.

- Ambulansesjåføren spurte om jeg ville være med da han skulle kjøre avgårde. Da kom det ut en leder og spurte hvem som hadde gitt meg lov til å forlate jobben. Vi skulle bare kjøre på – fortsette, forteller Robert.
 

«Tøft å være skadet»

På denne tiden opplevde Robert et stort gap mellom virkelighetsoppfatningen til ledelsen i Store Norske og den faktiske realiteten blant de som arbeidet inne i gruva.

- Den dagen trusselen om å legge ned gruva kom, endret noe seg. Og jeg husker en av lederne i innledet et møte med at «Nå må det faen med bli slutt på at det er tøft å være skadet». Ingen av oss tenkte slik, og jeg stusser fortsatt på om dette utsagnet var for å provosere, eller om det var ren uvitenhet. Men fra den dagen ble antallet skader radikalt redusert, sier Robert.

Han mener bestemt at det aldri var snakk om at det var hipt å være skadet. Det handlet om et press og resultater. Og at noen kjørte på for å oppnå disse. Dette ble det slutt på.

- Vi var en spesiell gjeng som jobbet sammen i Gruve 3 på denne tiden. Vi var gruvebuser med sot i fjeset, og vi hadde et utrolig samhold. I starten var vi ti stykker som jobbet sammen, men etter seks måneder så var vi bare to igjen. Og et år senere var det bare en igjen fra denne gjengen som startet ut, forteller Robert.

De som ble igjen i gruva, var de som holdt ut. En spesiell gjeng mennesker.

- Det var mye humor og samhold. Det var «stå på karene» som ble værende. De som ikke så mørkt på ting. Og selv om det var en tøff arbeidsplass, så var det et helt unikt kollegialt samhold, sier den tidligere gruvebusen.

Han er glad han turte å si i fra, at han engasjerte i arbeidsmiljøutvalget og fikk være med på prosesser. Og skritt for skritt kom endringene. Skadeomfanget gikk ned og det gikk lengre tid mellom dødsfallene.

Livets tilfeldigheter

Da Robert kom til Svalbard hadde han ikke lappen. Likevel hadde han rukket å ta flysertifikat, noe som skulle komme godt med da han var ferdig i Gruve 3.

- I 1983 kjøpte jeg meg et eget fly som jeg fartet rundt med på øya. Jeg lempet post til fangstfolket, og drev med litt turisme og sightseeing. Jeg hadde aldri ambisjoner om å bli trafikkflyger, for det handlet kun om flyfølelsen for meg, forteller Robert.

Etter en tid skulle piloten som fløy mellom Svea og Longyearbyen gi seg.

- Ta deg en tur til Sverige, bli trafikkflyger, så kan du overta, sa han til meg. Så da gjorde jeg det. Var borte i ett år og kom tilbake til Svalbard. Men da hadde de lagt ned Svea, og jeg måtte tenke nytt, sier han.

Så ble det fire sesonger med sjøflyging på Vestlandet, deretter ni år med eget flyselskap med base på Svolvær havn.
Hardt arbeid, travle sesonger og mye jobb.

- Det var så væravhengig hele tiden. Og all jobbinga tok på. Jeg måtte være både tekniker, flyger, billettselger, føre regnskap og drive med sightseeing. Det ble så lite igjen. Og når Svea Nord åpnet, så ville de ha et fly. Og da jeg fikk jobben i lufttransport, forteller Robert.
 

Slo lens – og var hjemme

Det er på Svalbard Robert kjenner seg hjemme.

- Da jeg kom hjem til Svalbard etter sju år borte fra øya dro jeg på hyttetur. Jeg gikk ut for å slå lens, da de slo meg. Det var akkurat dette jeg har gått rundt og lengtet etter – ventet på. Men jeg hadde ikke hatt tid til å tenke. Jeg blir nok å ende mine dager her, sier Robert.

Tiden går, det er travelt. Og noen ganger kommer følelsen som forteller at noe er riktig som lyn fra klar himmel. Men hvorfor er det slik at noen mennesker aldri gir seg, at de får til det unike, nyskapende og klarer å mobilisere restkapasiteten mot å nå mål?

- Det handler om erfaringsbasert læring. At man tar med seg erfaringene videre, de man ikke kan lære på skolebenken. For det er vel ikke noe eget fag som heter pågangsmot, ler Robert.
 

Kameratens øl ble bryggeri

Det var da Robert satt og drakk kameratens hjemmelagede øl, at ideen om å lage et selv kom.

- Jeg tenkte at klarer han det, så skal jeg klare det. Og ikke minst hadde ikke Svalbard eget bryggeri, og siden kullet var i ferd med å forsvinne følte jeg at jeg ville gi noe tilbake til øya, sier han.

Men først måtte loven endres. I fem år ringte han nesten daglig til Helse- og omsorgsdepartementet for å endre en lov fra 1928 som forbød å produsere alkohol på Svalbard. Det har ikke vært enkelt.

- Jeg ble godt kjent med saksbehandleren for å si det sånn. Og drivkraften – den er kanskje ikke noe jeg går rundt og føler på selv, men jeg har en eventyrlyst inni meg. Jeg vet at jeg har en viss tid her «i blant oss», er litt over gjennomsnittet fandenivoldsk og vet at resultater kommer av å gjøre, ikke bare prate, sier Robert, som hele tiden har hatt en gulrot lang der framme – å få det til.

1. juli 2014 ble loven endret. Og høsten 2015 ble de første dråpene fra det nye mikrobryggeriet i Longyearbyen tappet.

- Det har ikke vært enkelt, og det er fortsatt en del rammebetingelser vi jævles med. Etter vi brygger, får vi rester fra kornet. Dette er ikke et problem på fastlandet, for det kan det brukes som dyrefor. Og her på Svalbard får vi ikke deponere kornrestene, men må sende de til fastlandet. Og det koster flesk, sier Robert.

 

Kværna gikk - igjen

Nok et problem dukket opp. Utfordringer, slike som Robert ofte løser. Slike som er med på å skape historien, hindringene som gjør resultatet enda større.

- Ja når det ble problemer med deponering av kornet fra ølbryggingen, begynte kværna å gå igjen. Først forsøkte vi å bruke det som hundefor, men det ble for store kvanta. Det var da jeg kom på dette med å tørke massene, for så å kunne brenne de, forteller han med entusiasme.

Aldri før har kornspill fra ølbrygging blitt brukt til å lage fjernvarme. Og i løpet av 2016 vil Svalbard Bryggeri levere sine første kilowattimer til fjernvarmenettet i Longyearbyen.

Energiforbruket for hver produserte liter øl på det nye bryggeriet er 0,43 kilowattimer i elektrisitet og 0,086 kilowattimer i fjernvarme, og målet er at overskuddsvarmen kjøres inn på fjernvarmeanlegget.

- Vi trenger selv 100.000 kilowattimer i fjernvarme i løpet av et år, og kan dermed produsere 500.000 kilowattimer som vi kan kjøre inn på fjernvarmeanlegget, sier Robert, og legger til at eventuell forurensning er nøye analysert.

- Det handler om å være føre var noen ganger, og forbrenningsanlegg var gode greier. Og når pipa ble analysert, fikk sysselmannen noe å smatte på, ler Robert.
 

Særegent og crispy

Nok et problem ble snudd på hodet og løst. I tillegg kan flere tonn treverk fra entreprenører flises opp, presses for vann og brennes i anlegget.

- Vi vare på eget avfall, blir selvforsynt med elektrisitet, tar imot andres avfall og gir energi tilbake til fjernvarmenettet. Man kan ikke stikke hodet i en snøskavel, for kjemper man ikke for det man tror på, så kommer man ingen vei i livet, sier ølgründeren som solgte 45.000 liter øl i 2015.

- Vi har planer om 200.000 liter øl i 2016. Og smaken den er særegen svalbardsk, litt crispy har jeg hørt. Og det er nok mineralene fra isbreene i Longyearbyen som setter den smaken, sier Robert.

Men på tross av en særegen øl, laget så langt nord som øl kan lages, er det historien som betyr mest.

- Det er jo ikke slik at verden behøver en øl til. Det er historien bak som er fortrinnet. Hver pils eier denne historien. Og vi har ikke ambisjoner om å bli store, vi skal ikke jage i markedet men heller henge oss på en naturlig etterspørsel, sier Robert.

Og det å ha en engasjert livspartner har betydd mye mellom slagene og i kampen for å få et ølbryggeri på Svalbard.

- Jeg er godt gift, og jeg mistenker at jeg må være veldig godt gift. For Anne Grete har vært med meg hele veien. Og uten å ha med meg livsledsageren min på veien, hadde dette blitt vanskelig, innrømmer Robert.
 

-Ikke få skyggelapper

For andre som brygger på en god idé, har Robert konkrete råd.

- Man må ha utholdenhet, tro og jeg vet nå at mye som virker uoverkommelig kan ordnes opp i, men som sagt må man ha kondis. Har man de ingrediensene, så er det bare å kjøre på, sier gründeren.

I tillegg mener han at ideer må diskuteres, snakkes om og belyses.

- Fortell folk om ideene med entusiasme. I tillegg må du ha noen som heller isvann nedover ryggen din, og det må man tåle, sier Robert.

De som er kritiske vekker tankekraften.

- Og de som heller isvann nedover ryggen min får meg til å være mer ydmyk og mindre prinsippfast. Men husk utgangspunktet – det som en gang var målet og ideen, selv om kursen må endres for å komme dit, sier han.

Og skyggelappene, de må legges vekk.

- Bort med skyggelappene, fram men sunn fornuft, men ha målet i sikte hele tiden og høst livserfaringer fra andre, sier gruvebusen, piloten og ølgründeren med et stort hjerte for Svalbard. Han som gjerne skulle hatt mer enn 24 timer i døgnet, som kun drikker sitt eget øl og som har slått seg til ro med de timene han faktisk har til rådighet.