Hvis Russland ønsker mer makt på Svalbard finnes det langt mer effektive metoder

Mer om det etter hvert.

Det vakte berettiget oppsikt da High North News i går kunne fortelle at selveste Sergej Lavrov hadde signert en protest mot Norges forvaltning av Svalbard.

Russisk protest

I hovedsak handlet protesten mot det russerne oppfatter som en begrensning av deres rett til å drive næringsvirksomhet. I tillegg ble regulering av helikoptertransport trukket inn, samtidig som det ble protestert mot en angivelig avvisning av russiske borgere på Russland.

Det siste refererer seg med stor sannsynlighet til den daværende russiske visestatsministeren Dmitry Rogozin, som i april 2015 dukket opp i Longyearbyen. Rogozin var en av flere russiske politikere som var utestengt fra Norge etter annekteringen av Krim. Fra norsk side ble det oppfattet som et brudd på dette at Rogozin besøkte Longyearbyen, på vei mot en russisk base på Nordpolen.

I tillegg ba Russland om at disse forholdene blir tatt opp i et allerede planlagt møte mellom Sergej Lavrov og Ine Eriksen Søreide.

I sum altså nok til at Lavrov setter sitt navn på en protest.

Det offisielle Norges svar på protesten er at «synspunktene som kommer frem i brevet blir jevnlig tatt opp av russisk side og er godt kjent for norske myndigheter».

Suveren timing

Det er utvilsomt riktig, men det forhindrer ikke det faktum at «synspunktene» får en ekstra skarp kant når de kommer bare noen timer før markeringen av at det er 100 år siden Svalbardtraktaten ble signert.

Skjønt, markering er å ta sterkt i.

Det offisielle Norge feirer ikke slike underskrifter, i alle fall ikke når de handler om norsk suverenitet på Svalbard. I stedet sitter man stille i båten, som Ine Eriksen Søreide uttrykte det under et foredrag i Tromsø, forleden. Hun siktet ikke til Svalbardtraktaten spesielt, men internasjonale avtaler generelt. Uttalelsen er like fullt en presis beskrivelse av Norges holdning til også Svalbardtraktaten.

Det er denne tausheten Russland helt bevisst utfordrer når de rasker sammen kjente argumenter rundt forvaltningen av Svalbard. De gjør det samtidig som en drøy million nordmenn, og antakelig også noen hundre tusen russere, kan følge NRKs sakte-TV rundt Svalbard.

Som provokasjon kunne ikke timingen vært bedre.

Fra før vet vi at Kina i en høringsuttalelse har protestert på norsk forskningspolitikk på Svalbard.

To mektige land

To mektige, samarbeidende traktatpartnere, med andre ord, som inn mot traktatjubileet klasker sine never i bordet.

Ingen av protestene kommer til å endre norsk Svalbardpolitikk. De rokker heller ikke ved Norges suverenitet. Ingen har protestert mot den.

Men det illustrerer en økende internasjonal interesse for Svalbard både økonomisk og geopolitisk.

Og det er akkurat i dette bildet det finnes en langt mer effektiv og enklere løsning for både russere og kinesere.

Den desidert største reiselivsaktøren på Svalbard heter Hurtigruten ASA. I porteføljen har selskapet de største hotellene, de største opplevelsesbedriftene, en rekke eiendommer og en nær sagt gigantisk flåte av ekspedisjonsskip. Et veldrevet selskap, med en klar ambisjon om å skaffe overskudd nok til å få en plass på Oslo Børs, etter å ha blitt kastet ut for noen år siden.

Men eierne sitter ikke i Longyearbyen. De sitter i England, og heter Silk Bidco, som igjen er eid av det britiske investeringsfondet TDR Capital.

«Halve» byen til salgs

Hovedeierens formål er å kjøpe større selskap med potensiale for vekst og overskudd, for så å selge selskapet til nye eiere.

I dag er det ganske nøyaktig fem år siden oppkjøpet fant sted. Salget rykker stadig nærmere.

Gjennomsnittlig omsetningshastighet anslås av selskapet til et sted mellom fem og sju år.

Både Vladmir Putin og de kinesiske lederne har pengesterke venner og sympatisører. Venner med mer enn nok penger til å løfte de nåværende britiske eierne ut av Svalbard, og selv innta denne arktiske juvelen.

Om Norge har verktøy nok i kassen til å styre gjennom Svalbardtraktaten, er verktøykista langt skrinnere når det kommer til håndteringen av internasjonal storkapital.

For fire år siden måtte staten punge ut med 300 millioner for å sikre seg eiendommen Austre Adventfjor på Svalbard. Eiendommens eneste verdi lå i å forhindre et utenlandsk oppkjøp. De påståtte kullreservene vil aldri bi hentet ut. Ryktene om kinesiske interessenter, som aldri var annet enn rykter, var nok til å utløse et statlig kjøp.

Å sette en pris på Hurtigruta er vanskelig så lenge selskapet ikke er notert på børs. I følge et ikke helt ferskt anslag, var Hurtigruta verdt om lag 16 milliarder kroner basert på årsresultatet for 2018. 2019 foreligger ikke.

Det er mye penger, selv for en oljenasjon, og for en regjering som ikke ønsker å drive butikk.