Bokomtale: Ikke i mitt nabolag: Det samfunnet trenger, men som ingen vil bo ved siden av
– Vi vil ha mobiltelefoner, men ikke gruver. Vil ha strøm, men ikke bo ved siden av vindmøller. Vi vil ha sluttproduktet, men det skal ikke produseres der vi bor, sier Elisabeth Gammelsæter. Nå har hun skrevet en bok om fenomenet nimby: Not in my back yard.
Det grønne skiftet er vedtatt politikk og er et begrep som gjennomsyrer alt vi bygger, etablerer og drifter. Klimakrisa er et faktum og det betyr omlegging til grønn produksjon for kraft, mineraler og metaller og industri.
Og grønn energi produseres via vindkraft, vannkraft, solenergi, geotermisk energi, bioenergi og havenergi. Det innebærer også kortreiste materialer og en viss grad av selvforsyning for å være mer uavhengig av import.
Et grep spesielt krigen i Ukraina har demonstrert viktigheten av.
Ikke i mitt nabolag
Her ligger paradokset: Vi ønsker det grønne skiftet velkommen, men vi er ikke villige til å ta i bruk gruvedrift for å utvinne mineraler og metaller - og vindmølleparkene må stå et hvor vi ikke ser dem.
Faktisk har begrepet et navn; nimby – not in my back yard.
Selv om vi har grunnstoffer som både vi og verden trenger, velger vi å importere fra Kina eller Kongo, og risikerer å støtte barnearbeid i samme slengen.
Hvorfor er det slik?
En kartlegging
Elisabeth Gammelsæter er seniorrådgiver hos Sweco og tidligere generalsekretær i bransjeforeningen Norsk bergindustri. Hun har skrevet boka «Ikke i mitt nabolag», som belyser hvorfor nimby-saker utfordrer det norske demokratiet.
Boka er en gjennomgang av eksempler på saker som er typisk "upopulære, men nødvendige». Boka omtaler både Mardøla og Alta-saken på 1970-tallet, gruvedrift i urfolksområder og sjødeponi. Gammelsæter skriver om monstermastene i Hardanger, vindmøller og byutviklingsaker, som ofte handler om fortetting.
– Så hvordan ser egentlig nimby-problematikken ut i Norge?
– Det handler om at vi vil ha mobiltelefoner, men ikke gruver. Vil ha strøm, men ikke bo ved siden av vindmøller. Vi vil ha sluttproduktet, men det skal ikke produseres der vi bor. Boka er et forsøk på et systematisk kartlegging av norske erfaringer, fra Alta og Mardøla på 70-tallet og fram til dagens disksujoner rundt vindmøller og sjødeponi, sier Gammelsæter til High North News.
Problemet er at vindressursene finnes der det blåser og at mineralene er å finne der de ligger.
– Så hvem skal ha ulempene med å bo nært dem? spør Gammelsæter retorisk.
Det er litt sånn at ja visst skal vi satse på mineraler i Norge, men..
Hva driver folk?
Forfatteren selv har førstehånds erfaring med problematikken via Ekspertutvalget om farlig avfall, som hun var medlem av i 2019. Det var et notat fra det arbeidet som dannet kjernen i fagkapittelet i boka. Via et spørreskjema tegnet det seg et mønster.
– Først og fremst ville jeg finne ut hva som driver folk. Selv mener jeg at prosjekter kan bli bedre av kritisk motstand, i stedet for å bare trumfe det igjennom. Boka handler også om sivil ulydighet og hvordan individet vokser seg til en større enhet. Som en ventil som lar deg si ifra, for deretter å ta konsekvensene for deg.
Som nevnt, ble krigen en oppvekker. Både Ukraina og Russland er store produsenter av råstoffer, og eksporterer palladium til biler. Russland produserer 40 prosent av verdens behov for råstoffer og er verdens største produsent av palladium.
– Og Kina kontrollerer 97 prosent av verdens sjeldne jordarter. Mange i mineraldebatten spør hvorfor vi ikke lar egne ressurser ligge til vi har løst deponiproblemet. Men hvem importerer vi fra da? Svakere stater som ikke har de samme standardene som oss med hensyn til både miljø, klima, velferd eller sikkerhet, sier Gammelsæter og peker på Nussir-gruva i Finnmark som eksempel.
Der har det ligget planer over flere år om å åpne en kobbergruve i Kvalsund i Hammerfest kommune. Gruva har alle tillatelser på plass, men det foregår fremdeles protester knyttet til deponiproblemet og berørte beiteområder for rein.
– Det er litt sånn at ja visst skal vi satse på mineraler i Norge, men.., sier forfatteren.
Skal leve sammen
Gammelsæter har egentlig skrevet boka til dem som befinner i nettopp slike dilemmaer. For å håndtere denne type saker bedre og hindre at det blir så konfliktfylt.
– Men den gir også råd til motstanderne av slike prosjekter. For disse konfliktene går faktisk over, og etter noen år skal folk fortsatt leve sammen i små samfunn.
Forfatteren har i tillegg hatt beslutningstakere i bakhodet, sammen med samfunnsengasjerte borgere som ønsker å vite mer om samfunnets mekanismer.
Økende polarisering
Hva er konsekvensene om nimby-konseptet får fotfeste?
– Jeg er bekymret for en økende polarisering i samfunnet. At vi danner egne ekkokammer hvor vi idiotforklarer motparten. Jeg mener at vi skal være glade for at vi har tillit i det norske samfunnet. Den tilliten bør vi dyrke, sier forfatteren.
Alle har et forhold til vindkraft og gruver
Som mange andre, var hun overrasket over at det faktisk fantes et begrep for dette. Og det kan brukes om alle prosesser hvor det finnes ønske om utbygging.
– Alle har et forhold til vindkraft og gruver. Men det samme gjelder om fortetting av urbane strøk og matjord, sier Gammelsæter.
Urfolksperspektivet
Hvilke utfordringer møtte du på da du skrev boka?
– Urfolksperspektivet var det vanskelig å skrive om. Spesielt som debutforfatter. Konklusjonen er vel at vi må løse dette sammen som et samfunn. Til og med norske politikere sier at de synes dette er vanskelig, og at det er derfor vi ikke har et eget urfolksvederlag (en skatt som går direkte til Sametinget. Red. anm).
Gammelsæter peker på konfliktene på Fosen i Trøndelag som eksempel, hvor to vindkraftverk ble funnet å krenke rettighetene til to reindriftssiidaer høsten 2021.
– En slik dom må utbygger forholde seg til, men urfolk trenger også mineraler og strøm. De bruker snøskutere, metall til søljer og selvfølgelig strøm. Dette må også norske myndigheter forholde seg til. Så hvem har rett? spør forfatteren.
Knapphet på råstoffer
Hun peker på reindriftsutøvere som lever etter et evighetsprinsipp og følger sesonger. Mens et gruveprosjekt handler om timing, priser og marked.
Så hva er løsningen på nimby-problemet når alle trenger det ingen vil se? Når folk krever at strømkablene legges i nabobygda og at gruver åpnes et annet sted enn der geologien finnes, og det helst bør bygges boliger på en annen tomt et annet sted i byen?
I boka nevner Gammelsæter blant annet knapphet på råstoffer som kan føre til at enkelte verdikjeder bryter sammen.
Men det viktigste av alt er at folk skal leve sammen etterpå, utbygging eller ikke. I slutten av boka lister derfor forfatteren opp noen punkter som hun anser som de viktigste:
Tidlig involvering, tydelig kommunikasjon, respekt for beslutningen, ikke-vold, god veiledning fra myndighetene, åpenhet fra bedriftene, gode konsekvensutredninger, respekt for andres syn, saklighet i sosiale media, innspill fra motstandere.
– Men boka er også den samfunnsengasjerte leser som ønsker å lære mer om dette fenomenet vil kunne ha glede av boka, avslutter Elisabeth Gammelsæter.