Arne O. Holm mener Kan en kraftpakke til Finnmark full av paradokser likevel være en god ide?

English version.

Kanskje tvert imot.

Tilbake i januar 2021 advarte jeg mot en elektrifisering av olje- og gassproduksjonen på norsk sokkel. Dette var før havvind og vindmøller ble en løsning på alt bortsett fra tannpine. Den gang, og det er bare drøyt to år siden, var det en storstilt utbygging av vernede vassdrag som skulle skaffe strøm nok til å grønnvaske statens inntekter til oljefondet.

En pandemisk motstand

Siden har motstanden mot elektrifisering vokst til det nærmeste man kan komme en verbal pandemi i kommentarer og kommentarfelt.

Så eksploderte det for alvor da Jonas Gahr Støre tirsdag denne uka presenterte planene for elektrifisering av Melkøya.

Skjønt, det eksploderte dagen før statsministeren la fram sin plan for Finnmark, Nord-Norge, Norge og resten av verden, som han sa.

Protestene kom før noen, bortsett fra de politisk innvidde som derfor holdt klokelig kjeft, hadde sett helheten i kraftpakken. I Høyre, men særlig i Senterpartiet, ble det protestert på refleks. Partilag i nord ville legge seg ned i protest. Senterpartiet måtte trekke seg ut av regjering, og det ble trangt i utgangsdøra når partiets medlemmer varslet at de ville melde seg ut av partiet.

Panikk

Reaksjonene på et forslag ingen kjente, og som lå et snaut tiår fram i tid, var nærmest panikkartet. Regjeringspartiet Senterpartiet framsto som et parti mer egnet til å kritisere politikk enn å drive politikk. Et politisk liv i en ansvarsløs opposisjon framsto som langt mer attraktivt enn ei hand på rattet når framtida i nord skulle bestemmes.

Da Jonas Gahr Støre, sammen med SP-leder og finansminister Trygve Slagsvold Vedum, hadde presentert forslaget i sin helhet, krøp de fleste tilbake til hulene sine, og fornyet både partimedlemskap og regjeringsdeltakelse.

I et snaut døgn hadde politiske tillitsvalgte stått fram på en måte som fikk de ellers så rabiate kommentarfelt som dukker opp hver gang strømpriser diskuteres, til å framstå som en elevert samtale.

Paradokser i kø

Statsmininister Jonas Gahr Støre hevdet på sin side, fra en improvisert talerstol i Hammerfest, at elektrifisering av gassproduksjonen på Melkøya var det største enkeltklimatiltaket noen regjering hadde lagt fram.

Herfra står paradoksene i kø.

Dagen før Hammerfest besøkte Støre en brannstasjon på Skedsmo et stykke nord for Oslo, for å komme nærmere herjingene «Hans» påførte innbyggerne. Ras, evakuering, oversvømmelse og generell frykt. Overfor NRK forklarte statsministeren hvorfor dette skjedde:

– Dette vi nå ser, kommer vi nok til å oppleve mer av, dette er en effekt av klimaendringene med villere og våtere vær i Norge, sa Støre.

Etter en snartur til i Hammerfest reiste han tilbake til uværet for å møte nye flomofre. Årsaken var den samme, klimaendringer.

En av de største truslene mot klimaet er nettopp bruken av fossilt brensel. Mellom besøkene hos evakuerte flomofre, rakk altså statsministeren å forlenge produksjonen av fossilt brensel med noen tiår.

Hadde «Hans» vært et direkte resultat av gassproduksjonen på Melkøya, ville elektrifisering utvilsomt ha vært et viktig bidrag. Men i den grad «Hans» er et resultat av økt bruk av fossilt brensel, vil situasjonen være nesten den samme når gassen fra Melkøya fyres opp et annet sted i verden.

I strid med alt

Å forlenge oljealderen, slik Norge nå gjør, er uansett i strid med alle anbefalinger fra internasjonale organisasjoner som beskjeftiger seg med slikt, som for eksempel FN.

Russlands krig mot Ukraina er også et hovedpoeng ved kraftpakken for Finnmark. Ved å forlenge produksjonen ved Melkøya, bidrar Norge til å erstatte den europeiske avhengigheten av russisk energi.

Med en cocktail av krig, energiunderskudd og klimatiltak blir elektrifisering av Melkøya og forlengelse av «oljealderen» til en stolt, gledens dag for regjeringen.

Den siste motstand mot elektrifisering i regjeringens egne rekker, møtes med argumenter av den mer absurde sorten. Regjeringen lover nemlig at det ikke skal bli dyrere strøm i Nord-Norge som følge av elektrifiseringen, og får dermed noen av motstanderne til å stønne et nesten vellystig ja til pakken.

Like lite som regjeringa kan bestemme prisen på en pakke melk om åtte-ti år, kan den si noe vettugt om strømprisen i nord på samme tidspunkt. Eneste grunnen til at slike påstander likevel lar seg servere, er vissheten om at det om ti år sitter noen helt andre i regjeringen enn i dag, uansett valgresultat.

I sum altså, et politisk utspill av nesten overjordisk karakter.

Fortsatt motstand

Men betyr det at man uten videre skal si nei til kraftpakken?

Jeg tror ikke det, på tross av min fortsatte motstand mot elektrifisering.

For den andre siden av pakken handler om å ta energikrisa i Finnmark på alvor. Ikke en kilowatt strøm skal brukes på Melkøya før befolkningen og næringslivet i Finnmark er sikret tilstrekkelig linjekapasitet og energi. Det garanterer både finansministeren og statsministeren.

I pakken ligger også en soleklar beskjed om at regjeringen har skjønt alvoret i en del av landet som grenser til Russland.

Det er gitt klar beskjed om at Finnmark skal prioriteres når det gjelder utbygging av nett og kraft.

Dette alene illustrerer hva politikk handler om, nemlig å prioritere. En øyeblikkelig sutrende protest fra politikere fra andre deler av landet, viser likevel at prioritering er en øvelse noen av våre stortingsrepresentanter overhodet ikke behersker.

Ikke før hadde Støre gitt beskjed om å prioritere Finnmark, så skvatt det ut noen politikere av huler lenger sør, med krav om at en slik prioritering ikke måtte gå ut over andre deler av landet.

De fleste forstår hva prioritere betyr, men til hjelp for folkevalgte med læringsvansker, et sitat fra ordboka mi: Gi forrang til (noe) (og dermed velge bort noe annet).

At dagens regjering vil prioritere Finnmark og Nord-Norge, er både nødvendig og riktig.

Snarere tvert imot

Når jeg konkluderer med at kraftpakken er god, henger det også sammen med at den på ingen måte er en garanti for elektrifisering av Melkøya.

Snarere tvert imot.

Konsesjonsrundene vil med all sannsynlighet bli for krevende til at man kommer i mål med det kraftbehovet som skal til. Og i 2030 er forhåpentligvis krigen over, og vil ikke lenger kunne brukes som argument for å fortsette å brenne kloden.

Om ikke annet vil en ny generasjon politikere, med en større forståelse for klimakrisa, styre landet.

Det viktigste i pakken fra regjeringen er at den forstår noe av alvoret som preger utviklingen i nord. Selv om oljenæringen jubler høyest akkurat nå, fortjener regjeringa honnør for en handlekraft som kommer Finnmark og Nord-Norge til gode.

Selv når den går en omvei fram til målet.