Knallharde løypeforhold under Iditarod

Anchorage/Willows, Alaska: - Vi kommer til å oppleve overraskelser under årets Iditarod, sier Craig Medred, mens han gafler i seg noen munnfuller blodig Alaska-biff. - Det er et knallhardt føre der ute, og ikke alle vil beherske forholdene, legger han til.

Craig har nettopp kommet tilbake etter en fem dagers lang scootertur langs deler av den traseen 70 hundekjørere med sine topptrente, firbente venner skal tilbakelegge de neste snaue to ukene.

- Jeg snudde drøyt halvveis, sier Craig.

- Jeg kjørte min egen scooter og tok ikke sjansen på å knuse den. Det kommer til å gå hardt ut over både kjørere, hunder og utstyr. Løypa er til dels knallhard og full av trær og steiner.

Norske favoritter

Craig er journalist i Alaska Dispatch og har fulgt Iditarod siden starten i 1973. Han kjenner både kjørerne og traseen bedre enn de fleste. Men i år vil han ikke spå noen vinner.

- Det finnes favoritter, men tilfeldigheter og utstyr vil avgjøre årets løp, sier han.

Rundt oss i restauranten på Millennium hotell i Anchorage, Iditarod hovedkvarter i Anchorage, er støynivået høyt og menneskene mange. Alle snakker om hund. Hvis de ikke snakker om piloter og muligheter for å finne seg et ledig flysete ut i terrenget.

Det er trangt om det meste i Anchorage i dagene før løpet starter, og delstatens svært mange piloter har julaften og bursdag på en gang. Hundekjørererne og deres hunder er de store heltene, men pilotene og de mange private flyselskapene som sitter med adgangskortet til Alsaskas villmark langs Iditarod-løypa er ikke uten status de heller når trengselen er som verst noen hektiske dager.

Alle skal til de samme sjekkpunktene i løypa samtidig.

Les også: Iditarod er politikk og ekstremsport

Ulveskinn på auksjon

Trangt var det også på Mushernes Banquet dagen før. Omlag 2000 mennesket hadde stuet seg sammen i en gigantisk sal i Anchorage sentrum for å hylle hundekjørerne, som samme kveld skulle få sine startnummer. Men selv om hundekjørerne var festens midtpunkt, tok det et par lange timer før de i det hele tatt slapp til på scenen.

For først skulle det holdes taler, og talerne var mange. Fra oljeselskap, fra bilprodusenter, fra banker, fra politikere og tidigere politikere. Bordene var nummerert og gjestene som hadde betalt for å få være en del av Iditarod i noen timer var oppglødde og bare minimalt opptatt av det som ble sagt fra scenen.

Langs veggene var det langbord fulle av auksjonsgjenstander. Ulveskinn og skinn fra bever og bjørn i tillegg til blant annet et offisielt Iditarod-maleri som ingen, til arrangørenes fortvilelse, ville by på.

Bare en gang sank støynivået før hundekjørerne slapp til.

Inn kom Palin

Inn fra høyre, til salens store overraskelse og noens begeistring, entret plutselig tidligere guvernør og visepresidentkanditat Sarah Palin. Radmager og alt annet enn tilfeldig kledd i kamuflasjebukser, sto hun på scenen uten å si et eneste ord. Hun bare var der i noen sekunder før hun gikk ned og lot seg omfavne av ivrige tea-party-kvinner som endelig fikk møtte sin helt og sitt forbilde.

- Go Sarah, sa de, mens Sarah lot seg fotografere og klemme. Føret ute i Alaskas villmark var ikke lenger noe tema om det noen gang hadde vært det i Palins politiske karriere.

Superstjerner

Min sidemann lente seg forsiktig mot meg og hvisket at Sarah Palin ikke lenger var en politiker men en kjendis.

- Dessuten er dette en av hennes meget sjeldne opptredener i Alaska det siste året. Hun bor for det meste i Arisona, la han til.

Noen må ha hørt hva han sa, for stemningen sank betrakelig rundt bordet. Liberalere er ikke i flertall i Alaska.

Men hundekjørerne kom sterkere tilbake, både under banketten og under det som kalles showstarten i Anchorage lørdag formiddag.

I noen timer er de superstjerner, beherskede men begeistrede superstjerner. I noen dager rykkes de ut av det beinharde treningsprogrammet som bare handler om hundene og inn i verden hvor titusener av mennesker hyller innsatsen deres.

For eksempel på banketten, hvor Yvonne Dåbakk med Longyearbyen som base når hun ikke bor i Fairbanks, ble ropt opp på scenen etter å ha blitt trukket ut med startnummer åtte.

- Jeg vi takke mannen min for at jeg får lov å holde på med dette, sa hun til et begeistret publikum, før hun gikk ned av scenen for å skrive autografer til mennesker som sto oppstilt langs et omlag 50 meter langt tauet som skilte Dåbakk fra hennes mange fans.

Smilende skrev hun og svarte så gdt det lot seg gjøre på alle spørsmål. T-skjorter ble fylt med løperautografer, og ingen husket lenger Sarah Palin.

Lørdag møtte jeg Yvonne Dåbakk like før showstarten. Autografskrivingen fortsette, og jeg spurte henne hvordan hun trivdes med å ha fått et så tidlig startnummer.

- Det er jo helt fantastisk, sier Yvonne Dåbakk.

- Noen miles kommer jeg til å være blant topp ti under Iditarod.

Startet på 4th Avenue

Showstarten foregår på 4th Avenue i Anchorage. I løpet av natta er hovedgata blitt  tilkjørt sne, og noen dypt savnede kuldegrader har erstattet et nesten utålelig mildvær.

70 hundespann er parkert både i hovedgata og flere av tverrgatene. Utenfor de provisoriske gjerdene har tusenvis av tilskuere samlet seg.

Ralph Johannessen har startnummer 54, og skulle gjerne startet på selve konkurransen med en gang.

- Men dette er en de av gamet. Skal vi holde liv i hundesporten må gjøre slikt som dette, sier han.

De norske hundekjørerne regnes av mange som favoritter i årets Iditarod.

Konfrontert med dette er de norske svarene mer unnvikende. Det handler både om taktikk og ambisjoner.

Robert Sørlie, med start nummer 22, er den eneste som er tydelig på at han både kan og vil vinne. Etter to tidligere seiere i Iditarod har han en helt annen erfaring med løpet enn de andre norske som stiller opp.

- Det er jo dette vi drømmer om alle sammen, sier en smilende Robert Sørlie.

Ralph Johannessen starter for første gang, mens Joar Leifseth Ulsom ble kåret til årets beste Rookie, førstegangskjører, under Iditarod i fjor.

På tur til  Nome

- Mitt mål er å få en bedre plassering enn i fjor, sier han mens hundene hentes ut av kassene bak på planet til trucken han kjører. Ulsom er 27 år og fra Mo i Rana.

Svaret hans røper store ambisjoner. Ulsrud ble nummer sju i fjorårets løp.

Tommy Jorbrudal er mer beskjeden.

- Jeg håper rett og slett på en fin tur til Nome, sier han med et stort glis.

Tommy er på tur, og telles ned til start foran et ellevilt publikum før han tar fatt på innledningsetappen.

Jeg forflytter meg ut  av Anchorage og finner igjen løypa i et boligområde med typisk amerikanske middelklasse. Langs hele løypa står det entusiastiske mennesker og heier fram sine helter.

Konsitusjonens far

I det Ralph Johannessen dukker ut av skogen spiller professor Knut Knapp "Ja vi elsker" på et tenorhorn. Knapp står hver eneste år i sin egen hage og heier fram løperne. I tillegg til å by dem på muffins, roper han ut navnet på løperne og holder naboer og venner orientert etter hvert som hundespannene passerer.

I det Ralph Johannessen ganske uventet hører den norske nasjonalsangen tar han øyeblikkelig av seg skinnhua og vinker til publikum. Noen meter lenger fram må han bøye seg unna for ikke å kjøre inn i et gigantisk norsk flagg som vaier i skogen.

Ingen Sarah Palin er å se. Derimot dukker Vic Fisher opp på unnseelig vis.

Vic Fisher gjør overhodet ikke noe nummer av sin tilstedeværelse, selv om han i historiebøkene beskrives som den eneste gjenlevende av de som har underskrevet papirene som gjorde Alaska til Amerikas stat nummer 49, 3. januar 1959.

Iditarod 

Verdens lengste hundesledeløp, over 1800 km langt gjennom Alaska.

Løpet går fra Anchorage i sørøst til Nome i nordvest. Løpet ble første gang arrangert i 1973 og er kalt opp etter den fraflyttede gruvebyen Iditarod. 

Robert Sørlie er eneste nordmann som har vunnet løpet. Det gjorde han første gang i 2003, deretter i 2005. 

I år deltar fem norske løpere: Yvonne Dåbakk, Tommy Jordbrudal, Robert Sørlie, Joar Leifseth Ulsom og Ralph Johannesen. 

High North News egen Arne O. Holm er i Alaska og rapporterer fra løypa.