Kommentar: Når flosklene nærmest stables oppå hverandre

Erna Solberg er blitt kritisert for en dårlig nordnorsk representasjon i regjeringen. Det er ikke nødvendigvis sant. Med ansvar for både Fiskeridepartementet og Forsvarsdepartementet, er vi godt rustet. Dessuten svekkes befolkningen i Nord-Norge uansett hvor mange nordlendinger som får plass i regjeringen.

Antall nordnorske statsråder er riktignok redusert, men det er ikke nødvendigvis en svekkelse av landsdelens innflytelse at Per Willy Amundsen fra Harstad forsvant ut. Ei stakket stund, mens det fortsatt ble spekulert på hvem som skulle overta etter Amundsen, kunne hans avgang snarere sees på som en styrking av rettsvernet for de svakeste i samfunnet. I stedet tok Sylvi Listhaug meg seg innvandringspolitikken, da hun overtok jobben.

Statsrådenes geografiske bakgrunn er selvfølgelig ikke uten betydning for hvilken politikk en regjering fører.


Reklameplakatene lagt vekk

Den politiske kjempen Kjell Opseth, som nylig gikk bort, er et usedvanlig godt eksempel på akkurat det. Hans handlekraft når det gjaldt å gjennomføre veibygging på Vestlandet, gjorde resten av landet om ikke grønn, så i alle fall full av misunnelse.

Men til syvende og sist er det likevel en regjerings politiske plattform, som avgjør hvor vellykket den er for nordområdene.

I snart femten år har norske statsråder reist rundt med fargerike plansjer og høyt stemmevolum for å fortelle om innsatsen i nord.

Det ble det slutt med etter siste statsbudsjett.

Noe som kan skyldes at nordområdepotten på om lag tre milliarder kroner ble kuttet med en milliard, eller en tredjedel.
Etter at vi i mange år er blitt opplært til å tro at det er kronebeløpet som avgjør en regjerings innsats i nord, skal vi nå deprogrammeres. Det er ikke lenger beløpene, men den politiske målsettingen som er avgjørende.

Venstre vises ikke

Det kan være riktig, og i så fall finner jeg vel svaret i regjeringsplattformen, slik den ser ut etter at Venstre likevel fant det politisk korrekt å regjere sammen med Fremskrittspartiet.
Jeg gjør ikke det.

Kapittelet om nordområdene er en forkortet versjon av den forrige regjeringens politikk, "Nordområdestrategi - mellom geopolitikk og samfunnsutvikling".

Kapittelet inneholder heller ikke noen forpliktelser. Der den forrige strategien hadde noen ambisjoner, framstår regjeringserklæringens versjon som en samling språklige floskler, eller politikerspråk, som mer infame sjeler enn meg kunne finne på å kalle det.

Regjeringen skal, hold pusten, "opprettholde, samarbeide, legge til rette for, styrke, sørge for, arbeide for at", i tillegg til å "videreføre og videreutvikle".

Så vet vi det.

Kanskje får vi flere svar i ei stortingsmelding om nordområdene som regjeringen varsler at den vil legge fram. Her har statsminister Erna Solberg forsterket det grepet hun tok da hun kommanderte Utenriksdepartementet, som tradisjonelt har hatt ansvaret for nordområdene, til å samarbeide tettere med Kommunal- og moderniseringsdepartementet (KMD).

 

Ny nordområdesjef

Nå gir hun også ansvaret for den varslede stortingsmeldinga til KMD.

Det har neppe skjedd uten motstand, ikke minst fra byråkratene i Utenriksdepartementet.

Dermed blir tidligere næringsminister, nå kommunal- og moderniseringsminister, Monica Mæland sjef for nordområdepolitikken. Hvis Mæland kan kombinere forgjengerens, Jan Tore Sanners, kunnskap om Nord-Norge, med sin egen erfaring fra næringslivet, kan dette være et godt grep.

Under den forutsetning at Utenriksdepartementet fortsatt blir en aktiv partner. For nordområdenes internasjonale betydning svekkes på ingen måte ved at hovedansvaret flyttes over i et annet departement.

Det som derimot kontinuerlig svekkes, er utsiktene til å beholde kompetanse og de menneskelige ressursene i nord.

God helg.