Kommentaren: Med rett til å nekte, eller?

Under ei furu på en liten haug sitter det en skapning og ser på det som skjer der nede i veien. I går kom gravemaskinene. Skapningen er meg, og jeg er sur fordi noen skal bygge et alpinanlegg. Er jeg i min rett til det?

For hvem tror jeg at jeg er som kan være misfornøyd over framskrittet? Hvordan kan jeg opphøye meg til dommer over hva som kan bebygges og hva som bør få stå i fred?

Har ikke jeg benyttet meg av turisttilbud i flere verdensdeler, takket pent og betalt billetten som brakte meg i heisen opp til fjellet over byen? Stått der og kjent den varme middelhavsvinden leke seg. Kjørt bil over fjellpass. Vært strålende fornøyd med å sitte og halvsove i et tog som for avgårde i 160 kilometer i timen, stadig nærmere Bologna. Eller Roma, eller undergrunnen i en hvilken som helst storby.

Hvilken rett har jeg til å klage på at de tar i bruk marka, liene, myrene og fjellene, som likevel bare ligger der?

Jeg liker å sitte der, i varmen fra et lite bål. Kaffe i koppen, sjokolade. Om vinteren. Når snøen demper alle lydene, men også forsterker dem på sitt forunderlige vis. Om vinteren, da kan vi se lysene som danser nedover fjellsida, høre opprømte hoi fra de som svinger flott ned mot skoggrensa.

250 hyttetomter er kanskje ikke så mye, 250 hytter som hver får et mål å breie seg på. Det skal bygges vei fram til hver og en av dem. Strøm og fiberkabler, innlagt vann til boblebadene og dusjene og oppvaskmaskinene. Så skal de sitte der, inne i hver sin hytte, store som vanlige hus, og glane på hverandre. Akkurat som i byen, der strømmen står på i husene og leilighetene. For de kan ikke komme hjem til kalde hus.

Og slikt krever stadig mer kraft, mer plass. Flere demninger, flere vindmøller.

Paradoksalt nok krever miljøvennlige elektriske biler at vi utnytter mer av naturen for å produsere mer kraft.

Og som ikke det var nok, det er ikke bare ellevill fantasi å snakke om fly drevet av elkraft. Det høres fantastisk ut, utgiftene og utslippet vil gå ned. Eller?

Hvilken rett har jeg til å kreve stopp i noe som helst, der jeg kjører rundt i en bil med dieselmotor, så sørgelig 2010? Jeg som vinterstid går i løyper kjørt opp av maskiner, og som selv bryter inn i stillheten for å oppsøke nettopp stillheten, har jeg stemmerett?

En ettermiddag på vårparten satt vi der i skoglysninga. Jeg på et tre som snøen hadde pressa overende i løpet av vinteren. Hunden forventningsfull med blikket på matpakken jeg hadde tatt opp. Lia var full av vårlyder. Fugler som gjør seg til, brusinga fra fulle bekker. Lukta av knopper som spretter, den finnes faktisk. 

Den stod der bare, ingen av oss hadde hørt den komme. Men der, i myrkanten, elgen. 

Hunden ble helt stille, stram i båndet, forundret.

Så var den borte, etter å sett nøye på oss.

-Det er dere ja, så ikke jeg dere i fjor, lenger opp i lia? Tenkte den vel.

Nå vises de første små nye sårene i landskapet. Den første veien skal anlegges, og snart skal mastene til den første skiheisen kjøres opp for å monteres. Framskrittet. Folket fortjener et skikkelig alpinanlegg, turistene vil komme i enda større antall. I byen der mellom sundene vil noen våkne opp hver dag litt rikere!

Årene har gått, og jeg har svettet meg opp på Grønlibruna seinsommerstid. Hver gang har jeg tatt et bilde derfra toppen, over det lille eventyrlandet. Der det lukter furubål. Der vi har våkna opp med frost på teltet og hund i soveposen. Krøpet ut og gått i lyng dekket av nattefrost. Den krispige lyden. Fyrt opp primusen, suset. Stillheten, kun brutt av lyden av tørrkaffe som møter kokvarmt vann.

Jeg vet dette prosjektet med arktisk navn vil gagne mange, og at det finnes andre plasser å gå for oss som liker den utdaterte typen naturopplevelse. Men jeg klarer ikke la være bli både trist og opprørt. Håkøybotn blir aldri det samme. Ettermiddagsturene til gapahuken på Finnheia, med termos og Real i sekken, vil miste glansen når vi skal tråkle oss gjennom noen som etterhvert vil fortone seg som et hvilket som helst annet vulgært hyttefelt.

Og slik har mange det. Rønvikfjellet over Bodø er et strålende eksempel. Nå ønsker en hotellentreprenør å bygge et stort hotell der. Det vil bety penger til byen og folk som bor der. Mens noen jubler er det andre som er både sinte og såre.

Hvem kan påberope seg retten til at fjellet skal ligge der uberørt, samtidig som de snart kan kjøre firefelts flott tunnel fra Hunstad til sentrum? Jeg var der i forrige uke, turen fra flyplassen til campus var en tur gjennom et krater.

Noen har måtte lide for at flertallet skal få det bedre. Slik er det bare.