Kronikk: Krig, og fred i Arktis

Krigen i Ukraina kaster mørke skygger over norsk nordområdepolitikk. I dag åpner High North Dialogue i Bodø, en av de faste internasjonale arktiske konferansene. Forskere, næringsliv, politikere og forvaltning møtes for å diskutere veivalg i nord.

I år er bærekraftig næringsliv i Arktis øverst på dagsorden. Det er for så vidt viktig, men alt må nå ses i lys av krisen på kontinentet.

Deltagerne på konferansen må snakke om hvordan Norge og andre arktiske aktører bør forholde seg til en ny virkelighet i verden, også i nord.

Den folkerettsstridige russiske invasjonen og de enorme lidelsene den har ført med seg har konsekvenser for hvordan de arktiske statene kan og bør forholde seg til den største og viktigste aktøren i nord, nemlig Russland.

Sett med norske øyne er det tre sentrale utenrikspolitiske temaer som må på dagsorden: sikkerhetspolitikk, internasjonalt samarbeid og naboskap.

Sikkerhetspolitikk

«Norsk sikkerhetspolitikk i nord står fast», sa statsminister Jonas Gahr Støre i forrige uke. I spennet mellom avskrekking og beroligelse utformes denne politikken.

Vi skal avskrekke Russland militært gjennom økt øvelsesvirksomhet og alliert tilstedeværelse, samtidig som vi skal berolige gjennom ikke å etablere permanente baser i nord eller ha atomvåpen på norsk jord. En fornuftig strategi som har tjent Norge så langt.

Utfordringen er at denne politikken ikke er en dikotomi, men ligger langs et kontinuum. Hvor mye skal man avskrekke og hvor mye skal man berolige? I Hurdals-plattformen står det at man skal styrke den sikkerhetspolitiske dialogen i nord, altså berolige. Hvordan er mer uklart.

Nå er det verken praktisk eller politisk mulig å ta nye initiativ.

Internasjonalt samarbeid

3. mars ble det klart at arbeidet i Arktisk råd var satt på midlertidig pause. Det viktigste internasjonale samarbeidet i Arktis ble dermed stoppet. Det var uunngåelig, embetsmenn fra alle de arktiske statene skulle møtes i Russland i mai. Det ville vært både praktisk og politisk umulig.

Norge tar over formannskapet i Arktisk råd neste år, og har dermed et ekstra ansvar for å prøve å finne veloverveide svar på hvordan samarbeidet i Arktisk råd kan videreføres. Enkelte har foreslått at man bør fortsette uten Russland. Det er ikke en god løsning.

Russland er den største staten i Arktis og arktiske miljø- og klimaproblemer kan ikke løses uten deres deltakelse. Det å avskjære allerede kneblede russiske forskere fra det internasjonale forskningsfelleskapet, er heller ikke et fornuftig middel for å nå målet om at Russland skal trekke seg ut av Ukraina.

Denne erkjennelsen finner vi også i Utenriksdepartementet. Bruken av ordene «midlertidig pause» tyder også på man ikke har bestemt seg for veien videre.

Naboskap

I 1993 ble Barentssamarbeidet etablert. Det har lagt grunnlaget for et styrket kulturelt, økonomisk og menneskelig samvirke i nord. Naboskapet i nord har nå blitt satt på en kraftig prøve. Barentssamarbeidet har blitt satt mange år tilbake.

Tidligere sjef for Barentssekretariatet Rune Rafaelsen mener samarbeidet er ødelagt.

Gitt Norges beliggenhet er Russland en konstant størrelse. Krigen i Ukraina endrer ikke det. Barentssamarbeidet var og er en praktisk og veloverveid løsning for kontakt med Russland. Et tillitsskapende samarbeid over grensen er nødvendig for å reparere det som er ødelagt, men ikke tilstrekkelig.

Det er naivt å tro at et fullstendig brudd med alt russisk vil endre Putins strategi i Ukraina. Naboen er der om man liker det eller ikke. Nå er samarbeidet satt på vent, på konferansen bør man diskutere på hvilke arenaer man bør fortsette samarbeidet.

I Bodø samles flere av de viktigste røstene i norsk nordområdepolitikk. Det er en gyllen anledning til å tenke høyt og fornuftig om vårt naboskap med Russland i nord.

Arktiske områder vil ikke bli gjenstand for væpnet konflikt på grunn av territorielle krav. Grensene i nord er avklart. Det er ikke i noens interesse at disse utfordres, heller ikke Russlands. Russland tjener godt på at det legale systemet som gjelder i Arktis består, og har ingen rasjonell grunn til å utfordre det.

Hvis det usannsynlige likevel skulle skje, er det ikke Arktis vi bør bekymre oss for, men verden. Det er lite som tilsier krig i norske nordområder, men det betyr likevel ikke at vi ikke bør diskutere hvordan vi skal forholde seg til en ny verdensorden, også i Arktis.

Her bør Norge være i førersetet og samtalene på årets konferanse bør preges av det.