Arne O. Holm mener Krigen, sa han, kommer til å gå over. Den virkelige krisa handler om klima

En høyreist professor et stykke bak i, salen reiste seg og ba om ordet. Han hadde en beskjed til oss som satt på scenen.

– Krigen, sa han, kommer til å gå over. Den virkelige krisen handler om klimaet.

Om et par dager møtes 197 land til et klimapolitisk toppmøte i Egypt. Skjønt, antall land som deltar er noe usikkert. Den nyvalgte britiske statsministeren, Rishi Sunak, varslet forleden at ha ikke så noen grunn til å delta.

Etter massiv kritikk har han ombestemt seg, og i pompøse vendinger på Twitter likevel meldt seg på konferansen.

Med og uten Russland

Norge, med statsminister Jonas Gahr Støre i spissen, er selvfølgelig på plass, sammen med store delegasjoner fra andre arktiske land. Det vil si alle, bortsett fra Russland. President Vladimir Putin har sagt at han ikke ser noen grunn til å delta på toppmøtet.

Det er ikke viktig nok for er krigførende despot.

Så kommer likevel Russland til å spille en hovedrolle på dette klimatoppmøtet. Ikke i kraft av sin deltakelse, men i kraft av den brutale krigen mot Ukraina.

Krigen er ikke bare ødeleggende for klimaet, den har også flyttet oppmerksomheten fra klimaødeleggelser til krigsødeleggelser. Det har en rundreise i USA og Europa vist meg med all mulig tydelighet.

Der hovedtema tidligere var klima, benker nå delegater og foredragsholdere seg rundt sikkerhetspolitiske diskusjoner og foredrag.

Der vi før diskuterte hvordan vi skulle redusere utslippene, handler diskusjonen nå om hvordan vi skal øke produksjonen av olje og gass.

Bare unntaksvis, som av den italienske professoren, påpekes det at den største krisa kloden står overfor, også etter at Russland angrep Ukraina, er klimaødeleggelsene.

Ikke nye mål, nye metoder

Årets toppmøte i Sharm el-Sheikh i Egypt handler ikke om å sette opp nye mål for utslipp. Det handler først og fremst om hvordan verden skal nå disse målene. Dernest handler det om hvordan rike land kan sette fattige land i stand til å redusere sine utslipp.

Fattigdommen er ofte sammenfallende med hvor klimaødeleggelsene treffer hardest.

Ikke alle tror det er mulig å nå klimamålene i Parisavtalen, og peker i stedet på tiltak og investeringer som gjør at verden kan tilpasse seg en uunngåelig temperaturstigning.

Et par dager før klimatoppmøtet har den norske regjeringen presentert en oppdatert versjon av sine klimamål. Norge er på mange måter i en særstilling i forhold til klimautfordringene, og sitter på alle sider av bordet.

Vi er en gigant når det gjelder produksjon av olje og gass, og deltar i kappløpet om å øke produksjonen for å kompensere for bortfallet av russisk, fossil energi.

Norge er en del av Arktis hvor en temperaturøkning vil kunne gi dramatiske utslag.

I tillegg er vi et av verdens rikeste land, og dermed også i stand til, dersom vi vil, å ta noe av regninga for fattige land.

Ambisiøse mål

I sum er dette en del av regjeringens nye klimaambisjoner, slik de ble presentert forleden. Norge nøyer seg heller ikke med stå på sine tidligere forpliktelser, eller målsettinger. Statsminister Jonas Gahr Støre har varslet at utslippene skal kuttes med 55 prosent.

Ikke 40 prosent slik det var for noen år siden, og heller ikke 50 prosent slik det ble vedtatt i 2020, men altså 55 prosent. Kuttene sammenlignes hele tida med utslippene slik de var i 1990.

Det er ambisiøst, særlig tatt i betraktning av vi bare har klart å kutte 4,7 prosent siden 1990. Disse snaue fem prosentene tok det oss 30 år å kutte. De neste sju årene, altså fram til 2030, skal vi ifølge planen kutte de resterende 50 prosent.

Sagt på en annen måte. Vi skal kutte nesten dobbelt så mye hvert år de neste syv årene som vi har klart å kutte de siste 30 årene.

Da blir det nesten som en bagatell å minne om at kuttene det siste året stort sett skyldes at produksjonen på gassanlegget på Melkøya utenfor Hammerfest var stengt på grunn av brann.

Regjeringens ambisjoner er like lett å applaudere, som virkemidlene for å nå målene er vanskelig å finne. Mye handler om å elektrifisere olje- og gassproduksjonen, et grep som i sum bare flytter utslippene ut av Norge og inn i andre land.

Mye handler også om å finansiere klimatiltak i utviklingsland.

Jeg vet selvfølgelig ikke hvem som er statsminister i Norge i 2030, men jeg føler meg dessverre ganske sikker på at det vil være en statsminister som med retoriske knep skal forklare oss hvorfor ambisjonene fra klimatoppmøtet i 2022 ikke lot seg realisere.