Krigen som aldri tar slutt
Hver eneste familie i Russland har mistet noen av slektningene i denne krigen. Derfor er krigen så viktig for russere, sier Aleksandr Feduhin. Foto: Amund Trellevik
Åtte av hans slektninger ble sendt til fronten og forsvant. 75 år etter krigens slutt jobber frivillige som Aleksandr Feduhin (61) med å grave fram falne soldater fra de blodige kampene på Litsa-fronten.
NIKEL, RUSSLAND: – Den som glemmer forhistorien har ingen framtid, sier Aleksander Feduhin mens han viser rundt i utstillingslokalet i den russiske grensebyen Nikel.
Feduhin, en 61 år gammel sveiser, bruker all sin fritid på å dokumentere krigens elendighet og tragedie. Hver sommer drar han på et seks ukers feltarbeid til Litsa-fronten for å grave fram falne soldater. Selv har han de siste årene funnet 70 personer som falt i strid, men som aldri har fått en begravelse før nå.
– Vi lager selv kistene og gravlegger personene på et område like ved der fronten gikk, forklarer Feduhin.
Slaget ved Litsafronten
Litsafronten betegner krigshandlingene og frontavsnittet mellom Tyskland og Sovjetunionen i det nordlige Finland og nodvestlige Russland under 2. verdenskrig. Litsafronten er også kjent som Murmanskfronten og Nordfronten. Den var en del av den overordnede «Operasjon Sølvrev», som ble ledet av Eduard Dietl – for tyskerne kjent som «helten fra Narvik».
Tyskland hadde styrker i området etter å ha okkupert Norge under Operasjon Weserübung, og tyskerne ville hindre Sovjetunionen i å bruke dyphavna i Murmansk til forsyninger fra vest, særlig USA.
Hovedangrepet mot den strategisk viktige broen over Litsaelven startet 5. juli 1941. Elva dannet en naturlig forsvarslinje for de sovjetiske styrkene. Tyskerne klarte å etablere små brohoder på østsiden av elva, men sovjetstyrkene slo tilbake hver gang, og det var store tap på begge sider.
Fra midten av september 1941 gikk det over til å bli en stillstandskrig. Tyskerne prioriterte å holde styrker i området for å sikre nikkelgruvene i Petsamo-området og for å binde opp sovjetiske styrker på sovjetisk side.
Tyskerne trakk først tilbake troppene etter at Finland hadde undertegnet våpenhvileavtale med Sovjetunionen 4./5. september 1944, noe som medførte at Tyskland trakk styrkene ut av Finland og i Norge trakk seg tilbake helt til Lyngen i Troms. De brukte den brente jords taktikk i alle områdene de trakk seg ut av.
Kilde: Wikipedia
Fronten frøs fast
Anslagsvis 50.000 personer falt på begge sider av Litsa-fronten under Den andre verdenskrigen. Etter at Tyskland hadde erklært krig mot Sovjetunionen den 22. juni 1941 gikk etter hvert tyske styrker til angrep også i nord. Målet var Murmansk, en strategisk viktig by med isfri havn.
Den 5. juli startet angrepet mot den strategisk viktige broen over Litsaelven midt mellom Murmansk og Kirkenes. Elva dannet en naturlig forsvarslinje for de sovjetiske styrkene. Tyskerne klarte å etablere små brohoder på østsiden av elva, men sovjetstyrkene slo tilbake hver gang, og det var store tap på begge sider.
Fra september samme år frøs fronten fast, og en stillstands-krig ble innført. Langs frontens nordlige akse mot fiskerhalvøya ble det kjempet harde kamper om et bunkeranlegg. Det er i dette området Feduhin konsentrerer sine søk.
– Oppgaven for de sovjetiske soldatene var å ødelegge dette batteriet. Det klarte de til slutt, men prisen de betalte var høy. Opp til i dag har vi funnet 70 døde soldater, forteller Feduhin mens han viser de ulike forsvarsstillingene på et gammelt kart.
– Her har vi høyde 122. Her er høyde 109. Noen av de verste kampene foregikk her. I fire år stod de og så på hverandre. De kunne kaste granater fram og tilbake.
Skulle ikke overvintre
Norge og Russland skal denne uken markere at det er 75 år siden tropper fra Den røde armé frigjorde Øst-Finnmark fra tysk okkupasjon. Den 25. oktober ble det norske flagget for første gang heist i det frie Norge etter at sovjetiske styrker hadde kommet fram til Kirkenes og Bjørnevatn.
Sovjetiske styrker nådde Rustefjelbma i Tana 8. november og stanset fremrykningen der. Året etter trakk styrkene seg ut av Norge.
Kong Harald vil sammen med statsminister Erna Solberg og utenriksminister Ine Eriksen Søreide være tilstede i Kirkenes fredag. Den russiske utenriksministeren Sergej Lavrov deltar fra russisk side. I tillegg til selve frigjøringsmarkeringen blir det bilateralt møte mellom Søreide og Lavrov.
I utstillingslokalet er alt fra parfyme, lusemiddel og tyske mark stilt ut. Feduhin viser oss forskjellen på en tysk og en sovjetisk tallerken, på de ulike jakkeknappene som ble brukt.
Selv om Feduhin i all hovedsak leter etter falne på sovjetisk side av frontlinjen, finner han flere tyske soldater også. Ved å studere forskjellene på utrustningene mellom en sovjetisk og en tysk soldat, kan man tydelig se at de tyske styrkene var godt forberedt til angrepet, forteller Feduhin.
Med noen unntak:
– De sovjetiske soldater var bedre forberedt til vinterkrigen. Tyske styrker hadde ikke trodd at de skulle overvintre.
– Hvorfor legger du ned så mye personlig tid og engasjement i dette arbeidet?
– Åtte av mine fars slektninger ble sendt til fronten og forsvant. Men det er ikke den eneste grunnen. Det er veldig få som driver med denne typen arbeid. Uten å huske historien, har vi ingen framtid. Hver eneste familie i Russland har mistet noen av slektningene i denne krigen. Derfor er krigen så viktig for russere, sier Feduhin.