Kronikk: Norge og Europaparlamentet

Europaparlamentet har stor innflytelse på Norge, og derfor må norske stortingspolitikere bygge nettverk i sine europeiske søsterpartier.

Nord-Norges Europakontor har i løpet av de siste 2 årene fulgt tett EU sin prosess med å utforme unionens nye Arktiske politikk.

Kontoret har på vegne av sine eiere, partnere og andre samarbeidskonstellasjoner fra vår region, kommet med innspill i form av høringsnotater, hatt møter med sentrale personer i Europakommisjonen og Europaparlamentet og lagt opp til studiebesøk for europaparlamentarikere til vår landsdel. Dette har vi selvsagt gjort i tett samarbeid med Norsk UD og den Norske EU delegasjonen her i Brussel.

Arbeidet vårt ser vi konkrete resultater av i det dokumentet som kommisjonen la fram for snart nøyaktig 1 år siden. Forslaget til ny arktisk politikk la blant annet mye større vekt på at vi som bor i den arktiske regionen selv skal bestemme hvordan utviklingen i regionen skal utformes. I tillegg vil Europakommisjonen støtte videre bærekraftig økonomisk utvikling i regionen.

Men i løpet av dette året har Europakommisjonens dokument, som vi i utgangspunktet var veldig fornøyd med, også vært behandlet i Europaparlamentet. Det har mildt sagt vært en spesiell opplevelse. Til Europaparlamentets utkast kom det ikke mindre enn 369 endringsforslag!

Det ble blant annet fremmet forslag om at produkter fra Arktis måtte gjennomgå en særskilt miljøanalyse som forutsetning for markedsadgang til EUs indre marked. Hverken «produkter» eller «Arktis» ble nærmere definert. Heldigvis fikk vi, arktiske lands myndigheter og organisasjoner, dette ut av dokumentet. Men det viser at man må være på «ballen». Hvis ikke kan slike ting lett gli gjennom og til slutt havne som et konkret lovforslag. Slik som for eksempel forbudet mot selfangst gjorde, og som har ført til ubotelige skader for en rekke urfolk rundt om i hele Arktis. 

Forslagene om forbud mot oljeboring i arktiske områder var også gjenstand for intenst informasjonsarbeid fra oss, interesseorganisasjoner, politiske partier og norske myndigheters side. Her ble det behov for en storstilt mobilisering for å gi parlamentsmedlemmene korrekt informasjon helt opp mot tidspunktet for avstemning. Heldigvis klarte vi å forhindre helt uakseptable formuleringer som ensidig var rettet mot Norge.

I siste fase ble det, fra en gruppe europaparlamentarikere, laget et tilleggsforslag som omhandler Svalbardtraktaten. Dette forslaget ble godkjent og ble med i resolusjonen. Debatten i Europaparlamentet viste med tydelighet at enkelte parlamentarikere er kritisk til hvordan norsk suverenitet hevdes rundt Svalbard. I våre samtaler med en del av europaparlamentarikerne er det helt tydelig at de ønsker å sende et signal til oss om at norsk tolkning av Svalbardtraktaten på enkelte områder ikke er akseptabel.

Hva har vi så lært av denne prosessen?  Helt klart at Norge og norske organisasjoner må jobbe enda tettere opp mot Europaparlamentet. Her utformes EU sin politikk, som en dag kan bli lover og regler som vi som medlem av EØS må forholde oss til. Denne gangen var det den Arktiske politikken.

Et konkret tiltak som jeg håper våre politiske partier på Stortinget tar innover seg, er at de må bli enda flinkere til å holde kontakt med sine søsterpartier i Europaparlamentet. Og det ikke bare når det er en krise under oppseiling. Vi trenger hjelp fra alle partier, fra ytterste høyre til ytterste venstre, for å bringe kunnskap om norske samfunnsforhold inn i partigruppene. Europaparlamentet er et organ som vil få stor betydning for oss alle, uansett hva vi synes om EU. EU står foran store utfordringer som vil påvirke oss, enten vi bor i nord eller sør.