Matproduksjon i koronakrisen: - Vi må øke bevisstheten rundt global ressursplanlegging

For å opprettholde disse prosessene, har  Norge blant annet forenklet prosedyrene for permitterte arbeidstakere slik at de kan stille opp og hjelpe bønder med høsting og logistikk. I Norge og Arktis har det også vært snakk om at selvforsyningsgraden på enkelte matprodukter er lav og at koronakrisen er en sjanse til å øke selvforsyningsgraden (se f.eks. kronikk om «Food Security in the Arctic before and after COVID-19» av Alexandra Middleton i High North News). Mens en del av kapasiteten og diskusjonene rundt matsikkerhet er kjent for de fleste har det også blitt opprettet et råd for matvareberedskap som blant annet har hemmelige lager.

Jeg synes at koronakrisen representerer en mulighet til en enda større bevissthet rundt hvilke land maten vi spiser kommer fra og hvordan disse landene opplever krisen. I tilfeller hvor det er problemer med enkelte prosesser kan vi bidra til at de klarer å opprettholde produktiviteten. Verden har blitt såpass globalisert at land som Norge trolig vil ha stort utbytte av å kartlegge disse prosessene. Men hva kan Norge og andre land gjøre? I denne tiden er det etter mitt syn to hovedtiltak som hver enkelt region og hvert enkelt land og det globale markedet burde prioritere i ukene framover:

Vurdere hvordan en best støtter alle prosesser i den globale matforsyningskjeden og prioritere relaterte virksomheter.

Støtte bør være siktet inn mot å sørge for at hvert enkelt land kan opprettholde egen matproduksjon om et par måneder, et halvt år, neste år og på lengere sikt. Utdypning til dette er at noen bønder og matprodusenter sliter med andre problemer, for eksempel sykdom, problemer med logistikk og konkurs og kan bli tvunget til å bestemme seg for å produsere mindre intensivt, sannsynligvis også mindre effektivt. I mellomtiden må det kanskje legges omfattende vekt på å støtte prosesser som avl, planlegging, leasing, ombestilling, såing, vedlikehold og lagring. Jeg vil gi noen eksempler. I noen land har meieriene bedt bøndene å levere mindre melk, da etterspørsel har sunket korttidig. Noen bønder kan ikke lagre så mye melk.  Og bøndene kan for øyeblikket ikke selge videre nyfødte kalver og får trøbbel med å kjøpe inn fôr til dem imellomtiden. Noen mellomlager er fulle på grunn av forandret etterspørsel og lavere kapasiteter til å levere. Det har vært tilfeller der store mengder mat måtte kastes. Dette inkluderte også lagervarer som potetlager. Kommer disse produkter til å mangle i framtiden?

Det er sikkert ikke feil å forsikre seg om hvordan en unngår nedetid for produksjon og hvordan en kan implementere forebygging på forskjellige nivåer.

Lokal matproduksjon: Det er mange deltidsbønder i Europa og i verden. Det bør sjekkes hvordan påvirker dem.

Egenproduksjon og lokal produksjon: Vil privatpersoner eller lokale dyrke mer mat selv (for eksempel i Nordland, Norge, Europa og resten av verden) og har det noen betydning for matkjeden? Kan de gjøre dette like effektivt? Og fjerner de nødvendige ressurser for kommersielle bønder (f.eks. plantefrø, gjødsel, utstyr etc.)?

Hamstring på regionalt og statlig nivå: Det er ikke usannsynlig at det kan bli vanlig med statlig hamstring på regionalt og nasjonalt nivå. Man må regne med at andre økonomier ikke lenger ønsker eller kan levere matvarer nøyaktig som tidligere planlagt, men i stedet vil bruke dem til egne nasjonale reserver. Spesielt der hvor produksjonen også kan ha endret seg eller i regioner og land der produksjonen alltid har vært lav. Et kjent tegn til lignende prosesser i en annen produktgruppe er bestilt smittevernutstyr som ikke har blitt sendt videre fra enkelte land. Det er derfor jeg hevder at det burde utarbeides lokale og nasjonale planer, men også en europeisk tilnærming, ja til og med en global plan som tar dette i betraktning.

Støtte av nasjonal produksjon uten å sette de internasjonale matkjedene i fare: På grunn av de nevnte prosessene tenker jeg at en overgang til innenlandsk produksjon må utføres med absolutt forsiktighet. Når et land begynner å fokusere mer på sin egen produksjon i stedet for import/eksport, følger mange etter. Og det blir vanskelig å forutsi hva dette vil gjøre med global matforsyningen om ett, to eller flere år. Det må undersøkes om de ressursene som brukes til innenlands produksjon (for eksempel mer fiskeoppdrett, kjøttproduksjon etc. i Norge) ikke samtidig tar plass og ressurser for annen nødvendig produksjon (både innenlands og i utlandet)

Jeg vil innrømme at det føles trygt å bo i Norge når det gjelder matforsyning, spesielt på grunn av de store reservene av fisk i norske farvann. Det vil likevel føles enda tryggere om man på lokalt, nasjonalt og internasjonalt nivå ville gripe denne sjansen til å kartlegge verdens matproduksjon og prosessene bak denne. Fordi store matproduksjonsland som Italia og Spania, i likhet med globale mateksportører i Afrika og Amerika, vil ha store utfordringer som følge av koronautbruddet, er det viktig å bli bedre kjent med de prosesser jeg har skissert ovenfor. Det vil jeg kalle for en viktig del av den globale dugnadsprosessen.