Stormaktspolitikken inntar Arktis Vi må slutte å gjette og begynne å lytte, mener NUPI-forsker

ARENDAL: Det er kul på døra når GRID Arendal (GRIDA) og Fridtjof Nansen institutt(FNI) tjuvstarter Arendalsukas nordområdemaraton med debatt om hvorvidt Norge er forberedt på stadig større interesse for Arktis og våre egne nordområder. 

Et knippe av FNIs egne forskere, samt en NUPI-forsker, innleder med hvilke interesser, krav og ønsker henholdsvis USA, Russland, Kina og Norge har i Arktis. 

Et sted å konfrontere Kina

Andreas Østhagen, som nylig skrev en kronikk om temaet her i High North News, påpeker at for Trump-administrasjonen i USA er Arktisk mer en arena der Kina kan konfronteres, enn et strategisk interesseområde. 

– Obama løftet Arktis opp på agendaen, men da i hovedsak på grunn av klimautfordringene. Blant annet fikk han gjennom et forbud mot olje- og gassutvinning i deler av Alaska. Med Trump ser vi et skifte. Han har gjenåpnet disse områdene for olje- og gassutvinning, inkludert et naturreservat som har vært vernet i 40 år. Når det gjelder USAs utenrikspolitikk, er den mer av retorisk art, mener Østhagen. 

Han viser da til Mike Pompeos famøse tale dagen dør ministermøtet i Arktisk råd i mai.

– At Arktis defineres som en arena for konflikt og økte spenninger, er ikke noe nytt. Det nye er at Pompeo velger å prate om dette i en samarbeidskontekst som Arktisk råd. Men jeg tror ikke egentlig det handler om Arktis, men om et område der Kina kan konfronteres. Dermed kan Norge havne i en skvis.

– USA er vår viktigste allierte, samtidig er vi avhengig av et godt forhold til Russland. Her er vi nødt å finne en balansegang, sier han videre. 

Farlig å ikke lytte 

Julie Wilhelmsen, forsker ved Norsk utenrikspolitisk institutt (Nupi), har brukt de siste årene på å lytte til og lese alt russerne sier og skriver om Norge i nord. Og vice versa. Hundrevis av tekster.

Konklusjonen hennes er at vi gjetter altfor mye. 

– Vi er nødt til å slutte å gjette og begynne å høre på hva de sier, fordi det vil prege handlingsmønsteret deres i fremtiden. De leser i alle fall alt som vi uttaler fra vår side, argumenterer hun. 

Hun reagerer på at norske myndigheter stiller seg helt uforstående til økt russisk aktivitet langs norskekysten. 

– Det er ikke veldig klokt å uttale at man ikke ser noen som helst grunn til russerne gjør som de gjør. Tvert imot kan det bli ganske farlig å de-legitimere deres motiver og ikke anerkjenne dette som en direkte reaksjon på for eksempel Trident Juncture, sier hun. 

Wilhelmsen mener norske politikere må bli flinkere til å lytte til hva russerne sier og kalkulere en politikk ut fra det. 

– Allerede i 2014 uttalte Russlands utenriksminister Sergej Lavrov at han fryktet en militarisering av Arktis og at Norge ville invitere USA til et nærmere samarbeid i regionen. Noe som faktisk har skjedd. Den økte militære markeringen er et motsvar til en utvikling de selv ikke ønsker og som de har advart mot. Det er defensive tiltak mot Nato og USA. 

Skylder på hverandre

– Militære øvelser lenger sør. Hvor bekymringsverdig er det? 

– Det er veldig bekymringsverdig. De siste fem årene har vi sett en eskalering og en fornektelse på begge sider om at det er nettopp samspillet som forårsaker eskaleringen. Og en tendens til å skylde på hverandre, sier NUPI-forskeren.

I tekstene Wilhelmsen har gjennomgått, kommer det fram at Russland omtaler seg som den største arktiske staten. Bildet som gis av Arktis er at regionen har enorme ressurser og et stort økonomisk utviklingspotensial. Og at Russlands rikdom vil vokse ut fra den.

Men, det er også viktig for russerne å opprettholde en samarbeidskultur blant de arktiske statene, ifølge Wilhelmsen. 

– De er likevel veldig opptatt av at internasjonal rett må gjelde alle. Russerne føler at vestlige stater hever pekefingeren mot andre, mens de selv kan bryte loven ufortrødent, avslutter hun. 

Blir mistenkeliggjort

FNI-forsker Gørild Heggelund har Kina som interesseområde, og mener landet blir mistenkeliggjort og tillagt motiver de ikke har. 

– Utgangspunktet for Kinas arktiske strategi er at de vil bidra til å finne løsninger på klimaendringene – som også påvirker også Kina, sier hun. 

I Kinas «white paper», på norsk stortingsmelding, fra 2018 betegner de seg som en nær-arktisk stat, noe de har fått mye kritikk for, blant annet av USAs utenriksminister Mike Pompeo i Rovaniemi.

– I tillegg til klima og miljø, er Kina opptatt av mulige ressurser som kan ligge i Arktis i fremtiden, for eksempel innen fiskeri. De har ingenting om militær tilstedeværelse i sin arktisstrategi. Tvert imot ønsker de å samarbeid mer med de arktiske statene for å bevare og passe på Arktis, sier hun og avslutter:

– Kina engasjerer seg stadig med internasjonalt og de har interesser, som alle andre land. Jeg tror mange av konspirasjonsteoriene kommer av at de er et veldig stor land med et styresett vi ikke er helt komfortable med i Vesten. 

Ikke noe «klondyke»

Svein Vigeland Rottem, også han forsker ved FNI og forfatter av to bøker om Arktisk råd, innleder med å påpeke at det er mye godt internasjonalt samarbeid i nord. Og avviser at Arktis er et «klondyke»:

– Det arktiske samarbeidet skjer i hovedsak på to arenaer. Havretten, som er Bibelen til Utenriksdepartementet, gjelder i nord. Og Arktis er hav. Dermed gjelder havretten, noe Norge har brukt mye til på å formidle, sier han. 

Det andre er Arktisk råd, som av alle de arktiske statene beskrives som det kanskje viktigste internasjonale samarbeidsorganet av dem alle. 

– Men med ny administrasjon i USA, forstyrres samarbeidsklimaet i Arktisk råd. Derfor blir det viktig å finne prosjekter å enes om. Samt å ha stabile folk som jobber med Arktisk råd i Utenriksdepartementet som sikrer kontinuitet i arbeidet, sier Rottem.

Svært bekymret

Espen Barth Eide, tidligere forsvars- og utenriksminister (Ap), var sentral i utformingen av Norges nordområdesatsing. Han var blant annet tilstede under det vanskelige møtet i Kiruna i 2013 da Kina fikk observatørstatus i Arktisk råd. 

– Det er generelt sett viktig å følge med på hva Kina gjør i verden. Samtidig er det slik at både Norge og Russland har interesse av at de forplikter seg til å respektere havretten, sier han.  

Bård Vegar Solhjells største bekymring er hvordan USA og Vesten vil forholde seg til Kina i tiden fremover. 

– Det er liten uenighet om at Kina er involvert i en del ting som ikke vi kan støtte. Men vi må klarte å forholde oss saklig og kritisk til det, og samtidig fremme samarbeid. Alt må ikke puttes inn i en USA/Kina-konflikt, påpeker han og fortsetter:

– Faktum er at vi er helt avhengig av Kina. Kina er det viktigste landet i verden for å løse de globale klimautfordringene. 

For det er det generalsekretærer i WWF er aller mest opptatt av: Hvordan klimaendringene vil påvirke regionen. 

– Jeg er veldig bekymret. Vi må forstå hvor ufattelig sentralt klima og miljø vil bli de neste 10 årene. Temperaturøkningene vil endre Arktis ganske dramatisk, selv om vi når de globale klimamålene. Jeg tror klimaendringene og kampen om naturressursene, kommer til å være den sentrale rammen for Arktis i årene framover. 

Investeringer må stå i forhold til avkastning

Jørgen Berggrav er konteadmiral og leder for Norske reserveoffiserers forbund. Han var tidligere sjef for Landsdelskommando Nord-Norge, men understreker at han uttaler seg som privatperson. 

– Slik jeg ser det, er utfordringene knyttet opp til at Russland har sitt største militære knutepunkt Kola-halvøya. Våpen- og sensorteknologi får større rekkevidde, noe som igjen fører til et større behov for tilstedeværelse i våre nærområder. På begge sider, innleder han.

Issmeltingen i Arktis gjør at passasjer som tidligere har vært dekket av is, åpner seg opp. Samtidig er det uenigheter om retten til å navigere i og gjennom disse, i alle fall på russisk og canadisk side.

– Dette krever større grad av overvåking, men det aller beste hadde jo vært om flest mulig av overvåkningsenhetene var norske. Norge anskaffer utstyr som koster veldig mye penger. Da må vi sørge for avkastning. Vi kan ikke ha fly som står på bakken eller fartøy som ikke seiler på grunn av personellmangel, sier han. 

Sånn passe forberedt

– Så er vi godt nok forberedt på trusselbildet i nordområdene? 

– Det er i utgangspunktet helt utenkelig at Russland skal gå til angrep på Norge i nord. Den økte spenningen har med samhandlingsdynamikken å gjøre, sier Wilhelmsen. 

Barth Eide mener vi er bedre forberedt enn vi var for få år siden:

– Men likevel dårligere enn vi burde være. Vi er godt forberedt for dagens situasjonsbilde, men ved en voldsom økning i aktivitet, har vi et stort problem.  

Berggrav ser ingen grunn til å tro at den strategiske betydningen i Arktis vil avta. 

– Det er viktig å tenke samarbeid, men også tilstedeværelse av relevante styrker.