Arne O. Holm mener Når den arktiske samtalen erstattes av skarpladde våpen

Vi som i bor i nord er vant til å kle oss mot kulde og is, men hvordan beskytter vi oss mot despoter med blod på hendene?

Prinsipper testes

I Longyearbyen på Svalbard settes prinsippene på prøve når byens turistnæring reiser seg i protest mot den russiske statens turistvirksomhet i nabobyen Barentsburg. En reise fra Norge inn i Russland er målet for de fleste turister som besøker Svalbard.

Det sikrer økonomien ikke bare til internasjonalt eide reiselivskonsern som Hurtigruten, noen tror fortsatt den er norsk, men også til mindre, private selskap som opererer ut fra Longyearbyen.

Nå stenges denne unike, arktiske snarveien mellom øst og vest. Den stenges som en presis og nødvendig protest mot det statlige, russiske gruveselskapet Trust Arktikugal.

Prinsippene vi forsøker å etterleve hadde vært lite verdt om sanksjonene ikke skulle gjelde den russiske stat også i Norges egentlige Arktis.

Selv har jeg tilbrakt noen dager sammen med internasjonale forskere og eksperter i Longyearbyen. Vi har diskutert Svalbards plass i den geopolitiske kruttønna som også treffer Arktis.

Et av spørsmålene er hvor sterkt en mer enn hundre år gammel Svalbardtraktat, som gir rettigheter også til russiske statsborgere, står seg i et Europa i krig.

Norsk suverenitet

Ingen stiller spørsmålstegn ved den norske suvereniteten over øygruppa i nord. Det følger av Svalbardtraktaten. Men forskere hadde ikke vært forskere om de ikke hadde utforsket traktatens mulige svakheter.

Og finnes det slike svakheter i denne historiske konstruksjonen, blir det neste spørsmålet hvordan ulike nasjoner kan utnytte slike svakheter.

Sentralt står blant annet spørsmålet om et demilitarisert Svalbard.

Russland har med ujevne mellomrom hevdet at Norge bryter med denne forutsetningen i Svalbardtrakteten. Påstanden ble gjentatt så sent som denne uka. Det er altså ikke noe nytt i Russlands anklager. Det nye er at Russland har gått til krig mot et naboland.

Et pussig sammenfall i tid, kanskje, at Tyrkia, av alle, samtidig melder seg på og vil undertegne Svalbardtraktaten, og dermed utløse de rettighetene dette gir traktatlandene.

Et Tyrkia som lefler med president Vladimir Putin og stikker kjepper i hjulene for svensk og finsk medlemskap i Nato vil altså plutselig leke med de store, også i Arktis.

Nord-Korea og Tyrkia

Sist noen undertegnet Svalbardtraktaten var det med signaturen til Nord-Koreas brutale diktator, Kim Jong-un. Demokratiske styre- og tankesett er med andre ord ingen fellesnevner for statsoverhodene som flokker seg rundt Svalbardtraktaten.

Å lete etter motiv blir spekulasjoner, men verken Kim Jong-un eller Recep Erdogan er kandidater til neste års Fredspris.

Norges svar på disse og andre utfordringer er å styrke kontrollen med øygruppa.

For sent, mener noen. For kraftig når det først kommer, mener andre.

Utlendinger i Longyearbyen, uavhengig av botid, fratas stemmeretten. Staten kjøper opp næringer og privat eiendom. Demokratiet som avløste den gamle gruvebyen, The Company Town, så sent som på 2000-tallet, reverseres i raskt tempo.

Samfunnet skal fornorskes. Om eksperimentet lykkes vet strengt tatt ingen. Det finnes ingen forskning som forteller hva som skjer når demokratiske rettigheter reverseres og innbyggerne rangeres etter nasjonalitet.

Til syvende og sist blir spørsmålet hvem som blir igjen på øya når kontrollmekanismene strammes til. Nordmenn med stemmerett som ikke lenger kjenner seg igjen i lokalsamfunnet, eller utlendinger uten stemmerett som ikke bryr seg.

Mistet stemmeretten

Når det lyses ut ledige stillinger i reiselivet på Svalbard, har søkerne nesten uten unntak utenlandske pass i lomma. Pass som i henhold til Svalbardtraktaten gir dem rettigheter, men ikke stemmerett.

For ei drøy uke siden var jeg i Alaska. Også her var krigen det store samtaleemnet. Et sund, eller stred, Beringstredet, er alt som skiller Alaska fra Russland. Og masse villmark.

Forleden krysset noen russere stredet i en åpen båt for å finne ei trygg havn i Amerika. Innbyggerne i Alaska frykter ikke for egen sikkerhet. Hver av dem har sannsynligvis flere våpen i privat eie enn en russisk soldat noen gang klarer å bære med seg.

Men i den amerikanske administrasjonen skjerpes den arktiske strategien i takt med Russlands militære aggressivitet.

All dialog mellom øst og vest, ikke minst de viktige samtalene som foregikk i sammenslutningen av arktiske stater, Arktisk Råd, har brutt sammen.

Og uten dialog øker frykten, og dermed også militariseringen av Alaska. Det gjelder både havområdene utenfor den amerikanske delstaten, og luftrommet over.

Våpen uten dialog

Også finnene, med sitt rasjonelle blikk på verden, har lagt til side sin arktiske strategi, og i høyt tempo skrevet en ny. En strategi med en illevarslende og dramatisk begrunnelse og konklusjon:

– Stabiliteten (i Arktis) vil i framtida være basert på militær styrke. Ikke dialog, skriver finnene, som også peker på et annet, synlig drama i Arktis:

Uten samarbeid med Russland bryter store deler av klimaforskningen sammen.

Jeg skrev at både Finland og USA har endret sine arktiske strategier som en konsekvens av Russlands aggressivitet.

Det er antakelig riktigere å hevde at de har lagt sine arktiske strategier til side. Puttet dem i en skuff og erstattet dem med våpen.

Det arktiske samarbeidet rykker tiår tilbake, uten at noen ser noen ende på det totale sammenbruddet mellom øst og vest.

I går landet jeg på flyplassen i Keflavik noen mil utenfor Reykjavik. Tidligere en amerikansk militærbase, stort sett avviklet i takt med at den kalde krigen gikk i glemmeboka.

Nå er amerikanerne tilbake på Island.

Smellene høres i Arktis

Om noen uker eller måneder fryser sjøisen i fjordene på Svalbard. Det smeller gjerne litt i den seige isen når den kjemper i skiftet mellom flo og fjære.

Kanskje fryser ikke fjordene i år fordi det er for varmt i Arktis.

Smellene fra de russiske bombene over Ukraina stilner uansett ikke denne vinteren.

Og de høres helt til Arktis.