Når jobben synger på siste verset

Både Anne Lise Alexandersen (50) og Linda Norberg (40) står i fare for å miste jobber de setter svært høyt. Og mens de venter på svar, blir troen på kullgruvene på Svalbard stadig svakere. Likevel er det håp. Og lokalstyrer Christin Kristoffersen gir ikke opp.

Rett etter videregående skole begynte Anne Lise Alexandersen (50) sin karriere i stormessa. Hun husker godt da messa var full av sultne mannfolk som skulle fylle hardtarbeidende kropper med mat. Ofte flere hundre i slengen. At hun skulle tilbringe et helt voksenliv i disse gruvene, det visste hun lite om.

- Både bestefar, mamma og pappa jobbet i gruven, jeg har rett og slett fått Store Norske (SNGS) med morsmelka. Og det er så trist det som skjer nå. Store Norske har vært en god arbeidsplass, en god arbeidsgiver gjennom mange år og flere generasjoner, sier Alexandersen.

Et ørlite håp

I mai 2015 styrket regjeringen likviditeten i Store Norske med 500 millioner kroner. Dette skulle i første omgang danne grunnlaget for begrenset kulldrift i 2015 og 2016, men med mulighet for drift ut over 2016.

- Dette er ikke første runden hvor det blåser på toppene, og nå er det på han igjen. Men denne gangen tror jeg det hersker alvor, sier Alexandersen, og legger til at markedspriser og tom pengebok er noe man får gjort svært lite med.

I stortingsproposisjonen het det også at «Dersom markedsforholdene ikke bedrer seg, er det stor risiko for at kullvirksomheten i SNSG må avvikles innen utgangen av 2016». Og det er lite som tyder på at markedsprisene vil endre seg.

 
Synger på siste verset

I dag jobber 50-åringen på Laboratoriet med å analysere kull. En jobb hun sier at hun elsker. Men en jobb hun ikke aner om hun kan fortsette i. Egentlig vil det være en overraskelse dersom gruvedriften på Svalbard overlever krisen den er inne i nå.

- Jeg begynte som potet, og har ikke gjort annet enn å jobbe i tilknytning til gruven. Og i dag er ingenting sikkert, annet enn at noe vil skje. Og mister jeg og mannen min jobbene våre i gruven, må vi bare pakke i kontainer og starte på nytt i Trøndelag, sier Alexandersen.

Hun synes det er sårt å føle på at noen vil ha henne og kolleger vekk fra Svalbard.

- Mange mener at kull ikke er bra, snakker forurensning. Og det kjennes sårt, sier Alexandersen.

Usikker framtid

Tobarnsmammaen aner ikke hva slags jobber hun skal søke på dersom hun mister stillingen sin i gruven.

- Det er ikke så enkelt, jeg må jo bare ta det jeg får av jobb siden jeg ikke har noe utdannelse, sier Alexandersen.

Hun ikke aner om hun har jobb til jul, eller etter jul for den saks skyld. Om det vil komme en eller kanskje tre lønninger er usikkert. Og kanskje skulle familien begynt å spare penger for lenge siden, det er lett å være etterpåklok.

- Det er på Svalbard jeg hører til. Og ja, det er tungt å ikke vite. Og denne gangen tror jeg dessverre at det hersker alvor. Men vi får vente på staten, det er den som kommer med de endelige avgjørelsene, avslutter hun.

Drømmejobb

Linda Norberg (40) kom til Svalbard for å jobbe som bartender på den lokale puben for gruvearbeidere rundt årtusenskiftet.

- Så valgte jeg den mannen som hørtes og syntes best på den andre siden av baren. En mann som skulle bli pappa til tvillingene mine, og som virkelig er mannen i mitt liv, forteller Norberg, som etterhvert begynte å mase om jobb i gruvene.

- Jeg tror jeg maste hull i hodene på ledelsen, for jeg fikk jobb til slutt. Det var i 2004, sier Norberg og ler.

Hun beskriver gleden over en variert jobb i gruva. Om skit i ansiktet,  hardt arbeid, et fantastisk arbeidsmiljø og det å være en av få damer blant mange menn.

- Favorittjobben er å sette opp sikkerhetsnett, å bolte nettet fast for at det ikke skal rase i gruven. Jeg elsker jobben min, men akkurat nå sittet jeg bare og venter. Får jeg sparken eller ikke, spør 40-åringen.

Flytte til Svalbard

For Norberg og ektemannen som pendler fra Sortland, er alternativet å flytte til Svalbard dersom det er dette som kreves for å beholde jobbene.

- Mannen min har fagbrev og lang ansiennitet, så er det en av oss det er håp for så er det han. Og blir vi nødt å flytte opp, så gjør vi det, sier Norberg.

Hun forteller om nervøsiteten og usikkerheten som råder.

- Vi er vant med god økonomi, og det blir ikke det samme livet med å gå til NAV. Ventetiden er ikke god, men med all sparingen og alle kuttene som har vært de senere årene, så er ikke dette et sjokk. Men likevel er det tøft når realitetene biter, sier hun, og legger til at hun er spent på å høre fra mannen sin som dro på nattskift i går.

- Jeg er spent på hva folk tenker. Vi har fått våre karameller. Det har vært mange nedturer nå, sier Norberg som for tiden er hjemme med små tvillinger.

Og du kan tro jeg savner gruva. Og jeg hadde håpet at jeg skulle få komme tilbake til jobben jeg er så glad i, sier hun.

Dominoeffekten

Christin Kristoffersen (Ap), lokalstyreleder på Svalbard, forteller at hun jobber på spreng for lokalsamfunnet.

- Folk er i en ganske stille og avventende fase. Folk snakker, men de vet ikke helt hvordan de skal forholde seg til det som skjer, sier Kristoffersen, som er i gang med å kartlegge dominoeffekten av gruvenedleggelse og potensielt stor arbeidsledighet.

- Når man mister jobben sin på en øy, 78 grader nord, er det ikke bare å dra til nabokommunen for å finne seg en ny jobb, sier Kristoffersen, og legger til at Svalbard ikke har sjans til å absorbere arbeidstakerne inn i andre næringer.

Hun har innkalt til møte med alle næringslivslederne for å kartlegge de umiddelbare konsekvensene.

- Vi må finne ut hva vi skal prioritere for å demme opp et bortfall av gruvedriften. Og nå har vi bedt om 100 millioner kroner til det nye kai-prosjektet. Vi må ikke bli et samfunn som andre gir opp, sier lokalstyrelederen, som jobber iherdig i forhold til Svalbardmeldingen.

Vise krefter

Kristoffersen forteller at hun jobber på spreng for at Svalbard skal fortsette som et bærekraftig samfunn.

- Vi er et fyrtårn når det kommer til klimaforskning og vi har et godt utviklet reiseliv. Men det er ikke nok. Vi må også ivareta den industrielle kompetansen vi besitter. En kompetanse som er unik i et arktisk perspektiv. Dette er ikke bare viktig for Svalbard, men viktig for Norge, sier Kristoffersen.

Og for å kunne opprettholde et levedyktig og livskraftig Longyearbyen er man avhengig av å ha mennesker på Svalbard.

- Vi kan ikke ha et samfunn basert på reiseliv og forskning, andre deler av samfunnet må også bestå for at disse næringene skal være mulig, sier Kristoffersen, som føler med menneskene som står ovenfor store omveltninger.

- Når jeg har noen å jobbe for, så får jeg en enorm drivkraft. Og jeg står personlig med hvert enkelt av disse menneskene. Og jeg skal gjøre det som står i min makt for at de skal få leve i det samfunnet de ønsker å leve i. Og ja, jeg kommer til å finne frem til de ekstra kreftene i denne saken, avslutter Kristoffersen.