Norske kystfarvann blant de farligste i nord

Den norske tråleren Northguider, som gikk på grunn i Hinlopenstredet på Svalbard med et mannskap på 14 utløste en stor redningsoperasjon som ble bare det siste i en lang rekke eksempler på den økende listen over skipsulykker i Arktis. En studie fra 2018 om arktisk shipping-risiko og responsmuligheter, ledet av forskere fra Nord Universitet og UNIS Svalbard, identifiserte kystområdene i Nord-Norge som det området med høyest risiko sammenlignet med Grønland, Island og det vestlige Russland. Svalbard har også en betydelig risikoprofil. Både på Svalbard og i kystområdene i Nord-Norge er det høyest risiko for kollisjoner og grunnstøtinger. I tillegg konkluderer forskerne med at "brann og motorhavari vil være kritisk langs den nordnorske kysten og kan føre til betydelige tap."

Det har vært en rekke nestenkatastrofer i de nordlige havområdene, mange av dem i løpet av det siste tiåret. I alle tilfellene har det vært mulig å gjennomføre redningsoperasjoner med minimalt eller ingen tap av liv takket være gode værforhold, fartøy i nærheten, eller at ulykkene har hendt nær kysten. "Det har ikke vært alvorlige ulykker i det maritime Arktis" sier forskerne i sin oppsummering.

Svalbardulykker hoper seg opp

Det har faktisk tidligere vært en hendelse i Hinlopenstredet på Svalbard, hvor Northguider gikk på grunn i romjula. I 2016 fikk skipet MV Ortelius motorhavari, heldigvis i rolig vær. Skipet måtte taues tilbake til Longyearbyen med 146 passasjerer om bord, en ferd som tok to dager. Likeledes gikk MV Hanseatic på grunn i Murchinsonfjorden i den nordlige delen av Hinlopenstredet i 1997. Skipet hadde 260 passasjerer og ansatte om bord. Det trengtes tre kystvaktskip for å få båten fri. I fjor kolliderte Aurora Explorer med kaia i Barentsburg, noe som krevde at 19 skadde passasjerer ble fløyet til fastlandet.

Fiskebåter har også vært i alvorlige ulykker i farvannet rundt Svalbard. Fryseskipet Petrozavodsk gikk på grunn på sørspissen av Bjørnøya i 2009. Mannskapet ble reddet, men skipet kunne ikke berges og brøt sammen.

Turistskipstrafikken har sjudoblet seg mellom 2000 og 2014. Mer enn 550 skip, fra cruise- og ekspedisjonsskip til private yachter, utforsker i dag farvannene rundt øygruppa. Mellom 1998 og 2014 var det 48 skipsulykker i Svalbard og Jan Mayen-området, inkludert 14 grunnstøtinger. Passasjerskip har høyere risiko for grunnstøtinger, mens fiskebåter har større risiko for kollisjoner og brann om bord. Isforhold vintertid representerer høy risiko for alle fartøy, noe som var tilfellet for fisketråleren Remøy. Den ble fanget i is mellom Moffen-øya og Mosselhalvøya og måtte reddes av forsvarets isbryter KV Svalbard gjennom metertykk is.

Nesten-ulykker i Arktis

Ulykker og nestenulykker har også skjedd langs Nordvestpassasjen i Canada, langs den nordlige sjøruten (NSR) i Russland og i grønlandsk farvann. Sist sommer gikk Akademik Ioffe på grunn i Canada og kystvakten var nesten 48 timer unna. Heldigvis var fartøyets søsterskip i nærheten og kunne tilby assistanse til de 162 om bord. Et lignende tilfelle fant sted i 2010 nær Kuglutuk, da skipet Clipper Adventurer kjørte inn i en berghylle og nesten 200 personer om bord måtte reddes av den canadiske kystvakten.

Langs NSR i Russland fører økt lastetransport til økt risiko i shippingaktiviteter. I fjor kolliderte lasteskipet Nordic Barents med den atomdrevne isbryteren Vaygach under krevende forhold, og førstnevnte skip fikk skader i baugen. I 2010 kolliderte de to oljetankerne Indiga og Varzuga langs den nordlige sjøruten, begge lastet med 13.000 tonn dieselolje. Det resulterte heldigvis ikke i oljeforurensning.

De grønlandske farvannene med sine flytende isberg tiltrekker seg en betydelig mengde turisttrafikk. Sikkerhetsprotokoller krever at større cruiseskip reiser i par to og to, slik at det skal være mulig for det ene å bistå det andre dersom et nødsfall skulle oppstå. Likevel var det 23 cruisepassasjerer som havnet i iskaldt vann da en lokalt innleid turistbåt sank i 2016. Igjen var redningen heldigvis ikke langt unna, da cruiseskipet L’Austral kunne sende ut små lettbåter for å redde dem opp. Et tiår tidligere, i 2007, gikk Disko II på grunn nær øya Qeqertarsuaq og 50 mennesker måtte reddes i sikkerhet med helikopter. Bare på Grønland er det 80-90 redningsoperasjoner i året og 200-300 mennesker må reddes.

Utfordringer og krav varierer med regionene

Selv om store geografiske forskjeller finnes mellom de fem redningsregionene som de arktiske farvannene er oppdelt i, har de likevel noen fellesnevnere: tøffe værforhold, isforhold og det at de er avsidesliggende når redningsbehovet skulle være tilstede. Den overskyggende utfordringen ligger i at det er begrensede ressurser tilgjengelig for å redde mennesker i nød. En særskilt Svalbard-øvelse i 2015 viste at de to SuperPuma-helikoptrene i Longyearbyen vil være i stand til å evakuere 80 personer i løpet av en sjutimers periode, noe som er høyst utilstrekkelig for å evakuere passasjerer fra selv et cruiseskip av gjennomsnittlig størrelse.

I likhet med Northguider-ulykken har flaks vært en sentral faktor så langt for å hindre alvorlige tap av liv i ulykker i Arktis. Og selv om redningskapasiteten har blitt styrket, er den fortsatt ikke tilstrekkelig. "I løpet av de siste tiårene har beredskapsressursene i Arktis blitt betydelig styrket gjennom tilførsel av tilgjengelige skip og helikoptre. Likevel kan responstiden fortsatt være lang og kapasiteten begrense dersom en større ulykke skulle skje", konkluderer forskerrapporten med.