Overlevd mange kriserProfessor Geir Hønneland, som også er direktør ved Fridtjof Nansens Institutt (FNI), har fulgt forhandlingene og avtalene tett gjennom mange år. Han forteller at fiskeriavtalene, og forvaltningssamarbeidet, mellom Sovjetunionen/Russland og Norge har vært ekstremt vellykket, selv om det også har gjennomlevd flere kritiske faser.
- I fiskerikretser i utlandet trekkes det ofte fram som et mønster for internasjonalt forvaltningssamarbeid. Og i det bilaterale forholdet mellom Norge og Russland har det hatt betydning langt utover fiskerisektoren - vi har lært oss å samarbeide og komme fram til kompromisser, sier Hønneland til High North News.
Endringer i havretten- Hvordan kom disse avtalene i det hele tatt i stand?
- Det norsk-sovjetiske samarbeidet var et direkte resultat av de voldsomme endringer i havretten på midten av 1970-tallet. Kyststatene fikk opprette 200-mils økonomiske soner, og ble pålagt å samarbeide om forvaltningen av bestander som vandrer fram og tilbake mellom hverandres soner. Norge og Russland grep i grunnen muligheten umiddelbart, og høsten 1975*
(se fotnote) var en avtale på plass.
Partene var enige om å opprette en såkalt blandet fiskerikommisjon, og dele de kommersielt viktigste bestandene, torsk og hyse, 50/50. Rent biologisk skulle Norge hatt en større andel, men Sovjetunionen var tross alt en supermakt. I ettertid har det vist seg å være et lurt trekk - det at kvotene deles likt har bidratt til en opplevelse av at dette er en genuint felles ressurs, forteller Geir Hønneland.
"Kunstig oppdrett"?
Partene følte seg, i følge Hønneland, frem litt de første årene. Den oppnevnte kommisjonen skulle fastsette totalkvotene, men kunne den ellers brukes til noe i samarbeidet?
- Avisa Nordlys skrev, i sitt referat fra det første kommisjonsmøtet i 1976, at den sovjetiske delegasjonen hadde kommet med et forslag om samarbeid om det de kalte "kunstig oppdrett av fisk, såkalt aqvakultur". Forslaget fikk ingen særlig respons fra norsk side.
Bytte av kvoterHønneland forteller at bytte av fiskekvoter ble en viktig oppgave for kommisjonen utover 1970- og 1980-tallet.
- Man var i den lykkelige situasjon at Norge var interessert i den fisken som ga best pris på verdensmarkedet, altså torsk, men Sovjetunionen trengte "protein til folket". Dermed kunne Norge få en andel av sovjeternes torskekvote, i bytte mot fiskeslag som norske fiskere var mindre interessert i; som tobis, øyepål og akkar. Men dette tok en brå slutt ved sammenbruddet av Sovjetunionen og at den nye russiske markedsøkonomien gjorde sitt inntog.
- Da var det torsken som var mest interessant også for russiske fiskere. De begynte nå å levere fisken i Norge, og russiske myndigheter mistet kontrollen på kvoteuttaket i egen flåte. Et russisk overfiske i 1992-93 ga støtet til utvidelse av samarbeidet til å også omfatte kontroll. Også dette var - iallefall de første årene - svært vellykket, og en omfattende harmonisering av tekniske reguleringer fulgte.
Russisk frykt for konspirasjon
Ifølge professor Hønneland opplevde fiskerisamarbeidet mellom de to landene sine største kriser eller utfordringer rundt årtusenskiftet. Etter NATOs utvidelser østover, og invasjonen i Kosovo i 1999, mente man i Russland at Vesten egentlig aldri hadde hatt til hensikt å hjelpe Russland etter Sovjetunionens endelikt.
- Istedet hadde de vestlige landene fortsatt den kalde krigen, men med mer subtile midler: man forsøkte å knuse Russland økonomisk og sosialt - "den kalde freden" kalte man det. Dette kom, ikke minst, til uttrykk da Det internasjonale havforskningsrådet (ICES) i 1999 foreslo drastiske kvotekutt.
- Russerne mente at den vitenskapelige rådgivningen var "rigged", for å bruke et uttrykk fra Donald Trump. Norge hadde angivelig fått sine vestlige allierte i ICES til å gå med på en kunstig lav kvoteanbefaling. Og hvorfor skulle Norge gjøre det? Jo for å ødelegge for russisk fiskeindustri - var påstanden.
Påvirket av NATO
Omtrent samtidig gjennomførte Norge den første arrestasjonen av et russisk fartøy i Svalbardsonen, og man innførte en ny miljølov på Svalbard som umiddelbart ble brukt som hjemmel til å opprette et plantevernområde akkurat der hvor russerne hadde planlagt ny gruvevirksomhet. Igjen ble det hele sett på som en NATO-initiert masterplan for å kaste russerne ut fra både Svalbard og Barentshavet. En ren konspirasjonsteori, med andre ord.
Godviljen seiret
Men trass i disse ulydene i maskineriet klarte russiske og norske myndigheter og forhandlere å holde på godviljen - og samarbeidet ble til og med utvidet.
- I 2000 avtalte man for første gang en treårskvote, en kompromissbasert kvote som ga begge partene litt pusterom. I 2002 ble man så enige om en såkalt handlingsregel, som mer eller mindre "mekaniserte" kvotefastsettelse. Kort fortalt settes det begrensninger på hvor mye kvoten kan endres fra ett år til et annet, samtidig som kvotenivået knyttes opp mot ICES' referanseverdier for hvor stor gytebestanden og fiskedødeligheten bør være.
De påfølgende årene fulgte en ny runde med harmonisering. For eksempel ble man i 2009, etter flere tiårs uenighet, enige om felles minstemål på fisk og maskevidde for hele Barentshavet. Året etter kom jo delelinjeavtalen, også den et rent kompromiss. Gjennom hele det siste tiåret har torskebestanden vært på et stabilt toppnivå, noe som understreker suksessen for det norsk-russiske forvaltningssamarbeidet, påpeker Geir Hønneland.
*Avtalen ble underskrevet høsten 1975, men den blandede kommisjonen kom sammen første gang i januar 1976. Det et 1976 som brukes som utgangspunkt for jubileer, men av og til er det noen - særlig fra russisk side - som påpeker at det egentlig er 1975 som burde vært feiret.
Norsk-russisk kvoteavtale for 2017
Torskebestanden er fortsatt på et høyt nivå. I henhold til den vedtatte forvaltningsregelen, ble totalkvoten for torsk for 2017 satt til 890 000 tonn.Totalkvoten av torsk fordeles mellom Norge, Russland og tredjeland etter samme mønster som i tidligere år.
Norges kvote for 2017 vil være 399 523 tonn, inkludert 21 000 tonn kysttorsk og 7 000 tonn forskningsfangst.
Totalkvoten for hyse er fastsatt til 233 000 tonn for 2017, i tråd med forvaltningsregelen. Den norske hysekvoten vil med dette være på 113 564 tonn, inkludert forskningskvoten.I henhold til forvaltningsregelen ble det besluttet å heller ikke i 2017 åpne for kommersielt loddefiske.
Totalkvoten for blåkveite i 2017 er fastsatt til 24 000 tonn. Dette er en økning på 2 000 tonn fra 2016.
Det er fastsatt en totalkvote for snabeluer på 30 000 tonn for 2017. Det er en videreføring av årets kvote.
Norge og Russland bekreftet gjensidig adgang for hverandres fiskefartøy for fangst av snøkrabbe på norsk og russisk kontinentalsokkel i Smutthullet, for resten av 2016.
Fiskeriavtalen inneholder også tekniske reguleringer for utøvelsen av fisket, kontrolltiltak og forskningssamarbeid. Det er et omfattende forskningssamarbeid mellom Norge og Russland om levende marine ressurser og økosystemet i Barentshavet, og partene ble enige om det felles norsk-russiske forskningsprogrammet for 2017.
Partene ble etter grundige drøftinger enige om vilkår for gjennomføring av fiskeriforskningstokt i hverandres soner.
Dette gir håp om å få løst situasjonen med manglende tillatelser for norske tokt i russiske farvann.
