Premiereklar på TIFF: Den nordlige drivkrafta på filmlerretet

Tromsø, dagen før premieredagen.

Frozen land. Moving pictures. Dette språklige kjennemerket til Tromsø internasjonale filmfestival (TIFF) gir atter gjenklang. Snøen kaver i kald vind. Det er hustrig. «Man frys på fingran».

– Å, se her er det jo utekino! lyder det på kav østlandsk – fra en tilreisende som tydelig er førstereis til byen når den er ikledt sin vinterlige festivaldrakt.

Like ved denne kinoscenen for friskuser på Stortorget, kan man få kjøpt «fersk skrei, lever og rogn» fra en matbil. Her er også sentrums ikoniske Rakettkiosk, med lystig musikk og et lite bål, der en stakkar kan få seg litt varme. Bortover Storgata fyker to smågutter av gårde på spark.

I festivalbyen samspiller det urbane med yttersidas råvarer og elementer man kanskje vanligvis forbinder med det landlige.

På torget rigger lyd- og lysmenn klart til neste filmvisning – med viss usikkerhet rundt hvem det nå var som hadde kontroll på de varmelampene. På kveldens program ved utekinoen er konsertfilmen Northern Expo @ SXSW Online 2021, laget av regissør og produsent Carl Christan Lein Størmer fra Tromsø og hans nordnorske medarbeidere.

Digital konsertinnovasjon

Nevnte film er forløperen til fredagskveldens premiereklare dokumentar Bukta Sessions (2022) – og ble laget til den amerikanske musikkfestivalen South by Southwest (SXSW), som foregikk digitalt i fjor grunnet korona. Faktisk innledes filmen på det selvsamme Stortorget der den skal framvises – og da for første gang på storskjerm i Tromsø.

Mens Northern Expo er et internasjonalt utstillingsvindu for utvalgte nordnorske artister – som tidligere omtalt av High North News – er South by Southwest blant verdens største musikkfestivaler.

Etter responsen å dømme, kom nord seg ut i verden med denne konsertfilmen – der fire nordnorske artister «sømløst» overlapper hverandres opptredener fra sentrum, over brua, opp Fjellheisen til Fløya. Disse artistene er OZAS, Oter/“Young Hoel”, I See Rivers og Heave Blood & Die.

– Northern Expo @ South by Southwest viser Tromsø og byens musikkmiljø på en unik og ekte måte. Det er dårlig vær, samtidig som der er en sterk «spirit» – noe som vitner om et sterkt kulturliv i nord, sier Lisa Hoen, festival- og programsjef for TIFF til High North News.

Avisa møter filmskaperen Lein Størmer, som også er musiker selv, på Kulturhuset – en av festivalens visningsarenaer.

Regissør og produsent Carl Christian Lein Størmer er aktuell med nordlige produksjoner både på Tromsø internasjonale filmfestival og festivalen Barents Spektakel i Kirkenes. (Foto: Astri Edvardsen)

– Filmen fikk voldsomt fine anmeldelser i USA – og responsen internt i SXSW-systemet var overveldende. På hjemmebane opplevde folk at filmen representerte nord. Både ved samisk joik og nordnorsk rap, sier han og fortsetter:

– Som del av nordnorsk musikkmiljø fra tidlig av, hadde jeg i 20 år et ønske om innpass på denne festivalen. Dette ble et godt bevis på at jeg ikke trengte å dra nordfra for å få til det, sier han.

Både denne filmen og Bukta Sessions er kjennetegnet av at alle konserter er filmet i live format.

– Live konsertfilm er et konsept vi har perfeksjonert i løpet av pandemien i lys av streamingens økte relevans, forteller Lein Størmer.

Alt blir bra? Med kreativitet, ja

Før vi går nærmere inn på den premiereklare dokumentaren Bukta Sessions, skrur vi tida tilbake. Til da TIFF i fjor ble avviklet digitalt grunnet koronapandemien. Også da var Lein Størmer på festivalprogrammet med pandemi-dokumentaren Alt blir bra? Denne følger en gruppe mennesker i Tromsø som forsøker å få grep om den nye tilværelsen.

Nå sitter vi her ett år senere. Ble eller blir alt bra?

Med et sort munnbind trukket ned under haken, svarer Lein Størmer først med et drygt «ja».

– Var det egentlig slik at alt bare har vært frosset – og så, etter en «frigjøringsdag», skal liksom det hele være som før korona? Er ikke de livene vi lever i denne tida reelle? Jeg har blitt så vant til pandemien, og gjort mange prosjekter de to siste årene som neppe ville blitt noe av uten den, sier han og tilføyer:

– I Bukta Sessions nevnes knapt pandemien, foruten en radiomelding om smittetall i bakgrunnen. Riktignok har mange på det kreative feltet, som er avhengige av at flere kan møtes fysisk, hatt det vanskelig. Samtidig skjønner jeg at noen ikke har klart å være kreative i denne situasjonen. For min egen del, har jeg truffet folk innenfor pandemirammen og blitt superinspirert!

Ikke bare har han funnet ny inspirasjon i koronatilværelsen. Lein Størmer har også adoptert større fokus på komfort – og med det joggebuksa til hverdagsbruk.

Å gjøre noe kult

Sum-sum-summende samtale blant festivalgjengere fyller Kulturhusets foajé med kafé. Her kan de henge ytterklær i garderoben, og ta et glass. Brått er det stilt – neste filmvisning er underveis. Filmskaperen behøver ikke lenger heve stemmen.

Utgangspunktet for Lein Størmers festivalklare «sessions» fra ulike steder i Nord-Norge, var et initiativ fra musikkfestivalen Bukta – som foregår i Tromsø på sommerstid. Ønsket var å skape aktivitet og generere inntekt for hele økosystemet innenfor denne type kulturformidling – artister, lyd- og lysleverandører, forteller han.

– Samtidig handlet prosjektet vel så mye om å gjøre noe kult og positivt. Jeg så det som en artig anledning til å samle folk og historier fra Nord-Norge for en annerledes konsertdokumentar.

Nord på lag med nord

Bukta Sessions er inndelt i seks kapitler, hvorav to fra hvert av de gamle nordnorske fylkene – Nordland, Troms og Finnmark. Kapitlene byr på fortellinger om musikerne og deres hjemsteder, og munner alle ut i live konserter.

En parisisk stemning torsdag kveld ved TIFFs utekino med Rakettkiosken og kveldens matbod – i tråd med Tromsøs tilnavn som Nordens Paris. (Foto: Astri Edvardsen)

Dokumentaren er «skutt» på følgende, dels sammenkoblede lokalisasjoner: Alta-Hammerfest-Sennalandet, Kjøllefjord-Mehamn, Finnsnes-Gryllefjord (Senja), Tromsø, Andenes (Andøya) og Bodø.

– Å reise til nordlige steder som man gjerne ikke drar ofte til, har vært vanvittig fint. Filming i Kjøllefjord er også mye mer spennende enn i Tromsø, «landsdelens Oslo». Dette er også noe så grensesprengende som et samarbeid mellom fylkene, sier filmskaperen.

– Når en Tromsø-initiert produksjon lar Bodø få det episke avslutningskapitlet, er det enten en fallitterklæring for Tromsø eller en håndsrekning – et ønske om dialog, ler han.

Hvordan fikk dere til dette grensesprengende samarbeidet?

– Det har med menneskene å gjøre. Velvilje er et viktig stikkord. Hvis der ikke er velvilje, skjer ingenting. Og prosjektet ble omfattende, in the end. Når man ser rulleteksten, er det mange involverte, sier han.

... og nord mot nord

Innbyrdes kniving i Nord-Norge – og skillelinjen sentrum-periferi sine ulike uttrykk rundt om i landsdelen – er en tematikk som Lein Størmer er opptatt av, både i sitt musikk- og filmvirke.

– Jeg startet i min tid et band kalt Nord mot nord. Det var et ordspill om det som jeg ofte opplever som selvsabotasje i nord: At man rakker ned på hverandre når man kunne ha samarbeidet. Forholdet mellom Tromsø og Bodø er et godt eksempel.

Hjertesukk over mangelfull realisering av samarbeidspotensialet i landsdelen er dessverre ikke uvanlige, ei heller kontroversielle. Vi må spole tilbake til det som var en aldri så liten brannfakkel – denne sammenlikningen mellom Oslo og Tromsø.

Hva legger du i at Tromsø har blitt «landsdelens Oslo»?

– Arroganse og besserwisser-holdninger overfor mindre, omkringliggende steder. Samtidig er det artig å skjønne hvor relativt dette er: Hvordan for eksempel folk i Gryllefjord ser på de som bor på Finnsnes – og hvordan folk i Kjøllefjord ser på de som bor i Mehamn. Sentrum-periferi-aksen viser seg på mange nivåer, sier han – med referanse til lokalisasjoner i Bukta Sessions.

– I det mikrokosmoset jeg eksisterer i, vil jeg definitivt ikke være del av det arrogante sentrum.

Julelysene kan forlede, men vi skriver 20. januar. Det er under festivalfanen til TIFF at Tromsø, «den arktiske hovedstaden», blir et bra sted å være – i den ellers «triste og fæle» måneden, mener filmskaper Lein Størmer. (Foto: Astri Edvardsen)

Nordlig drivkraft

Uavhengig av sentrum og periferi, by og land, er det for Lein Størmer nettopp i nord at han har sitt skapersted.

– Alt jeg har laga er nordfra. Jeg vil formidle eksisterende historier og skape nye. Historisk sett har man i nord vært på utsida, langt unna sentrum. Det er en drivkraft blant folk her å bevise at man får det til, også internasjonalt. For meg ligger det stor motivasjon i det, forteller han.

Lein Størmer framhever også viktigheten av at det «skjer noe» i de nordlige samfunnene, både i byene og i utkanten. For dynamikk og bolyst (et begrep han egentlig ikke liker), er det sentralt med kultur – og gjerne også subkultur, i hans øyne.

Filmskaperen forteller at Bukta Sessions gir innblikk i historier fra steder der lokale ildsjeler, med oppbakking fra miljøene, har skapt institusjoner i det nordnorske musikkmiljøet. Som eksempel, peker han på Rock Mot Rus-festivalen på Andenes fra 1983. Han framhever også omgjøringen av en gammel svømmehall i Bodø til flerbruksbygg med konsertscener, i regi av Parkenfestivalen.

TIFFs festival- og programsjef Hoen trekker nettopp fram ovennevnte aspekter i sin omtale av Bukta Sessions:

– Bukta Sessions sier noe om hva som skal til for å skape noe i arktiske samfunn: Det kreves ildsjeler og ungdommer som har kreativitet i seg. Den har også flotte bilder av nordlige landskap og samfunn. Filmen er et veldig godt portrett av samtidens Nord-Norge, sier hun.

Lein Størmer – den travle filmskaperen, med et stadig rastløst ben og en mobil som plinger, rekker å svare på et siste spørsmål:

Hva er potensialet i den nordlige settingen for vekst og nyskaping innen film og musikk?

– The sky is the limit. Vi trenger folk med drivkraft og infrastruktur – og at det tilrettelegges for aktivitet gjennom støttemidler. Samtidig er ikke penger noen garanti for noe som helst. Og noe av det kuleste jeg har laget, var helt uten penger. Laga på pur trass.