Leserbrev: Samiske stedsnavn i det flerspråklige landskapet i Norge

Har du noen gang tenkt på hvordan ditt morsmål omfavner deg; hvor mye språket ditt brukes, ses og høres i samfunnet? Har du lagt merke til hvor svakt de samiske språkene står i det språklige landskapet i Norge? Og har du tenkt på hvorfor det er slik? Sametingsrådet har invitert Sametingets plenum til å diskutere dette under plenumsuka i mars i år.

Dette for å løfte frem viktigheten i arbeidet med å synliggjøre samiske språk i samfunnet, slik at de samiske språkene får den naturlige plassen som de har krav på i samfunnet.

Stedsnavn har stor betydning for alle i samfunnet. Stedsnavn har en særs viktig rolle i språket og kommunikasjonen, og de gjør det lettere for oss å koordinere og kommunisere med andre. Det er ikke uten grunn at folk har gitt navn til fjord og fjell – det er nettopp for å skille disse fra hverandre, og å gi plassene de særegenhetene de innehar.

For Sametinget er det viktig at samiske stedsnavn synliggjøres bedre. Vi vil at flere samiske stedsnavn skal vises både på kart og skilt. Sentralt i dette arbeidet er anerkjennelsen av at samiske språk er likestilt med norsk, og har status som urfolksspråk – etter den nye språkloven.

At Oslo kommune nå jobber med å vedta samiske parallellnavn på kommunen og blir utfordret til å skilte og synliggjøre samiske språk er en viktig milepæl for det samiske språket. Dette er ikke bare viktig for Oslo kommune, men for hele staten, som må bryte normen om og forståelsen av at Kongeriket Norge er enspråklig. Norge som stat har ennå ikke klart å omfavne sin samiskspråklighet for fullt.

Selv om vi er i år 2022, møter samiske stedsnavn og samiske skilt fortsatt motstand fra flere hold. Ikke bare er det jeger- og fiskeforeninger som jobber imot de samiske språkene, men dette skjer også på kommunenivå. Et eksempel på dette er Narvik kommune som ikke ønsket å ha et samisk parallellnavn, selv om kommunen ligger i et samisk område. Kanskje er det snakk om uvitenhet og mangel på bevissthet på det samiske?

Eller kanskje ligger noe av bakgrunnen – ikke i selve stedsnavnet – men i hva synliggjøringen av det samiske navnet representerer? Dette viser med tydelighet at Kongeriket Norge enda sliter med rester av fornorskningspolitikken, og at det samiske blir forsøkt definert bort fra offentligheten.

Selv om man skulle tru at det i 2022 hadde vært mer bevissthet rundt samiske språk i Norge, men den gang ei. For ikke så altfor lenge siden når man skulle fylle vann på flyplasser i Norge, sto det skilt med ordet vann oversatt til ørten språk fra øst til vest, men ikke til Norges egne urfolksspråk. Dette viser at samfunnet ikke er bevisst på samiske språk og språkenes situasjon og status.

Det viser at det samiske ikke ligger i bakhodet, og det er bestandig noen som må påminne om at vi fortsatt er her, og språkene fortsatt brukes.

Mange steder er likevel det samiske godt synlig, og det gleder mitt språkhjerte. Vi har fått samiske skilt på Norge – Norga ~ Vuodna ~ Nöörje – ved de fleste grenseovergangene nå, og flere samiske stedsnavn kommer på skilt. Synliggjøringen av det kulturelle og språklige mangfoldet er viktig, fordi det er selve kjernen på Norge som nasjon, som er grunnlagt på territoriet til to folk – samer og nordmenn.

Stedsnavn er som sagt viktig for alle, som både en identitetsmarkør og en anerkjennelse av språket, noe som ofte skaper debatt. Når kommunene skal vedta samiske stedsnavn, blir det ofte diskusjoner om navnenes skrivemåte, og om det er det riktige navn som vedtas. Dette syns jeg er positivt, fordi det viser for alvor at samiske språk er levende språk, og at stedsnavnene er i bruk hos den lokale befolkningen.

Det at ulike lokaliteter har samiske navn viser også til at områdene har blitt brukt i lang tid.

For vi må huske på den historien som det samiske folket og de samiske språkene har gjennomgått i løpet av de siste 150 årene, når det ble brukt mange ulike og dramatiske strategier for å fjerne og usynliggjøre samiske stedsnavn. Det ble laget jordsalgsreglementer og instrukser for at norske navn skulle prioriteres.

Et eksempel på dette er en instruks fra 1895 der det står at «Hvor lappiske navne forekommer, må der lægges vægt på at få også det norske navn eller oversættelsen af det lappiske opgivet på stedet. Det norske navn påskrives som hovednavn med det lappiske navn i parenthes og med skrift uden tryk.». Slik ble de samiske navnene, både navn på oppmålt eiendom, samt stedsnavn på kart, fornorsket og usynliggjort i det offentlige.

Selv om vi er i 2022 og verden og samfunnet har utviklet seg til det positive, ser vi fortsatt spor og konsekvenser av disse bestemmelsene. Det samiske samfunnet har nå lenge jobbet med å få samiske språk synlig i samfunnet, blant annet ved å få samiske skilt. Dette er et arbeid som Sametinget og den samiske stedsnavntjenesten vil fortsette med.

Etter 150 år med fornorskning av samisk språk og samiske stedsnavn, er vi i en dekoloniseringsprosess, der målet er å få samiske språk synlig i det språklige landskapet i samfunnet.

Vi ser også at mange er brennende opptatt av stedsnavn og det finnes mange gode prosjekter som fremmer våre stedsnavn. Dette er noe som vi vil fortsette å støtte, samtidig som vi oppfordrer andre aktører til å hjelpe oss med synliggjøring av samiske stedsnavn og samiske skilt.

Áltá, Álaheajju, Alta og Alattio. Et kjært barn har mange navn, og alle navn er like mye verdt.