- Sanksjonene sementerer bildet av vesten som fienden, sier Leningradsamarbeidets far, Sigbjørn Eriksen

Sigbjørn Eriksen, bare Sigbjørn blant venner, må betegnes som en nestor i det norsk-russiske samarbeidet i moderne tid. Og han liker ikke det han ser i det storpolitiske bildet.

- Det er jo helt tydelig at de sanksjonene vesten har innført ikke rammer Putin. Snarere tvert imot. Situasjonen bygger opp under bildet av Putin som «hærføreren» mot det arrogante vesten. Det sementerer bildet av at vesten er imot Russland, og det er ikke noe den jevne russer liker.

Det er samarbeidet mellom "den jevne russer og den jevne nordmann" som har vært Sigbjørn Eriksens devise. Samarbeid mellom landene må tuftes på samarbeidet fra folk til folk, hvis ikke har det ikke den basisen det trenger for å stå stødig, mener den tidligere fylkesordføreren i Nordland.

Mannen det henger et digert bilde av i resepsjonen i fylkesbygget i Leningrad Oblast, mannen som møtte Vladimir Putin da han var "veskebærer" for Anatoly Sobchak, den første direktevalgte ordføreren i hjembyen Leningrad (St. Petersburg), mannen som for mange – også på russisk side – står som Leningradsamarbeidets far.

Arne Treholt ble dømt samtidig

Ironisk nok startet samarbeidet mellom Leningrad Oblast (fylke) og Nordland fylkeskommune samme uke som den endelige dommen mot Arne Treholt falt i Norge, i juni 1985.

- Jeg fikk en telefon fra Bjørn Fiva (fylkespolitiker for SV, red. anm.) som den gang arbeidet ved Bodø videregående skole. Han hadde besøk av en som kalte seg ansvarlig for samfunnskontakt eller noe slikt ved den sovjetiske ambassaden i Oslo – og han hadde spurt om han ikke kunne få møte fylkesordføreren.

Tilfeldigvis hadde jeg litt tid til overs akkurat den dagen, sier Sigbjørn med et tankefullt smil.

Hensikten med besøket var etter sigende å drøfte mulighetene til å få i stand vennskapsby- og/eller vennskapsfylkeavtaler mellom nabolandene, noe Sigbjørn Eriksen ikke stilte seg uvillig til snakke om.

Vent til det har roet seg

- Men jeg sa at vi nok burde vente et års tid, til uroen rundt Treholt-dommen hadde lagt seg litt. Jeg mente det kunne skape unødige problemer om vi kom dragende med norsk-russisk samarbeid akkurat i den tiden.

- Det var jo nye toner i Sovjetunionen den gang, mere snakk om åpenhet og kontakt med nabolandene vestover, etter at Mikhail Gorbachev hadde kommet til makten i 1985.

Sigbjørn memorerer gjerne om disse tidlige dagene av det som skulle bli et banebrytende folk-til-folk samarbeid mellom Nordland og Leningrad, og også stå som modell for det senere Barentssamarbeidet.


Gorbachev inspirerte russerne

- Jeg hadde absolutt inntrykk av at russerne var inspirert av Gorbachevs tanker og ideer, kanskje særlig i de nordlige områdene, som jo har lange tradisjoner med kontakt vestover.

Nåvel – det første besøket vi gjorde til Leningrad var i 1986/87, da ble jeg invitert, sammen med fylkesrådmann Åge Danielsen og fylkeskultursjef Aslaug Vaa – og jeg ble spesielt bedt om å ta med min kone Sissel, så hun var også med, forteller Sigbjørn Eriksen.

Og avsted til Leningrad Oblast bar det.

Der stilte de russiske vertene med kvalifisert tolk, en professor som var forfatter av gjeldende russisk-norsk ordbok.

- Jeg tror han ville sikre seg oppdatering av ordboken, for han sendte med oss en av sine studenter som noterte nærmest hvert ord jeg sa under mine taler eller foredrag, og hun spurte ofte hva jeg la i den og den formuleringen og noterte flittig, erindrer Eriksen.

Det var for øvrig ikke helt tilfeldig at fylkeskultursjef Aslaug Vaa var med i denne aller første delegasjonen. Sigbjørn Eriksen har vært opptatt av kulturpolitikk i hele sin politiske karriere, og han fikk det nærmest som "oppdrag" fra den gamle arbeiderpartihøvdingen Haakon Olsen Wika fra Vega, ordfører, stortingsrepresentant og fylkesordfører – og dessuten bygdebokforfatter.

- Haakon O. Wika var på tampen av sin politiske karriere da jeg kom inn i fylkestinget første gang i 1964. Han begynte å bli en alvorlig gammel mann, men jeg husker han kalte meg inn på hotellrommet under en samling og nærmest ga meg en marsjordre på vegne av kulturen, forteller Sigbjørn.

En byrde på ryggen

- Jeg skal legge en byrde på ryggen din, sa Wika til meg, - for jeg har skjønt at du er blant de få som forstår betydningen av kulturen. Jeg har følt et eget ansvar for kulturen, fortsatte han, - men jeg ser ingen av de andre gamlingene rundt oss som synes at kultur er noe verd å satse på, så jeg legger på dine skuldre at du forsøker å ta vare på kulturpolitikken i fylkeskommunen.

Det blir lett digresjoner og omveier i en samtale med Sigbjørn Eriksen. Et langt liv i fylkespolitikken i Nord-Norge har gitt rikelig anledning til å samle anekdoter og historier. Og "gudfaren" til prosjektet Skulpturlandskap Nordland har så absolutt satt spor etter seg også på kulturområdet.

Der gjorde gamle Haakon O. Wika et godt valg.


Avtaleutkast lå og ventet

Tilbake til Russland, og tilbake til 1986, tilbake til Nordlands første delegasjon til Leningrad Oblast.

- Russerne satt jo allerede med et utkast til vennskapsavtale klart – oversatt til norsk, en avtale vi for så vidt syntes så bra ut, men som vi ville føye til noe. For oss gjaldt det å få dette ned på kommunenivå også, på folk-til-folk avtaler. Det mente vi var viktig for at dette skulle bli mer enn bare papiravtaler på høyere politisk nivå.

Og 14-15 Nordlandskommuner har inngått vennskapsavtaler med kommuner på russisk side – det var en vellykket vri, mener jeg, sier Sigbjørn Eriksen, tilbake på "Russlandssporet".


Jagland og UD protesterte

- Men ærlig talt – fikk dere ingen innvendinger mot å gå i direkte forhandlinger og samarbeid med det som de fleste i Norge oppfattet som en slags erkefiende?

- Å jo, det skal jeg fortelle deg at vi fikk. Det var særlig fra to hold disse innvendingene utpreget seg, og den første sterke advarslene fikk jeg fra den ganske ferske partisekretæren i Arbeiderpartiet, Thorbjørn Jagland.

Han ringte meg direkte og sa at dette her, det må du bare komme deg ut av så fort som mulig, dette kan føre til fryktelige saker. Så det var en klar ordre nærmest fra partihold, en ikke ønsket utvikling sett fra Jaglands ståsted.


Gro var på lag med Sigbjørn

Ikke uten en viss triumf forteller Eriksen videre at det viste seg fort at Thorbjørn Jagland på ingen måte var representativ for holdningen i ledelsen i Det norske arbeiderparti.

- Den egentlige lederen, hu Gro (Harlem Brundtland - red. anm.) hadde ikke noen motforestillinger til dette, flirer Sigbjørn.

- Og så fikk jeg en slik type telefon til, fra en som jeg dessverre ikke kan huske navnet på, men det var et "–sen navn", og han var fremtredende byråkrat i Utenriksdepartementet.

Det var nærmest en litt spydig tone i det han fremla – "Si meg, herr Eriksen, har De tenkt å begynne å drive utenrikspolitikk på egen hånd De? Dette må De bare holde Dem langt unna, det er Utenriksdepartementet i Norge som driver med slikt".

- Men, understreker Sigbjørn Eriksen; - heller ikke her var administrasjonen på linje med den politiske ledelsen. Både Johan Jørgen Holst, og senere Thorvald Stoltenberg, bifalt sterkt det arbeidet vi forsøkte å gjøre.

Stoltenberg trakk meg også sterkt inn i arbeidet med Barentssamarbeidet da han begynte det arbeidet litt senere, det var vel på begynnelsen av 1990-tallet.

Thorvald mente at de erfaringene vi hadde høstet skulle komme til nytte også i Barentssamarbeidet, og det var jeg jo med på også lenge etter at jeg hadde gått av som fylkesordfører, tilføyer Eriksen.

Etter at han gikk av som fylkesordfører i Nordland i 1995 ble Eriksen knyttet til Næringsavdelingen i fylkeskommunen som en slags "russlandsminister uten portefølje".

Fra Nesnalobben til tungindustri

- Vi hadde ikke så mange som kunne ta vare på dette arbeidet videre og som hadde nettverket.

Men igjen: Tilbake på sporet. En samtale med Sigbjørn Eriksen arter seg som en togreise langs et klart hovedspor, med et utall korte og lange sidespor som må besøkes. Men det henger i hop, alt henger sammen med alt, også sidesporene. Det er jo der man treffer folk.

- Allerede da vi (Nordland red. anm.) hadde den første store satsingen i Leningrad, så tidlig som i 1988, hadde vi med en stor nordnorsk næringslivdelegasjon. I tillegg til kulturen som alltid var viktig i dette folk-til-folk samarbeidet.

Vi fikk et svært tomt industrilokale der i St. Petersburg til disposisjon, og i de dager var optimismen stor med tanke på mulige etableringen i det store markedet man mente dette kunne bli.

Nærmest alt fra Nesnalobben til tungindustri var representert, og jeg tror minst 100 000 russere var innom denne utstillingen for å skaffe seg et inntrykk av hva de kunne forvente seg fra vesten.

- Men hvorfor har så godt som ingen fra norsk næringsliv klart å etablere seg og overleve i Sovjet/Russland? Hva er det som har gått så til de grader feil – og det lenge før bråket omkring Krim, Ukraina og sanksjonspolitikken? En etter en har jo kommet krypende og nærmest skamslått tilbake over grensen, skuffet, ribbet, ruinert eller bare forbannet… Hva skjedde egentlig?

- Der var jo forsøk, til dels mange forsøk og noen klart jo å holde på i ganske mange år, men så opplevde de blant annet at det ble for dyrt for dem i Russland etter hvert som landet kom noenlunde på fote igjen.

Tilstandene var elendige

Man skal huske at da dette startet, så var tilstanden på den andre siden ganske så elendig. Folk hadde ikke arbeid, og det skal sies at de norske selskapene som etablerte seg ikke betalte skyhøye lønninger – kanskje snarere tvert om. Men de betalte. Folk fikk penger.

I første omgang, det må man være klar over, så fikk de utenlandske bedriftene som etablerte seg en fremragende arbeidsstokk tilgjengelig, ikke minst på teknologisiden. Forsvars- og militærindustrien lå helt nede, men kompetansen fantes og den var villig til å arbeide for svært lave lønninger.

Men etter hvert kom jo også den russiske industrien på fote igjen, ikke minst etter at Putin hadde overtatt makten i Kreml. Det, sammen med stadig sterkere kriminalitet og russisk mafiavirksomhet, gjorde det vanskeligere og vanskeligere for utlendinger å operere i næringslivet, mener Eriksen.

- Vi kan i alle fall konstatere at på bedriftsnivå, så har vi ikke lykkes. Det er nok en blanding av kulturforskjeller, av mafia og annen kriminalitet – det bygde seg jo opp etter hvert.

Man kan nok si at Putins regime har fått kontroll på denne mafiaen, men det er vel erstattet av at det offisielle systemet driver sin form for mafiavirksomhet overfor utlendingene. Det er mer under kontroll, men det oppleves nok fremdeles som veldig vanskelig.

Sist gang Leningrad Oblast var på offisielt besøk i Nordland var i mai inneværende år, som en del av markeringen av at de to fylkene har samarbeidet i over 30 år. Og Sigbjørn Eriksen var en selvsagt gjest under et høytidelig arrangement ved den gamle landbruksskolen i Bodø, Nordland kultursenter.

Alle kjente Sigbjørn

- Det var jo ingen igjen i den delegasjonen selvsagt, fra pionertiden da vi startet, men det var morsomt for meg å legge merke til at alle russerne som var med visste hvem jeg var, og at de til og med uttalte både for- og etternavnet mitt på en nærmest perfekt måte – i alle fall mye bedre enn noen engelsktalende noensinne har gjort. Det var jo litt morsomt da, humrer 82-åringen, og er tydelig stolt over det han har vært med på å få til.

Men hva synes han om situasjonen slik den fremstår i dag? Liker han det han ser? Hvordan skal samarbeidet fortsette mellom nabofolkene?

Selvsagt tenker Sigbjørn Eriksen på det.


Kløftene er åpnet igjen

- Det er jo en annen situasjon nå, ingen tvil om det, fra det håpet som ble tent i Gorbachevs tid, og vi oppfattet Sovjet/Russland som et langt mer åpent og vennligsinnet land.

Under Putin som er de samme gamle kløftene mellom øst og vest åpnet igjen, og kanskje like dype som de var under det gamle kommuniststyret.

Det jeg tenker og gjerne pleier å si, er at veien videre er langt mer usikker, og under markeringen ved Kultursenteret i mai sa jeg også det; – at jeg ikke vil være med på å fordele skyld for hvorfor det er blitt slik, den kan vel fordeles på flere parter.

Men det er sørgelig at det er blitt slik, sa jeg, men også at det er svært gledelig at Leningrad Oblast og Nordland fylke er enige om å opprettholde og fortsette å utvikle samarbeidet.


Viktigere enn noensinne

Jeg tror det er 10 kommuner i Nordland som fremdeles har aktive vennskapsavtaler med kommuner i Leningrad Oblast, og de driver og sender skoleklasser, kulturgrupper og andre delegasjoner over til hverandre nesten hvert eneste år.

Så, som en motvekt mot det som nå skiller landene fra hverandre, så er jeg veldig stolt av, og glad for, at dette ikke skjer mellom oss. Og helt til slutt sa jeg til den russiske delegasjonen i Nordland i mai: Kanskje, sa jeg, kanskje er dette samarbeidet som vi gjør viktigere enn noensinne å holde fast ved, enn det var den gang grensene var åpne og situasjonen var adskillig roligere mellom landene våre.

Et latent håp finnes ennå

Kanskje gjør vi en jobb som kan bidra til at det vi har skapt til å påvirke både i øst og vest til å etablere et mer fredelig forhold til hverandre.

Da Sigbjørn Eriksen avsluttet talen der og da, i mai 2018, så reiste hele den russiske delegasjonen seg og klappet og ropte hurra.

Så, som Sigbjørn også sier det: - Det ligger et latent håp, også på russisk side.