Statssekretæren med ansvar for hav og rom

- Min innsats består i å betale for skøyen, og vi har overskridelser, om enn ikke i stortingsgarasjedimensjoner.

Daniel Bjarmann-Simonsen bruker galgenhumor når han skal beskrive forberedelsene til sitt og samboer Trines bryllup midt i juni måned.

Statssekretæren i Nærings- og fiskeridepartementet, med tilhold på næringssiden av departementet, vet at innsatsen på hjemmebane lider under å ha denne typen 24-7 jobb.

Jobben han sluttet i da Erna Solberg kalte var prosjektleder i "Ny by – ny flyplass" i Bodø kommune. Den krevde også sitt, men statssekretærjobben er enda tøffere, i alle fall for familielivet.

- Men vi har bodd sammen i 10 år, og vel allerede gjort alle feilene i boka, så vi er godt vant med situasjonen, sier hans mens det surrer rundt oss av forberedelser til festen som skal skje dagen etter dette møtet med High North News.

- Når er det du setter deg ned og tenker, at dette, det orker jeg ikke mer? Dette blir for krevende?

- Jeg brukte å si det i min forrige jobb, og det gjelder fremdeles; jeg gir opp flere ganger per dag, men ingenting er så bra som litt kreativ ødeleggelse. Da må man bygge seg opp igjen, og den følelsen der kjenner jeg jo på stadig vekk. Jeg tror det er helt naturlig, man møter motstand, blir litt nedbrutt og så bygger man seg opp igjen. 

Omfattende portefølje 

Bjarmann-Simonsen har en svært konkret – og ikke mindre omfattende – portefølje han har ansvar for i departementet.

Næringsrettet forskning og innovasjon, hvor han har fått hovedansvaret for å gjennomgå hele det statlige virkemiddelapparatet som Innovasjon Norge, Siva, Forskningsrådets næringsrettede side.

- Vi skal gå gjennom det hele, rett og slett se hvordan det funker, hvor mye verdiskaping og arbeidsplasser vi får ut av de drøye 9 milliardene vi bruker, og ikke minst hvordan hele apparatet virker og fungerer for brukerne – kanskje særlig for små og mellomstore bedrifter.

Bjarmann-Simonsen skal lede hele denne gjennomgangen, som etter sigende aldri har blitt gjort tidligere.

Så har han også hovedansvar for maritim sektor innenfor departementet, en stor og viktig sektor i Norge. Så legger vi til at han har ansvaret for regjeringens næringsrettede del av nordområdepolitikken.

- Der kobler vi oss tettere på det nye regionale nordområdeforumet, der også UD og KMD sitter, sammen med de nordnorske fylkeskommunene. Dette begynner å ta form og kan bli et viktig organ, tror jeg.


Havet, verdensrommet - og Svalbard 

Om ikke det er nok, så sorterer også næringspolitikken på Svalbard under statssekretærens områder.

- Der er vi grunneier, vi har ansvar for næringsutviklingen, den nye innovasjons- og næringsstrategien, og dessuten oppfølging av Store Norske Spitsbergen Kulkompani – som jo også er en mangehodet skapning, med blant annet en stor boligportefølje. Og de skal altså rydde opp etter mange år med kulldrift. Bare det er en formidabel affære, understreker Bjarmann-Simonsen.

På toppen av dette legger vi så til ansvar for koordineringen av regjeringens hele havpolitikk, et havområde som er mange ganger større enn Norges samlede landområder – gjennom et statssekretærutvalg for hav.

- Så ja, jeg har et utrolig bredt og veldig interessant og lærerikt arbeidsfelt – noen selvsagt mer læringskrevende enn andre.

Ja – og så har jeg rom-delen så klart, altså det som har med romfartsteknologi og slikt å gjør, og der vi nettopp har levert ved å sende opp to bredbåndsatellitter i nord.

Han har med andre ord store ting for seg, bodømannen med ansvar for hav og rom – og ennå har han bare vært et halvt år blant statssekretærene i Solbergregjeringen. 

Ikke inn fra, men inn med Venstre 

Høyremannen kom på et vis inn i regjeringen med Venstre. Og han legger ikke skjul på at han har en viss sans for en del av det Venstre står for, og at partiet bringer inn en del andre perspektiver.

- Venstres grønn konkurransekraft-tenkning har jeg stor sans for, så jeg har blant annet et veldig godt samarbeid med Klima- og miljødepartementet (der Venstres Ola Elvestuen styrer – red. anm.). Det er jo veldig i gata til Ny by-prosjektet i Bodø, tenkningen som gjør det grønne skiftet tilet konkurransefortrinn for Norge.

Ettersom vi jo er et høyteknologisk kunnskapssamfunn, så er vi veldig godt skodd både i maritim sektor, i byutvikling etc. til å produsere nye produkter til det grønne skiftet. Vi jobber jo konkret med en plan for grønn skipsfart, for å ta et eksempel.

Bjarmann-Simonsen referer en kort samtale med en ikke navngitt person i Samferdselsdepartementet, som hadde nevnt at man ikke lenger trenger å tenke på å få gods over fra hjul til kjøl, ettersom f.eks. Tesla nå kan lage null-utslipps vogntog.


Men vi kan lage skip 

- Men Tesla, svarte jeg, - ligger jo ikke i Norge. Norge produserer ikke slike trailere, men vi produserer jo de fremste skipene i verden, og har den fremste teknologien for å skape en grønn skipsfart, om den er batteridrevet eller hydrogendrevet eller, som nå, LNG i en overgangsfase.

Det er jo i Norges interesse å fortsette å utvikle vår egen maritime klynge slik at vi kan eksportere våre løsninger og på den måten bidra til det globale grønne skiftet, påpeker Bjarmann-Simonsen.

- Det grønne skiftet er avhengig av en del mineraler, som gruveindustrien må frembringe. Men det virker ganske vanskelig å få gjennomslag for gruvedrift her til lands for øyeblikket. Din regjeringspartner Venstre går i baklås når det blir snakk om deponering til sjøs – som er det mest aktuelle alternativet – og Norges største bank rygger i voldsom fart når den får seg forelagt et gruveprosjekt. Vi trenger ikke engang nevne kollisjoner med samiske interesser. Hva kan regjeringen gjøre med dette?

- Jeg tror kanskje det største problemet er forholdet til banker og finansiering. Men vi har falt betraktelig på rangering som gjelder politisk risiko, det er så mange hensyn som skal tas, det er miljøhensynet, naturverdiene, samiske interesser – da særlig reindriften, så har vi kapitalsiden som er et betydelig problem. Som det også er for skipsverftene.


Bankene går for lavrisiko 

Bankene er mye mer investeringsvillig på lavrisikoprosjekter som de kan kapitalisere raskt i, bygg og anlegg, IT-bedrifter og annet med adskillig mindre risiki.

Både mineralindustrien og skipsbyggingsindustrien lider under store kapitalbehov kombinert med lav risikovilje. For skipsbyggingen har vi lansert noen løsninger ved å utvide garantiinstituttet og eksportkredittinstituttet. Vi har blant annet åpnet for at båter som skal brukes i Norge kan bygges på eksportkredittfinansiering.

Dette rett og slett for å stimulere utviklingen. For mineralnæringen har vi ikke helt landet på hvordan vi skal gjøre det ennå, men vi har diskutert det i Næringsdepartementet, at vi må gå grundig til verks når det gjelder denne næringen.

- Dere ser det nokså urimelige, og også egoistiske, i at mineraler som vi skal bruke å våre IT-løsninger, og som et ledd i det grønne skiftet, helst skal hentes fra Afrika eller diktaturstater – der HMS-arbeidet kanskje er noe mindre utviklet enn hos oss? Er dette noe dere også vil vurdere i forbindelse med den gjennomgangen av hele virkemiddelapparatet som du beskrev tidligere? Eller er det mer myntet på små og mellomstore virksomheter?

- I utgangspunktet er det apparatet rettet mot alle grupper bedrifter, men det vi ser på mineralnæringen er å se på den helhetlige politikken, som selvfølgelig inkluderer virkemidler og finansieringssiden. Men også miljøsiden, klimasiden, kulturverdier, reindriften og så videre – altså hvordan vi kan få frem en mer helhetlig politikk som faktisk åpner for mulighetene, sier Bjarmann-Simonsen. 


Gruvedrift på havbunnen 

Han mener at vi har et nasjonalt behov for å utvikle gruvekompetansen i landet.

- En av grunnene til det er jo at vi nå driver og prospekterer også havbunnen, og deep-sea-mining er jo ikke en eventyrfortelling, selv om det kan bli et eventyr.

Det kommer, og japanerne er langt fremme på dette området, og vi har en sjøbunn vi er gode på å utnytte, vi har en offshoreteknologi og subseateknologi som kan forenes med gruveteknologien. Men da må vi jo ha en næring som vokser og utvikler seg, og ikke en næring som sakte dør hen.

- Hva gjør dere med at næringen ikke bare visner hen, men nærmest føler seg trakassert eller i det minste oversett?

- I mitt hode er jo det et paradoks, med den stolte gruvehistorien Norge har. Vi er jo en nasjon som har bygget mange store samfunn og finansiert masse velferd gjennom nettopp gruvedrift.

Jeg var nettopp på besøk ved Løkken Verk der de tok i bruk et nytt nøytraliseringsanlegg for å senke pH-verdiene i vann som renner fra tidligere gruvedrift. Det er 333 års industrihistorie samlet der, hele Orklakonsernet stammer jo fra dette, så det er en historien om hvordan vi har bygget – i alle fall deler av - dette landet.


Vi har blitt både mett og satt 

Det er jo synd at vi er kommet dit at man føler seg stemoderlig behandlet, eller kanskje til og med trakassert. Det er et paradoks.

- Er det et uttrykk for at vi nå er blitt så mette at vi har glemt hva og hvor vi kommer fra?

- Ja… Daniel Bjarmann-Simonsen drar på det. - Mitt inntrykk, og kanskje til og med min påstand, er at vi innenfor mange områder kanskje har blitt litt for satt eller mett.

Vi fikk jo et lite sjokk da oljeprisen falt så langt ned som den gjorde, og maritim sektor etter hvert måtte få en adskillig bredere ordreportefølje – de ble nødt til å satse mye mer på andre segmenter enn offshore, noe som også har gjort denne sektoren mindre sårbar og at den eksporterer andre produkter.

Det var jo egentlig positivt, men nå er vi tilsynelatende oppe i en god stim igjen, og da er det kanskje lett å bli for mett, som du sier. 


Verdien av verdiskapingen 

- Det kan se ut til at det er de samme menneskene som, i alle fall til dels, etterlyser kulturlandskapet i distrikts-Norge som protesterer mot nye oppdrettsanlegg, gruvedrift, vindmølleparker etc. – samtidig som man jo vet at nettopp kulturlandskapet er resultat av tidligere næringsvirksomhet. Har vi blitt totalt fremmedgjort overfor hva som skaper verdier og velferd? Ser vi ikke lenger sammenhengen mellom næring og tæring?

- Litt artig at du spør sånn, for dette er noe av det jeg og Torbjørn (Røe Isaksen – næringsminister, red. anm) har snakket mest om – dette med verdien av verdiskapingen, forståelsen av og eierskapet til verdiskapingen.

Verdiskapingen gir oss skatteinntekter som finansierer velferd og det gir oss arbeidsplasser. Det er jo de to tingene vi trenger for å leve gode liv – og vi lever jo fantastiske liv her til lands. Men mye av inntektene, en substansiell del av dem, kommer jo fra ting vi ikke ser til daglig – ute i havet, under havbunnen.

Det er ikke noe vi føler og kjenner på dag ut og dag inn, mens det som skjer eller kan skje nært og langs kysten – som sjømaten – eller inne på fastlandet som gruvevirksomhet, det ser og opplever vi som nært.

Hvilken hånd som før oss 

Da kan det fort være mye sannhet i at vi kanskje har glemt hvordan vi finansierer egen velferd. Og det er jo en vanskelig diskusjon – for all del. Jeg tror kanskje også at den sterkt dalende kurven for vilje til entreprenørskap er uttrykk for noe av det samme. Skapertrangen, ønsket om entreprenørskap lever, men ikke under like gode vilkår som den gjorde, funderer Bjarmann-Simonsen.

- Kanskje har vi mistet litt av syne, hvilken hånd det er som før på oss. Det minner litt om et radioinnslag jeg hørte for mange år siden, og som handlet om dyrevelferd og kjøttforbruk. En som ble intervjuet mente hun ikke hadde noen grunn til å ha dårlig samvittighet, for hun kjøpte kjøttdeigen sin rett fra Rema.

Så da så, sier statssekretær Daniel Bjarmann-Simonsen og forsvinner inn til de aller siste bryllupsforberedelsen. I skrivende stunder er han på bryllupsreise, men han tenker nok på politikk også da.

Som han selv sa: - Vi har tross alt bodd sammen i 10 år.