Tyrkia er et steg nærmere tiltredelse til Svalbardtraktaten
Tyrkias president Erdogan har signert et lovforslag om landets tiltredelse til Svalbardtrakten. De nærmeste dagene skal lovforslaget behandles i parlamentets generalforsamling.
Utenrikskomiteen i den tyrkiske nasjonalforsamlingen godkjente nylig et lovforslag om Tyrkias tiltredelse til Svalbardtraktaten. Det melder blant annet den engelskspråklige tyrkiske avisen Hürriyet Daily News.
I juli signerte president Recep Tayyip Erdoğan lovforslaget og det skal i følge avisen behandles i parlamentets generalforsamling de nærmeste dagene.
På spørsmål om hva Tyrkias interesse for Svalbard og Svalbardtraktaten handler om, sier Eda Ayaydin, Teaching Fellow ved University of London Institute i Paris, at Tyrkias utenriksdepartement nå ser andre lands interesse for Svalbard og at disse ønsker å være traktatsland, for eksempel grunnet fiskerettigheter.
"Tyrkia har ingen etablert arktisk politikk for å være i regionen, grunnen igjen er ganske enkelt "å være der", har Ayaydin tidligere skrevet i en op-ed publisert i HNN.
Et annet viktig moment å ta i betraktning ifølge Ayaydin er at tyrkiske myndigheter for det meste legger vekt på materielle interesser som utnyttelse av hydrokarbonressurser eller å eie eiendom på Svalbard, til fordel for omtale av klimaendringer. Dette er på grunn av mangelen på arktisk fokus i tyrkisk politikk, skriver hun i en e-post til High North News.
Svalbardtraktaten
Svalbardtraktaten, også kjent som Paris-traktaten, er en traktat inngått 9. februar 1920 i Paris mellom flere land om øygruppa Svalbard.
Den ble inngått i forbindelse med fredskonferansene etter første verdenskrig.
Først i 1925 ble traktatens bestemmelser om norsk overhøyhet over øygruppen nedfelt i norsk rett gjennom Svalbardloven, som regulerer Norges suverenitets- og myndighetsutøvelse på Svalbard.
Traktaten slår fast «Norges fulle og uindskrenkede høihetsret over Svalbardøgruppen».
Avtalen gir Norge suverenitet over Svalbard; Spitsbergen og øyene omkring, Bjørnøya og Hopen.
Traktatpartene har likevel «like rett til fiske og fangst» i disse områdene og i deres territoriale farvann.