Uenighet om overføring av fiskerihavner

Overføringen av havnene skal skje gjennom avtale, frivillig. Dette innebærer at fylkeskommunene overtar alle oppgaver knyttet til eierskapsforvaltning av de statlige fiskerihavnene, hvis de takker ja.

Dette er en eiendomsoverdragelse og må tinglyses. Dette betyr at fylkeskommunene kan nekte å signere.

Fylkesrådsleder Tomas Norvoll i Nordland fylkeskommune takket nei til avtalen om overføringen av statlige fiskerihavner til Nordland fylkeskommune fordi han mener det ikke følger med nok midler til forvaltning av havnene.

– Da de kom med denne avgjørelsen så var vi og de andre kystfylkene, i hvert fall de nordlige fylkene, overrasket, fordi dette var aldri noe vi hadde bedt om, sier fylkesrådsleder Tomas Norvoll til High North News.

Norvoll mener det i prinsippet ikke er ufornuftig at fylkene skal har et ansvar også for havner. Men han var allerede fra starten av bekymret for hvordan dette skulle finansieres.

Lofoten. Foto: Stijn Kleerebezem on Unsplash

Når fylkene godtar eierskapet blir de statlige midlene fordelt mellom fylkene. På landsbasis er det totale beløpet satt til 155 millioner kroner.

– I de siste årene har bevilgningene til statlig fiskeri gått ned. Og det ble slik som vi hadde fryktet. Da Stortinget vedtok at dette ansvaret endelig skulle over til fylkene, tok de utgangspunkt i det siste året, og da ble det veldig lite penger som fulgte med, sier han.

– En viktig forutsetning for at fylkene skal være i stand til å forvalte fiskerihavnene er at det tilføres nok midler. Det er ikke gjort.

Viken, Vestland, Vestfold, Rogaland og Agder har godtatt avtalen, mens Troms og Finnmark, Nordland og Møre og Romsdal har enda ikke takket ja.

Forslag til ulike finansieringsmodeller

Norvoll mener det må tas spesielle hensyn til store prosjekter, og har kommet med et forslag om å finansiere store industrihavner som Andøya og Myre over nasjonal transportplan (NTP).

Inntektssystemet, slik det er i dag, beregner hvor stor andel av alle pengene som skal allokeres fra staten til fylkeskommunene, som skal gå til for eksempel Nordland. Det er flere ulike variabler som avgjør hvordan disse midlene fordeles. Ett eksempel er geografi, som avgjør hvor mye som skal gå til for eksempel veier.

– Det som er vanskelig er når man skal ivareta spesielle behov. Hvis man for eksempel putter inn variabelen «kystlinje» inn i inntektssystemet, så vil dette påvirke alle de andre variablene.

– Selv om vi har en lang kyst, så vil ikke en slik variabel nødvendigvis sørge for at vi får så veldig mye mer penger, fordi alle disse variablene er desimaler og skal i sum bli tallet 1. Det sier bare noe om hvordan de ulike faktorene vektes mot hverandre, sier han.

I prinsippet er dette et slags nullsumspill som gjør at det er vanskelig å lage en presis kostnadsnøkkel, som ivaretar alle behov.

Rettferdig fordelingsnøkkel

– Det er lett å telle hvor mange fiskerihavner man har, eller hvor lang kyst man har, eller hvor mye fisk som landes og fordele penger deretter. Det er vanskeligere å lage en fordelingsnøkkel som tar hensyn til investeringer av ulik størrelse. En særlig utfordring i Nordland er at vi har flere store prosjekter på trappene, og da trenger vi en måte å fordele disse midlene som tar hensyn til dette, sier han.

– Vi har foreslått at man burde enten gjøre en gradering av dette, slik at de store industrihavnene, for eksempel Andøya og Myre forblir statlige. Eller så bør de største prosjektene finansieres over nasjonal transportplan, altså over statsbudsjettet, slik at det settes av en sum til store fiskerihavneutbygginger og forbedringer, slik at dette ikke går ut over alle de andre midlene som skal fordeles.

Med de midlene som er forelagt oss nå, vil ikke fylkene klare å gjennomføre de investeringene som er nødvendige, mener han.

Etter Troms og Finnmark, Nordland og Møre og Romsdal takket nei til overføringen venter de på et nytt tilbud fra staten. Dette har enda ikke kommet.