Unik helseberedskap i nord - Vi er best i verden

Nord-Norges største arbeidsplass, verdens beste beredskap i samarbeid med Russland, Nord-Sverige og Finland. Helse Nord er langt mer enn hjerte-krangel mellom Bodø og Tromsø og sykehusstrid i Finnmark og på Helgeland.

- Beredskapen vi har i Nord-Norge er unik, sier direktør Lars Vorland i Helse Nord HRF, som på tross av PCI-krigen, hjertekonflikten mellom Bodø og Tromsø, utfordrende konflikter innad i helseregionen og krasse oppslag i medier, har mye å vise til. For Helse Nord er så mye mer enn krangler med geografiske skillelinjer.  

Han ramser opp beredskap; seks ambulansefly, fem helikoptre, 123 ambulanser og 13 båtambulanser, de som skal sørge for at befolkningen i Nord-Norge og på Svalbard, 481 000 mennesker, får nødvendig helsehjelp. Og det er langt mellom husene.

- Det er krevende, og det koster noe voldsomt. Ambulansene kjører 130 ganger rundt ekvator hvert år. Beredskapen vår er så god at når vi forteller utlendinger om den, så tror de ikke på oss. Det er ikke råflott, men veldig bra. 

For det finnes ingen andre plasser på jord med beredskap på linje med Nord-Norge. 

- Så har vi etablert et godt samarbeid med Russland, Finland og Nord-Sverige. Når det skjer noe i grensetraktene, så er det stort sett Norge som kommer. Vi har god oversikt, og var veldig tidlig ute med å lage avtaler om samarbeid.

Helse Nord øver med russerne om å frakte folk over grensen. Et samarbeid som har fungert bedre og bedre de siste ti årene.

- Før fikk man en følelse av å måtte fortolle pasienten, mens nå går det smertefritt. Utfordringen er pasienter fra Finland og Nord-Sverige, vi har ikke autorisasjon til å behandle de i Finland og Sverige når vi henter dem der.

– Hjerteavdeling, kirurgi, samtidskonflikt, traumeplan, vaktteam – og kostnader.

68-åringen snakker rolig før han legger på. Det er lett å forstå at mannen har oversikt, at han har vært i gamet en stund – og kjenner helse-Nord-Norge, både fra innsiden av sykehusveggene og fra et geografisk aspekt.

- Det er stort sett artig å være direktør.

Likevel ikke en dans på roser. Og blir han svett av oppgavene, presset fra media, konflikter og det som venter – så skjuler han det godt her vi sitter i hver vår stol og drikker kaffe.

- Og vet du, vi dekker 45 prosent av Norges areal, så jeg får reist mye. Jeg liker det og jeg kjenner Nord-Norge godt. Mange tror det er en homogen landsdel, men de tar feil. Det er heterogent. Flatt i Finnmark, masse fjell lengre sør.

Langt mellom husene

Så bor det folk overalt. I krinker og kroker, spredt ut på øyer, på innland og langs trange fjorder, der det er livsgrunnlag.

- Det slår meg ofte når jeg er ute og flyr. Det er jo lys overalt. Han beskriver det så fint dikteren Helge Stangnes i "Lys langs en fjord".

"Men ingen treng sukke og vri sine hender
i lengt etter solskinn og varme i sør
så lenge som lysan fra nordnorske grender
førtell oss at her har vi søstre og brør.

Ja, lysan fra stuen langs verharde strender
i mørketidslandet har gått som ei bru
med spenn over fjorda – lik utstrekte hender
med varme og kraft tel å tåle og tru."

- I et helseperspektiv betyr dette at det er veldig krevende å gi et likeverdig tilbud uavhengig av bosted, og det er usedvanlig krevende å drive en tilfredsstillende beredskap. Ta Svalbard. Før opplevde vi ikke ras. Nå kommer det nærmere, oftere og treffer folk. Nå er det ikke bare én som blir syk, det er mange som blir skadet.

Fra mikrobiologi til makroansvar

Lederen i Nord-Norges største arbeidsplass med 19 000 ansatte og med 19 milliarder kroner i omsetning peker på et kart. Ett av flere som henger på veggene i kontorlokalet i Sjøgata i Bodø.

- Jeg startet som turnuslege i Gravdal i 1974. Jeg ville bli bedre kjent i Nord-Norge, da særlig Eggum i Lofoten hvor min mors slekt kommer ifra. Min far var sjømann, og jeg tror interessen min for kart og geografi kom fra han.

Medisinprofessoren med mastergrad i folkehelsevitenskap, med ledererfaring fra begge de mikrobiologiske avdelingene ved sykehusene i Tromsø og Bodø var en periode også sjef for alle medisinske serviceavdelinger ved UNN.

Fra 2002 tok han permisjon fra stillingen som avdelingsoverlege ved mikrobiologisk avdeling ved sykehuset i ishavsbyen. Da for å være divisjonsdirektør ved smitteavdelingen ved Nasjonalt folkehelseinstitutt. Det varte ikke lenge.

- Hvordan har du klatret opp i systemet?

- Jeg har vel ikke det. Det var en såkalt "head hunter" som tok kontakt, og han ville ikke gi seg. Sa det sto så dårlig til i nord – spilte vel på samvittigheten.

Han skulle i utgangspunktet bare bli i et par år, men skjønte fort at han ville bli lengre i Helse Nord.

- Økonomien var i ulage, systemene var dårlige. Men det har gått seg til, jeg har vært fast bestemt på å få en sunn økonomi for å få mer frihet, det er overordnet for å kunne ha kontroll.

Stramme inn, stramme inn, stramme inn. Det skapte voldsomme konflikter, reaksjoner, for helse handler om mennesker. Folk på sitt aller mest sårbare.

- Det er jo menneskene vi er til for, helt utelukkende for pasienten. Og for de ansatte, at de skal ha en god og trygg arbeidsplass. Og når økonomien kom på plass, da var det rom for å investere, bygge opp.

Bygge nytt

Vorland beskriver Helse Nord som en "megastor" innkjøper med seks helseforetak med et budsjett på om lag 4,5 milliarder i året.

- Vi bygger opp Nord-Norge og er den største arbeidsplassen i den kommunen hvor vi har sykehus, nesten uansett hvor du drar. Og dette tar vi hensyn til, som da vi bestemte oss for å bygge nytt i Hammerfest. Byen ville blitt skadelidende dersom sykehuset ble flyttet til Alta, samtidig som opptaksområdene er nesten like store. Likevel har også Alta krav om et godt tilbud, så nå skal vi nedsette en gruppe sammen med Alta, Kautokeino og Loppa for å se nærmere på tilbudet.

Han forteller om forferdelig dårlige sykehus i 2004. Bygg utgått på dato. Og hvor viktig solide moderne sykehusbygg faktisk er i et helseperspektiv. Både med tanke på smitte, men også pasientbehandling og arbeidsmiljø.

- Vi har erfaring fra Vesterålen, hvor sykehusbygningen ble karakterisert som Norges dårligste. Før det nye sykehuset i Stokmarknes sto ferdig var mellom 50 og 60 prosent av pasientene fornøyd med standarden på bygget. Mens nå er over 90 prosent av pasientene tilfreds.

Enmannsrom hindrer smitte og er det noe direktøren frykter i fremtiden, så er det antibiotikaresistens.

- Det er mitt gamle fag. Vi har vært flinke i Norge sammenlignet med andre land, og har tross alt ikke misbrukt antibiotika, men vi skal redusere bruken med 30 prosent – og nye bygg skal bistå i dette.

- På egne helseben i nord

Vi snakker om fremtidsperspektiv, pensjonsalder, at vi blir eldre og eldre. Og ikke minst kostnader ved hver enkelt kvadratmeter når man bygger nytt og det å kunne stå på helt egne helseben i nord.

- Når PET-senteret, det nye A-fløysenteret i Tromsø åpner, da begynner vi å bli faglig godt skodd for framtiden. Vi må hele tiden strebe etter det nyeste nye, og på en del områder bør vi ligge i front og vi må satse på forskning.

Likevel, på tross av nye sykehus, modernisering, digitalisering av helsetjenester og en rivende utvikling i helse-Nord-Norge finnes det utfordringer – kanskje til å bli svett av hvis det ikke kommer løsninger. For det å være en stor arbeidsplass er en ting, å mangle arbeidstakere noe annet.

- Nå mangler vi sykepleiere og spesialsykepleiere. Jeg har adressert dette til både kunnskapsdepartementet og til helsedepartementet. Nå var det over 15 000 søkere på 5000 plasser innen sykepleie. Det betyr at vi må øke utdanningskapasiteten. Før fikk vi svenske sykepleiere, det er det slutt på. Det har tørket helt inn.

Han har regnet på det. Sett inn i framtiden. Hva vil det egentlig bety for Nord-Norge?

- Vi snakker 14 – 15.000 sykepleiere i manko allerede i 2030. Det er ikke lenge til, og hva gjør vi da. En av tre norske ungdommer må inn i helse, og det er det ikke rom for med tanke på andre næringer.

Veien videre

På tross av enkelte store utfordringer er det mye spennende som skjer framover. Helgelandsykehuset som ett eksempel, bevissthet omkring endringer som må til, et annet.

- Det neste store prosjektet er Helgelandsykehuset, og ikke minst sørge for å ligge i front. I følge OECD (Organisation for Economic Co-operation and Development) er vi i Norge på topp innen somatikk, mens vi skårer dårlig på ventetid og psykiatri – her mister mange kronisk syke 20 prosent av levetiden. Det har helt enkelt vært stor skjevfordeling på oppmerksomheten mellom psykiatri og somatikk.

For det er ofte lettere å prioritere det som er høydramatisk.

- Psykiatrien har fått for lite oppmerksomhet fra ledelsen, og det prøver vi å gjøre noe med. Det har ikke vært nok representanter rundt bordet til å representere dette fagfeltet.

- Så er det kostnader, hvor kan man bli enda bedre her nord – uten at det går utover noen?

- Mange blir eldre. Det er veldig bra, men det vil koste samfunnet. Skal vi spare penger, så handler det om pasientsikkerhet og å bli bedre på innkjøp. I tillegg må vi unngå uhell, pasientskader og bivirkninger. Vi kan spare mye penger på å unngå feil legemiddel og ikke minst unngå infeksjoner. Samtidig må vi bli flinkere til å gjøre flere felles innkjøp. Igjen handler alt om å opprettholde en sunn økonomi, det er den største utfordringen. Svikter dette, svikter også det faglige.

Han sier takk for praten, og det er tydelig at tiden jeg fikk er kostbar i en helsedirektørs hverdag. For selv om sola bryter inn gjennom vinduet og vitner om en ny vår, så plystrer nordavinden stadig og minner oss om hvor vi faktisk er. Og ja, det er langt mellom husene her nord.