Direkte resultat av russisk aktivitet i nord: USA planlegger å sende fartøyer gjennom Arktis
Den amerikanske marinen er i ferd med å legge planer om å sende flere overflatefartøyer gjennom artkiske farvann til sommeren. Med dette signaliseres en mulig endring i amerikansk politikk om å møte og kanskje begrense Russlands innflytelse i regionen mer effektivt.
I en rekke utsagn så sent som i forrige uke har amerikanske ledere diskutert en endring av landets politikk og tilnærming hva gjelder den arktiske regionen.
General Curtis Scaparrotti, kommandør i USAs europeiske kommando, forklarte foran landets forsvarskomite at konsekvensene av klimaendringene forandrer marinens beregninger.
- Nå som Den nordlige sjøruten er åpen langt oftere, utgjør det en ressurs og en kommersiell interesse. […] Det skaper konkurranse, sa han.
Scaparrotti fortsatte med å forklare at amerikanske styrker har oppdatert sine planer, inkludert utplassering av militære krefter og operative trender, for å sørge for avskrekkelse.
- Vi sender et signal om at Arktis er viktig for oss, la han til.
Dette ble gjentatt av forsvarssekretær Richard V. Spencer, som forklarte at den raske åpningen av polhavet for shippingtrafikk krever at marinen er tilstede i regionen.
- For eksempel snakket jeg og marinesjefen sammen sist sommer om å få noen skip til å gå gjennom havet i nord.
Spencer bekreftet at den planlagte reisen ville være en såkalt øvelse i fri navigering, men ville ikke bekrefte hvorvidt det innebærer en rute som går langs eller nær den nordlige sjøruten i Russland.
USA reagerer på russisk aktivitet
Marinens plan kan være et signal på starten av en endring av politikken og sterkere innsats for å hevde amerikansk interesse i regionen.
- Det er på høy tid med en amerikansk demonstrasjon av evnen til å operere under arktiske forhold. USA har vært nesten alene blant verdensmaktene om å overse Arktis. Det er på tide å hevde amerikanske rettigheter i det høye nord, forklarer Andrew Holland, leder for den upartiske tankesmien American Security Project, som er basert i Washington D.C.
Mens marinen har hatt undervannsfartøy, dvs ubåter, så vel som patruljefly i Arktis siden minst 1960-tallet, har den ikke vært regelmessig tilstede nord for polarsirkelen med overflatefartøy. Faktisk ble lufthangarskipet Harry S. Truman og dets gruppe støtteskip i oktober 2018 de første overflatefartøyene på nærmere 30 år som reiste til Arktis da de deltok i "Trident Juncature" utenfor norskekysten.
- De amerikanske planene om å hevde seg i Arktis kommer som et direkte resultat av russisk aktivitet i regionen, forklarer Scaparrotti og fortsetter:
- Russland gjenåpnet ti av sine flyplasser der. […] Nå har de radarsystemet oppe. De har begynt å bevege regelmessig på ulike våpensystemer der oppe for å kontrollere området. Så dette er faktorer jeg må ta inn i min planlegging. Russland øker sin kvalitative fordel i Arktiske aktiviteter, og militærbasene deres vil styrke Russlands posisjon.
Russland begrenser tilgangen
Russland har ikke svart på High North News' forespørsler om kommentarer og har heller ikke kommet med noen offentlige kommentarer om den amerikanske marinens planer. Imidlertid har de utarbeidet ganske sterkt formulerte retningslinjer for krigsskips som skal seile langs Den nordlige sjøruten (NSR), rapporterte russiske medier sist uke.
De nye retningslinjene hevder russisk kontroll over sjøruten og stipulerer nye regler for ethvert utenlandsk marinefartøy som kommer inn på ruta. Disse reglene kommer i etterkant av at det franske marinefartøyet Rhône, et offshore støtteskip i Loire-klassen, seilte langs NSR i september 2018. Rhône var det første NATO-militærskipet som gjorde dette.
Under de nye reglene krever Russland å bli varslet om enhver seilas minst 45 dager på forhånd og krever omfattende informasjon om skipet og dets planlagte rute. I tillegg krever det at skipet skal følges av en russisk los langs hele seilasen, et krav det ikke er særlig sannsynlig at utenlandske militærskip vil adlyde.
Fri navigering i Arktis
Disse nye russiske kravene står i kontrast til den amerikanske politikken, som fokuserer på å håndheve fri navigering og konseptet ‘uskyldig passering’ utenfor territorialfarvann, noe den rutinemessig gjør f.eks. i Sør-Kinahavet.
- Økende amerikansk marineaktivitet i regionen på den ene siden, og Russlands hevdelse av sine interesser på den andre har potensiale i seg til å skape splid mellom de to landene. "Hvis den amerikanske marinen sender en flåte gjennom Den nordlige sjøruten vil det være ekstremt provoserende, selv hvis de holder seg utenfor territorialfarvannsgrensen hele veien. Samtidig ville flåten være på trygg juridisk grunn i henhold til Havrettstraktaten, forklarer Holland.
- Selv om USA ligger an til å snart utfordre Russlands forrang i Arktis er risikoen for militær konflikt i regionen fortsatt lav, i det minste på kort og mellomlang sikt, bekrefter Scaparrotti.
Spørsmål om amerikansk kapasitet står åpent
Selv med ny retorikk hos de delene av amerikanske millitærtjenestemenn, som oppfordrer til større engasjement i Arktis, vil de amerikanske evnene i Arktis fortsette å være svakere enn Russlands.
Det siste amerikanske marinefartøyet som var designet med et system for å hindre oppbygging av is på skipets overordnede strukturer, Ticonderoga-klasse-krysserne, kom til på 1970-tallet. Nyere marinebåter har ikke iskapasitet som f.eks. isforsterkede skrog.
Dette står i sterk kontrast til russisk kapasitet i regionen, inkludert Nordflåten som er basert i Murmansk, flere dusin tradisjonelle og atomdrevne isbrytere, og utvidelsen og reaktiveringen av en rekke militære og luftvernsbaser i de nordlige områdene.
- Selv uten is representerer de tøffe farvannene i polhavet en utfordring for mindre eskortefartøy som reiser sammen med større skip, som for eksempel lufthangarskipet Harry S. Truman, forklarer Spencer.
De små fartøyene er mer utsatt for at is legger seg på skipet og sliter med høye bølger. Faktisk var det et mindre amfibiekrigsskip som reiste sammen med et større amfibieangrepsskip på en reise fra Island til Norge i oktober 2018 som ble alvorlig skadet i høy sjø og måtte returnere til havn.
Oversatt til norsk av: Elisabeth Bergquist