Arne O. Holm mener Vennligst bli sittende til skiltet med «fest setebeltene» er slått av

Vi har mye til felles vi som bor i nord, ikke minst frykten for å bli oversett.

Frykten for å reduseres til brikker i et internasjonalt spill.

Vinteren er sammen med inngangen til våren ei høytid for nasjonale og internasjonale konferanser med nordområdene som tema. High North News er til stede på møteplasser som strekker seg fra Kirkenes i øst til Anchorage i Alaska.

Vi er til stede

Vi er til stede når regjeringen legger fram sine planer for lederskapet i et Arktisk Råd mange frykter skal kollapse under tyngden av en blodtørstig despot i Russland. Vi er til stede i et Amerika som ved neste valg kan velge seg en president, Donald Trump, uten snev av demokratisk tenking.

Vi er også til stede når politikere og næringsliv reiser fra Svalbard til Oslo for legge fram sine bekymringer for myndighetspersoner.

Vi reiser til hovedstaden når nasjonale tenketanker og forskningsinstitusjoner legger fram sin analyser av den sikkerhetspolitiske situasjonen i nord.

Først og fremst er vi til stede utenfor konferansene, der kampen om torskekvoter, lakseskatt, militær opprustning og sikkerhetspolitikk, reiseliv, kraftkrise, kamp om landområder, for å nevne noe, utspiller seg.

Fordi High North News har sitt redaksjonelle ståsted i nord, er vi også tett på lokalsamfunn på grensa til Russland.

Vi formidler kunnskap og journalistikk fra nord beregnet på et publikum som gjerne befinner seg helt andre steder i verden, men vi er også til stede og lytter når statsministre eller utenriksministre, forsvarssjefer eller andre med makt til å bestemme over framtida i nord, uansett hvor i verden de kommer fra, avlegger oss en visitt.

Og det er her jeg kjenner på en slags avmakt på vei inn i ei, for noen av oss, stille påskeuka.

Fly in, fly out

Et av kjennetegnene på nordområdenes arbeidsmarked er «fly in, fly out».

Beskrivelsen kunne like gjerne vært brukt på våre beslutningstakere. For hvor ofte har jeg ikke sett regionale politikere, næringslivsledere, urfolksrepresentanter, ungdom med bosted i nord, energileverandører eller andre med grundig forberedte meninger og analyser speide forgjeves etter myndighetspersoner innleggene var myntet på.

Som en hovedregel har disse for lengst forlatt salen og reist videre. Når de har avlevert sitt budskap, fortalt hvor skapet skal stå, lyttet til sine egne meninger og analyser, har de det travelt med å komme seg videre til gudene vet hvor. Kanskje etterlater de seg en byråkrat, intet ondt om byråkrater, som en slags lyttepost mot nord.

Jeg skriver disse betraktningene med en mild innestemme, men det ligger et alvor bak.

Ståsted i nord

For oss med ståsted i nord er disse møteplassene av stor betydning. Ikke alle har en pengesekk stor nok til å kjøpe seg politisk innflytelse gjennom innleide kommunikasjonsrådgivere med direktelinje inn til beslutningstakerne.

Hadde viljen til å lytte vært en like påaktet egenskap som evnen til å formidle egne meninger, hadde vi kanskje unngått noen av de konflikter vi i dag står midt oppe i.

For det har ikke manglet på advarsler mot den kraftkrisa vi nå står overfor, hvor svaret fra sentralt hold likevel har vært å subsidiere batterifabrikker og elektrifisere oljenæringen.

At kampen om landarealer ikke ble fanget opp før Høyesterett avsa Fosen-dommen er uforståelig.

Kampen om ressursene i havet har pågått kontinuerlig siden Ottar Brox skrev sitt mesterverk «Hva skjer i Nord-Norge» tilbake i 1966, og pågår fortsatt for fullt.

Russlands krig mot Ukraina har gjort nordområdene til ei sikkerhetspolitisk kruttønne med uklare grenser for hva som er under nasjonal kontroll og hva som overletes til fremmede stater.

I sum kompliserte spørsmål med stor betydning for oss som bor i nord.

Så derfor, for å si det med kabinpersonalet i en SAS-maskin på vei nord, en oppfordring til de som vil forstå Arktis og nordområdene:

• Vennligst bli sittende til skiltet med «fest setebeltene» er slått av.