Arne O. Holm mener Vi har råd til det meste, men er fattige på hjertevarme

Nordøst i Norge kneiser et stolt monument, reist i takknemlighet og til minne om innvandrerne som kom fra Finland til Norge.

Her, i Vadsø, har den lokale representasjonen av det regjerende Senterpartiet, i en fersk votering i kommunestyret, sagt nei til å ta imot «traumatiserte og krigsskadde» kvoteflyktninger.

Stadig enklere

De ville heller ta vare på sine egne, sier de, enn å hjelpe barn og unge født utenfor det trygge, europeiske fellesskapet.

Det å ta vare på sine egne blir en stadig enklere oppgave i en del av Norge hvor det blir stadig færre å ta vare på. Å flykte fra krig og sult er til en viss grad frivillig, slik det å la seg vaksinere også er et rent personlig valg.

Men der Europa er villig til å engasjere libyske diktatorer som grensevakter mot mennesker på flukt, for å understreke det europeiske gullpassets fortrinn, nøler vi med å bruke koronasertifikat for å sortere mennesker.

Vi nøler fordi det støter mot noen demokratiske idealer.

Å vaksinere seg er frivillig, men frivilligheten stopper i det øyeblikket adgangen til å bevege seg fritt i samfunnet reguleres av hvorvidt du er utstyrt med vaksinepass eller ikke. Ordningen er allerede innført i en rekke land.

Jeg har selv erfart hvordan er restaurantbord dekkes eller et møterom åpnes eksklusivt for oss som er utstyrt med koronapass.

Koronapass

I Norge har vi nølt med å innføre den samme ordning. Selv etter regjeringens siste pressekonferanse er ikke koronapasset løftet ut av verktøykassen og inn i samfunnet.

Det finnes det gode grunner til.

Det er særlig deler av næringslivet som har ivret etter å ta i bruk et pass som skiller mellom vaksinerte og uvaksinerte. Den materielle argumentasjonen er forståelig.

Dersom bruk av koronapass kan hindre en nedstenging, med de konsekvenser det har for både kultur og næringsliv, bør det trumfe de demokratiske utfordringer som ligger i en todeling av befolkningen.

De som følger regjeringens oppfordring, og de som av ulike grunner nekter å la seg vaksinere.

Friheten og likheten vi er vant til å omgi oss med blir ved bruk av koronapass som adgangskort, en eksklusiv rett for de lydige.

At norske myndigheter avstår fra innføring av koronapass har flere forklaringer, ikke bare prinsipielle. En viktig grunn er at vi har råd til å la være å utfordre demokratiske idealer.

Vi har råd til, langt på vei, å kompensere for de økonomiske tapene som en omfattende nedstenging påfører samfunnet, slik vi for tida har råd til det meste.

Vi har for eksempel råd til å skrive ut statlige sjekker når strømprisen øker. Vi har råd til å bruke hundrevis av millioner, for ikke å si milliarder på å reversere politiske vedtak som er så ferske at de knapt nok har begynt å virke. Jeg tenker selvfølgelig på oppsplitting av fylker som nettopp er slått sammen.

Eller for den saks skyld på en blodfersk domstolsreform som også skal reverseres.

Langt på vei styres vi etter en sjekkheftepolitikk, hvor det er politisk mulig å betale seg ut av ethvert opprør eller enhver protest mot den til enhver tid sittende regjering.

Men så finnes det altså likevel noe vi ikke har råd til, som å ta imot traumatiserte krigsofre når de banker på døra. I Vadsø handlet det stort sett om barn og ungdom som, dersom Senterpartiet hadde fått bestemme, ikke ville sluppet inn i Norge.

Europeisk gullpass

Det som avgjør retten til en trygg oppvekst, billig strøm eller statlig hjelp med eller uten en herjende pandemi, er om passet ditt er utstedt innenfor eller utenfor Europas grenser.

Rundt dette passet bygger vi murer for å beskytte vår egen vellykkethet.

I Vadsø taler det flertallet i kommunestyret til ære at de stemte ned det ynkelige forsøket fra det regjeringsbærende Senterpartiet på å fraskrive seg ansvaret for barn og unge som hadde sluppet gjennom den mikroskopiske åpningen som fortsatt finnes i Europas murer og piggtrådgjerder.

Vadsø har en lang og stolt tradisjon for å hjelpe mennesker på flukt.

Ganske særlig nordområdene og Nord-Norge med sine synkende folketall har gode grunner til å demonstrere internasjonal solidaritet og raushet. Av å betrakte mennesker uten europeiske pass som en ressurs og ikke et problem.

Debatten om bruk av koronapass er en betimelig påminnelse om at vi bør forvalte våre eksklusive privilegier som bærere av et europeisk gullpass med raushet og respekt for de som står utenfor.

Særlig vi som har råd til det meste, men som noen ganger framstår som ynkelig fattige på hjertevarme.