Vi trenger vel ikke kultur når vi har nordnorske skatteparadis

Eller holde på de som har valgt å fortsette sine liv i nord.

I tillegg til en kultur- og likestillingsminister, er det norske politiske landslaget utstyrt med en ekstra hjelpetrener for å løfte de områdene som betraktes som en utkant sett fra hovedstaden. Gjennom en kobling av de geografiske områdene Victor Normanns demografiutvalg beskriver som et gamlehjem og et lynraskt bredbånd, har regjeringen tryllet fram en distrikts- og digitaliseringsminister. En minister som gjerne snakker om bolyst og gleden ved å bo utenfor de mest urbane strøk.

Vakkertbyråkratisk

Det er altså ikke noe i veien med det «distriktskulturelle» trenerteamet.

På et nærmest vakkertbyråkratisk språk har kulturlivet også fått oppmerksomhet i den nylig framlagte nordområdemeldingen.

Det skulle bare mangle, vil mange si. Men så enkelt er det ikke, får selv i tider hvor koronaen ikke preger kulturlivet, er det knapphet på ressursene for de som tjener lite på å underholde mange.

Jeg leser meldinga på nytt, og gleder meg over forståelsen og betydningen av våre kulturarbeidere. Her har regjeringspartiene fått med seg kjernen i festtalene som kommer kulturen til del. Hør bare:

"Et bredt og mangfoldig kulturtilbud bidrar til å styrke steders attraktivitet, og det er en viktig faktor for å styrke opplevelsen av fellesskap, identitet og livskvalitet. Tilgang på både kultur- og naturopplevelser har stor betydning for valg av bosted. I tillegg bidrar kultur og kreative næringer i Nord-Norge til verdiskaping som genererer investeringer og arbeidsplasser."

Her ikles kulturen en rolle både som identitetsbygger og inntektskilde.

Det gjør godt i ei tid hvor skattetrette rikfolks lengsel etter et liv i Bø i Vesterålen står øverst på nyhetsmenyen fra nord. Skjønt, bildet av dette nordnorske skatteparadiset er i ferd med å falme. En av de som gikk høyest på banen i sin hyllest til skattesparende kommunepolitikk har allerede ombestemt seg. Han hadde ikke fått med seg at det ikke var nok å flytte pengene, man måtte også flytte selv, for å kunne redusere det skattemessige bidraget til fellesskapet.

Et paradis

Bø i Vesterålen har mye å by på, men et skatteparadis er ikke nødvendigvis et paradis å bo i. Livet består av mer en skatteplanlegging, som stortingsmeldinga om nordområdene altså minner oss om.

Spennende derfor, å se hvordan regjeringens fotsoldater følger opp de gode intensjoner i meldinga. For det er i den praktiske politikken meldingas mange og gode intensjoner skal innfris, har vi fått vite.

Og allerede denne uka tok regjeringspartiene i Nordland fylke imot utfordringene. Mellom klappsalvene som kom ordføreren i Bø til del, rakk Høyre, Venstre og støttepartiet Fremskrittspartiet også legge fram sitt budsjett for fylket.

Men i og med at formuesskatten ikke er en del av ansvarsområdet til fylkespolitikere, måtte de finne andre måter å imøtekomme skattetrette rikfolk på.

Og som man leter, finner man. Denne gangen fant regjeringens støttespillere en i budsjettmessig sammenheng nesten mikroskopisk post som kunne strykes. Nærmere bestemt 900 000 kroner til kulturlivet. En post som gjennom de siste årene har gjort nordnorske kunstnere i stand til å ta imot mer enn 400 kunstnere fra et trettitalls land.

Kulturell gjestfrihet

Artist in Residence, AiR, kalles ordningen som åpner kulturelle hjem i kommuner som Røst, Vega, Vestvågøy, Hadsel, Træna, Gildeskål, Steigen og Vågan.

En kulturell gjestfrihet som har bidratt til sterke og identitetsbyggende opplevelser, i tillegg til bolyst, på selv de mest bortgjemte kulturscenene i dette langstrakte fylket. Omtrent slik det står beskrevet i nordområdemeldinga.

Ikke en inntekt til de kulturelle arrangørene, men et tilbud til oss alle som tror på regjeringens beskrivelse.

I motsetning til den samme regjeringens støttespillere på lokalt nivå.

Imens fortsetter applausen fra de samme å runge langs de nærmest endeløse strendene i Bø i Vesterålen, hvor bolyst for de få med mye penger i banken, er viktigere enn livskvaliteten til de mange som aldri vil komme i posisjon til å skatteplanlegge sine liv.

Selv smuler fra kulturlivet er nødvendige når skattelettelser til de største formuene skal finansieres

Artikkelforfatteren gjør oppmerksom på at han både kjenner og har arbeidet profesjonelt med flere av de aktuelle kulturarbeiderne. Det samme gjelder for så vidt også de aktuelle politikerne.