Forlik varsler politisk nybrottsarbeid i Riksfellesskapet

I forrige uke ble det klart at den danske regjeringen og alle Folketingets partier, unntatt Nye Borgerlige, har satt av 80 millioner danske kroner til å hjelpe utsatte barn på Grønland.

Dette er skjellsettende på minst to måter.

For det første fordi det forhåpentligvis fører til mer effektiv hjelp til barna, også selv om de seksuelle overgrepene på Grønland ikke er eksplisitt nevnt i forliket. Det kommer vi tilbake til.

For det andre; også fordi at det helt siden innføringen av selvstyret på Grønland i 2009 ikke har skjedd at en dansk regjering bevilger så store summer til en oppgave, som Grønland for lengst selv har tatt ansvaret for, uten mulighet til å få pengene tilbake.

Hvis man minnes avtalen fra 2017 mellom [daværende dansk statsminister, red.anm.] Lars Løkke Rasmussen og Kim Kielsen, formannen for Naalakkersuisut, de grønlandske selvstyremyndighetene, om 180 millioner danske kroner til opprydning av nedlagte amerikanske installasjoner på Grønland, pluss avtalen mellom de to fra 2018 om dansk innskuddskapital og lån på til sammen 1,6 milliarder kroner til to nye grønlandske lufthavner samt 200 millioner i lån til næringsutvikling, ser man et tankevekkende nybrottsarbeid i Riksfellesskapet som nå videreføres av Mette Frederiksens regjering.

Bryter med gamle dogmer

Tendensen, som bekreftes av sentrale kilder både i Nuuk og København, har krevd et oppgjør med ellers fastlåste dogmer i både Nuuk og København.

I Danmark bryter politikerne med mange års politisk vanetenking som har betydd at det årlige blokktilskuddet til Grønland ikke har kunnet bli fulgt av mer danske penger. I Selvstyreloven fra 2009 ble blokktilskuddet etter fire års harde forhandlinger med Grønland av flere grunner frosset på et nøye tilmålt årlig beløp, noe som logisk betydde, mente man, at Danmark ikke kunne fortsette å bevilge nye, store summer til Grønland.

Dette danske dogmet synes nå forlatt.

I stedet domineres Danmarks tilgang til Grønland av et sterkt ønske om et tettere samarbeid som kan sikre et sterkere Grønland så vel som det at Riksfellesskapet består, og det kan gjerne koste penger. Tendensen var synlig før, men nå er den merkbart forsterket etter Donald Trumps tanker om å kjøpe Grønland.

Oppgjør i Nuuk

På Grønland er oppgjøret med et annet dogme fortsatt i gang. Legg merke til at avtalen om barna og avtalen om de to lufthavnene  bare ble landet etter dype kontroverser i Nuuk.

De danske pengene til de to lufthavnene sprengte den regjerende koalisjonen i Nuuk. Et av koalisjonspartiene, Naleraq, mente at Danmark her fikk lov til å kjøpe seg fornyet makt på Grønland og Naleraq meldte seg ut i protest.

På samme måte skulle Kim Kielsens landsstyre i sommer gjennom en alvorlig parlamentarisk krise før man lot seg presse til å be Danmark om ekstra hjelp til barna. En tid hadde Kim Kielsens landsstyre et stort flertall i Inatsisartut, det grønlandske parlamentet, mot seg, inkludert Kim Kielsens avgjørende støtteparti Demokratene.

Oppgjøret handler om selve maktdelingen med Danmark.

De grønlandske politikerne «tok hjem», som det heter, ansvaret for sosialtjenester til Grønland allerede i 1980, og ledelsen i Nuuk bestemmer i dag selv suverent over sosiale initiativers karakter, størrelsen på budsjettene, faglige prioriteringer osv.

Her har Danmark formelt ingen innflytelse, ingen formell hjemmel for å blande seg inn. Maktdelingen er nøye definert ved lov, senest i Selvstyreloven fra 2009.

Blokktilskudd fra Danmark

Danmark yter sitt indirekte bidrag gjennom det årlige blokktilskuddet, som i dag ligger på ca 3,6 milliarder [danske kroner], som indeksreguleres. Tilskuddet dekker cirka halvparten av det offentliges utgifter på Grønland, men slik Riksfellesskapet er satt sammen, er pengene ikke koblet til makt.

Naalakkersuisut, det grønlandske selvstyret, fordeler selv de 3,6 milliardene, og den politiske forståelsen på Grønland er både blant velgere og politikere at både sosialsektoren og andre «hjemtatte» sektorer håndteres suverent av Grønlands egne politiske ledere. For alle som er født på  Grønland siden Hjemmestyret i 1979 har det vært slik så lenge de har levd. De folkevalgte grønlandske politikerne oppfattes som landets ubestridte ledere, selv om store deler av samfunnets drift finansieres med danske penger.

Det ferske forliket på Christiansborg [i København, red.anm.] om de 80 millionene til barna smyger seg inn i dette grunnelementet i den politiske logikken på Grønland fordi det så tydelig illustrerer Grønlands avhengighet av Danmarks faglige og økonomiske ressurser og i tillegg varsler en fremtid hvor grønlandske lederes autonomi kanskje utfordres ytterligere.

De grønlandske velgerne vil raskt legge merke til den gryende aksepten både på Grønland og i Danmark av nye, store danske merbevilgninger.  Hvis tendensen varer, er veien banet for felles innsats på Grønland, noe som for få år siden ville ha vært umulig, og i Danmark vil tilhengerne av et mer aktivt forsvar av Riksfellesskapet nødvendigvis øyne nye muligheter.

Motsatt vil den nye tendensen bekymre en del tilhengere av løsrivelse på Grønland. Noen vil nødvendigvis protestere, mens de mer pragmatiske vil forklare sine velgere at økonomisk og sosial fremgang på Grønland etter deres syn er et skritt nærmere uavhengighet – uansett om det er Danmark som betaler.

Dansk eller grønlandsk innsats?

Utformingen av avtalen om innsatsmidler som skal gjelde for årene 2020-2023 inneholder følgelig en del potensielle kontroverser.

De 80 millionene skal brukes innenfor den politiske avtalen som ble inngått i oktober mellom den politisk ansvarlige på Grønland, Martha Abelsen, naalakkersuisoq (landsstyremedlem) for helse, sosial- og justissaker, og [Danmarks, red.anm.] sosial- og innenriksminister Astrid Krag.

Her ble det klart at Martha Abelsen og hennes folk har gjort sitt for å sikre at makten over sosiale tiltak fortsatt ligger i Nuuk. Avtalen hviler på et premiss om at «løsningsforslag og anbefalinger på sikt skal kunne løftes videre av selvstyret og de grønlandske kommunene innenfor den gjeldende kompetansefordelingen i Riksfellesskapet».

Det er i tråd med den grønlandske grunnoppfatningen av hvordan maktfordelingen bør være og med den politikken Martha Abelsen håndfast har ført fra begynnelsen av, og så nå altså har blitt videreført i innsatsmiddelforliket.

Abelsen, som har flere tiårs personlig erfaring fra sosialsektoren på Grønland, argumenterte tidlig for en «grønlandsk» innsats, her i en pressemelding fra i sommer:

«Naalakkersuisut er glad for den hjelp som mottas fra Danmark, som styrker innsatsen på barne- og ungdomsområdet på Grønland. Samarbeidet er svært nyttig, siden løsningen på de sosiale problemene skal finnes på Grønland med utgangspunkt i grønlandsk kultur og samfunn. Naalakkersuisut er interessert i å fortsette den bæredyktige utviklingen av sosialsektoren. Hjelpen fra Danmark har således karakter av hjelp til selvhjelp. De danske myndighetene har meget god forståelse for nettopp dette, noe som bidrar til et godt samarbeid. Erfaringene viser at danske fagpersoner uten kjennskap til grønlandske forhold kan løse noen utfordringer i sosialsektoren på kort sikt, men det viser seg at når de forlater landet igjen, er problemene ikke løst på litt lengre sikt», lød det.

Det grønlandske understrekes, rent danske innspill tolereres kun som midlertidige, men det er en vanskelig balansegang. I øyeblikket går seks hasteutsendte danske sosialrådgivere løs på saksbunkene om seksuelle overgrep og annet i Tasiilaq, to er i gang i Nuuk, en dansk familieterapeut og en psykolog sendes snart av sted, alt finansiert av de første danske 5,3 millionene som ble sendt fra regjeringen som akutthjelp i september.

Felles styringsgruppe

Bruken av de 80 millionene i det nye forliket skal nå utformes ved hjelp av en dansk-grønlandsk styringsgruppe organisert i et nytt, midlertidig Grønlands-sekretariat i sosialstyret i København, ledet av en medarbeider fra det danske innenriksdepartementet i samarbeid med en medarbeider fra Abelsens departement i Nuuk. Gruppen bemannes blant annet med fulltidsmedarbeidere fra de danske justis- og sosialdepartementene, som samarbeider med grønlandske kolleger i Nuuk, mens folk fra en rekke andre danske departementer vil bli trukket inn i arbeidet fortløpende.

Den danske regjeringen betaler lønnen til de danske embetsfolkene i tillegg til de 80 millionene, og avveiingen av hvem som reelt bestemmer kompliseres ytterligere av at politi og domstoler på Grønland, som ventes å få nøkkelroller i det fortsatte arbeidet, fortsatt er et dansk ansvarsområde.

Dansk Folkeparti har i noen år hevdet at Danmark igjen bør overta makten over sosialt arbeid på Grønland, særlig av hensyn til barn. DFs premiss har vært at de grønlandske myndighetene ikke makter oppgaven, som derfor bør settes under statlig administrasjon, akkurat som det ville ha skjedd dersom en dansk kommune sviktet.

Abelsen-krag-avtalen går formelt sett godt utenom den løsningen. Avtalen har i stedet karakter av et oppdrag for det dansk-grønlandske Grønlandssekretariatet, som har fått utpekt tre spor: Hva kan gjøres for barna? Hva skal man gjøre med de voksne som krenker og svikter? Og til slutt; hvordan kan en fremtidig forebyggende innsats se ut?

Alle relevante instanser, inkludert politiet, er trukket inn i arbeidet. Arbeidet gjelder utsatte barn i bred forstand; det er ikke utelukkende fokusert på seksuell vold fordi fagfolk mener at sexovergrepene ikke er et isolert fenomen.

Tidsplanen er kort. Innen nyttår skal den første rapporteringen skje, og før sommeren skal det foreligge ferdige, konkrete forslag som myndighetene kan sette i verk.

Farer fremover

Ingen forestiller seg at det blir lett. Det finnes ingen vedtatte forklaringer på hvorfor Grønland opplever så voldsomt mange seksuelle overgrep mot barn, et fenomen som også er kjent fra det arktiske Canada. Ingen ferdige løsningsmodeller finnes, så det gode spørsmålet er nå hvorvidt det nye midlertidige sekretariatet i Danmark  etter flere tiårs innsats på Grønland kan peke på noe som vil være mer effektivt, holdbart på lang sikt og lokalt akseptabelt som motmiddel til det normsammenbruddet som ifølge fagfolk ligger bak i deler av det grønlandske samfunnet. Og finnes det politisk vilje til å også gjennomføre de mer drastiske inngrepene som Grønlandssekretariatet kan komme til å foreslå?

Det er som nevnt en fast ordre som gjelder på Grønland om at innsatsen skal være «grønlandsk», i alle fall på sikt, og i bakgrunnen følger oppmerksomme politikere nøye med.

Landsstyret avviste som nevnt i første omgang å be Danmark om ytterligere hjelp. En pinlig debatt om sexovergrepene hadde foregått lenge da TV-dokumentaren «Byen hvor barn forsvinner» fra DR fikk det hele til å toppe seg.

Myndigheten fremsto ubehjelpelige. Nuuks borgermester Asii Chemnitz Narup, en av Grønlands sterkeste politikere og den øverste ansvarilge for sosialtjenesten i Tasiilaq, ble tvunget til å trekke seg fullstendig fra politikken, og en frustrert opinion og et flertall i parlamentet tvang Naalakkersuisut til å ta lua i hånden og henvende seg til Danmark.

Spor av bedring

I hendelsenes hete var det en rekke detaljer som gikk under medienes radar: Antallet seksuelle overgrep mot mindreårige på Grønland har falt med cirka 50 prosent i løpet av en generasjon, noe som for øvrig sammenfaller med et voldsomt fall i alkoholforbruket. 26 prosent av aldersgruppen 18-29 på Grønland har fortsatt vært utsatt for et eller flere seksuelle overgrep, et rasende høyt tall, men det er altså over tid en markant fallende tendens. Og den politisk ansvarlige, Martha Abelsen, var kanskje ikke helt så utilbøyelig til å søke om hjelp i Danmark som mediene ville ha det til. Hun forsøkte forgjeves å forklare at det er en relativt lang tradisjon for samarbeid mellom Nuuk og København på sosialområdet, som hun selv er en varm tilhenger av. Den danske koalisjonsregjeringen satte i 2018 av de første 10 millionene fra innsatsmidlene til grønlandske barn, i overensstemmelse med Abelsens departement i Nuuk.

Til sommeren utløper mandatet for det midlertidige Grønlandssekretariatet og den nedsatte styringsgruppen. Da har de 80 millionene etter planen fått vinger.

Men Astrid Krag har på regjeringens vegne og i overensstemmelse med det nye samarbeidsparadigmet holdt døren tydelig åpen for nye forhandlinger, såfremt de 80 millionene ikke skulle være nok, hvilket kyndige tilskuere i Nuuk allerede tviler sterkt på.

Denne artikkelen var opprinnelig skrevet på dansk og har blitt omarbeidet til norsk av HNNs Elisabeth Bergquist.