Arne O. Holm: Her kan Russland kutte strømmen til Øst-Finnmark

Situasjonen bekymrer ledelsen i Varanger Kraft.

Overføringskapasiteten til Øst-Finnmark er allerede sprengt. Det eksisterende nettet er gammelt og til dels nedslitt.

Dette er alvor

For noen uker siden sto administrerende direktør Terje Skansen i Varanger Kraft på scenen under den årlige Kirkeneskonferansen, et møtested for politikk og næringsliv på grensa mot Russland.

– Dette er alvor, innledet Skansen, og så ut over en fullsatt sal på Thon Hotell i Kirkenes.

– Så lenge vi ikke har nettkapasitet til å utvikle noe, så kommer folk til å flytte. Linjenettet er helt sprengt, og dersom en liten industribedrift søker tilknytning på nettet, vil den få avslag, fortsatte direktøren.

Servicebilene til Pasvik kraft får fortsatt snu på russisk side når de inspiserer demningen. Med en journalist om bord må han rygge til Norge. (Foto: Arne O. Holm)

Terje Skansen har kjempet en årelang kamp for utbygging av kraftnettet i Finnmark. I Kirkenes denne torsdagen i februar utdypet han bekymringen i et møte med statlige konsesjonsmyndigheter. Det er de som avgjør om Skansen får gjennomslag for å bygge en 420-kilovolts kraftlinje fra vest til øst i Finnmark.

Når avgjørelsen blir tatt, vil ikke Olje- og energidepartementet svare på.

Det Terje Skansen ikke snakket om, var at store deler av Finnmarks kraftforsyning i realiteten ligger i det krigførende Russlands hender.

Forklaringen på dette ligger en times kjøring fra Kirkenes.

Store deler av veien følger Pasvikelva, som også markerer grensa mellom Norge og Russland.

En del av hverdagen

Underveis til Skogfoss, ei lita bygd 60 kilometer sør for Kirkenes, passerer jeg Garnisonen i Sør-Varanger (GSV), en garnison med ansvar for å passe på grensa mellom Norge og Russland. Senere svinger jeg også forbi Pasvikkompaniet på Svanhovd, ei militær avdeling med spesialansvar for området fra Bjørnevatn til Treriksrøysa.

Administrerende direktør Terje Skansen i Varanger Kraft er bekymret for hva som vil skje dersom Skogfoss Kraft skulle settes ut av spill. (Foto: Varanger Kraft)

For de som bor i Øst-Finnmark er den sivile og militære beredskapen en del av hverdagen. Nå også en påminnelse om at naboen på andre sida av Pasvikelva fører en blodig og brutal krig mot et annet naboland.

Etter hvert som jeg kjører, blir det lengre mellom husene. På et tidspunkt passerer jeg stedet hvor den russiske avhopperen Andrej Medvedev brått og uventet dukket opp på norsk side av Pasvikelva natt til 13. januar i år.

Den tette taigaen skjuler grenseelva det meste av kjøreturen, men den dukker fram når jeg nærmer meg målet for reisen, Skogfoss i Sør-Varanger kommune. Her lå grensestasjonen mellom de to landene fram til den ble flyttet til Svanhovd i 2014.

Skogfossdammen

Etter en lengre byggeperiode, nøye overvåket både av russisk og norsk etterretning, ble Skogfoss Kraftstasjon satt i drift i 1964. Selve kraftstasjonen ligger ved en kanal sprengt ut i fjellet. Fra Skogfossdammen ledes vannet gjennom turbinene, før det igjen renner tilbake i Pasvikelva nedenfor kraftverket.

En smal vei, stengt med en tung stålport, snirkler seg et par hundre meter nedenfor kraftstasjonen og opp til demningen.

Christian Lande, som har vendt hjem til Pasvik etter noen år på Svalbard – han savnet skogen, låser opp nok en port på norsk side av demningen.

Akkurat her er elva 300 meter bred. Grensa mellom Norge og Russland følger tilsynelatende midten av elva. Det er likevel ikke helt riktig. Grensa går der det er djupest, og dette varierer over år. Ifølge grenseavtalen skal grensa derfor justeres hvert 25. år.

Hit men ikke lenger

Lande manøvrer kraftselskapets pickup ut på demningen og kjører til midten av Skogfossdammen.

Hit, men ikke lenger.

Resten av demningen ligger på russisk side.

– Hvis Russland vil, kan de stelle i stand mye ugagn, sier direktør Monica Jerijærvi. (Foto: Privat)

Ikke bare resten av demningen. Lukene, tre stykker totalt, som regulerer vanntilførselen til kraftverket, ligger alle på russiske side.

Nedenfor dammen, på begge sider av elva, står de offisielle grensepålene. Midt på demningen en mer symbolsk, men viktig grensepåle. Den markerer hvor på demningen skillet mellom Norge og Russland går.

Lenger ned i elva ligger Melkefossen, som sammen med Skogfoss utgjør Pasvik Kraft, som igjen er eid av Varanger Kraft.

Før jeg kjørte til Skogfoss møtte jeg Monica Jerijærvi. I 20 år har hun vært direktør i Pasvik Kraft.

Russlands krigføring mot Ukraina har gitt henne og Terje Skansen nye bekymringer på vegne av både næringsliv og innbyggere i Øst-Finnmark.

Alvorlige bekymringer.

Kraftforsyning i fare

Frykten handler om at Russland skal utnytte den spente situasjonen til å sette kraftforsyningen i Øst-Finnmark i fare.

– Hvis Russland vil, kan de stelle i stand mye ugagn, sier Jerijærvi nølende.

– Demningene er spesielt sårbare, legger hun til.

Det kan jeg konstatere ved selvsyn mens jeg står ute på demningen. Ikke bare ligger lukene som i realiteten regulerer strømproduksjonen på russisk side.

På russisk side ligger også en jorddemning, Mennikadammen, som leder vannføringen i Pasvikelva inn i Skogfossdammen.

Turbinene inne på Skogfoss kraft er malt i fargene til grensepålene som markerer grensa mellom Norge og Russland. (Foto: Arne O. Holm)

Her har alt nødvendig vedlikehold stoppet opp de siste årene. Behovet for utbedring er stort.

Fortsatt har ansatte ved den norske kraftstasjonen tillatelse til å inspisere dammen sammen med russiske grensevakter. Men nødvendig arbeid for å forsterke dammen er på grunn av sanksjonene lagt på is.

Skulle jorddemningen av en eller annen grunn briste, vil det ikke bare ramme kraftproduksjonen, men også kunne lede til en voldsom flom i Pasvikelva.

– Det handler både om selve kraftverkene, men også om demningene, understreker også Terje Skansen.

Veldig sårbar

Finnmarks totale kraftforbruk er på 2 TWh timer. En fjerdedel, eller en kvart TWh kommer fra kraftstasjonene i Pasvikelva.

Skogfossdammen. Grensa mellom Norge og Russland går midt på demningen. Lukene som regulerer vanntilførselen ligger på russisk side. (Foto: Arne O. Holm)

– Disse kraftverkene illustrerer hvor sårbare vi er. Hva skjer dersom Pasvik kraft skulle bli satt ut av drift? spør Terje Skansen, som bare et par dager tidligere med stort alvor snakket om manglende nett- og overføringskapasitet i Finnmark generelt, og i Øst-Finnmark spesielt.

At sårbarheten i Øst-Finnmark er på grensen til ekstrem, understrekes også i et notat fra Christian Bue i Varanger Kraft Hydrogen AS.

– Årlig strømforbruk i Øst-Finnmark-snittet er ca 560 GWh, Varanger Kraft sine to elvekraftverk på grensen til Russland produserer 390 GWh. Skulle det skje noe som gjør at disse ikke leverer kraft, og sentralnettet ikke er bygd ut, vil Øst-Finnmark være i en svært sårbar situasjon.

Notatet ble sendt til klima- og miljøvernminister Espen Barth Eide i midten av februar.

Lukene i Skogfossdammen styres i dag digitalt fra kraftstasjonen på norsk side.

Men de kan også styres manuelt fra russisk side. Alt som skal til for å blokkere Norges adgang til lukene er en port som stenger Norge ute fra dammens russiske side.

Skogfossdammen port) Christian Lande åpner porten inn til den strengt bevoktede demningen. Halve demningen ligger Russland. (Foto: Arne O. Holm)

Holder tett om beredskap

Det avgjørende er altså hvilken beredskap som finnes dersom kraftverkene i Pasvikelva settes ut av funksjon. Svaret på det finnes i Statnett, som har ansvar for kraftforsyningen over hele landet.

Hvordan beredskapen er, og hvilken backup som finnes, skal vise seg å ikke være så lett å finne ut av.

Gjennom research på nettet, blant annet i rapporter om nettberedskapen i nord, finner jeg fram til noen som sitter på Statnetts kontor i Narvik og arbeider med disse spørsmålene.

Den første jeg ringer tenker seg om, før han ber meg ringe en kollega.

Kollegaen tenker seg enda litt lengre om, før han ber meg ringe pressevakta i Statnett.

Ei pressevakt i privat eller offentlig virksomhet er et filter mellom de med kunnskap, og offentligheten. Før kommunikasjonsavdelingene kan svare, må de snakke med de som kan saken.

Takk for praten

Pressevakt Marianne Weggeberg har vakt den dagen jeg ringer, og hun lover å komme raskt tilbake med et svar. Hun skal undersøke.

Timene går, uten at jeg hører noe, og jeg bestemmer meg for å sende en e-post.

– Takk for praten tidligere i dag. Jeg bare lurte på hva du hadde funnet ut, skriver jeg.

Svarer kommer kjapt.

– Jeg har ikke glemt deg, skriver hun.

– Jeg kommer tilbake til deg om litt.

Åtte timer seinere purrer jeg av frykt for at svaret er sendt, men ikke har nådd meg. Men det er ikke sendt noe svar, viser det seg. I stedet ber hun meg sende over den foreløpige teksten.

En uoffisiell grensepåle markerer grensa mellom Norge og Russland. Til høyre i bildet ligger lukene som regulerer vanntilførselen. De ligger på russisk side. (Foto: Arne O. Holm)

– Så ser vi kontekst, forklarer hun.

– Du har fått konteksten i telefonsamtalen, svarer jeg, og hører ikke noe mer før et stykke utpå neste dag.

Da er saksbehandlingen hos Statnett flyttet enda et hakk opp i hierarkiet. Denne gangen er det kommunikasjonsdirektør Henrik Glette som ringer meg.

For fjerde gang gjentar jeg mitt i og for seg enkle og svært tidsaktuelle spørsmål. Hvordan sikrer Statnett Finnmarks befolkning dersom en fjerdedel av strømforsyningen plutselig blir borte?

– For det har dere vel en plan for, legger jeg til.

Glette innleder med en lengre utredning om kraftnettet i Norge, at det er langt og tynt og desentralisert. At det ikke er mulig å ha dobbel forsyning alle steder.

Avbryter seg selv

Før jeg rekker å avbryte ham, avbryter kommunikasjonsdirektøren seg selv. Han må ha hørt det samme som meg, at han overhodet ikke svarer på det jeg spør om.

I likhet med pressevakta lover han i stedet å komme tilbake til spørsmålet mitt.

Det går et nytt døgn.

Etter å ha forsøkt i tre dager, kommer det endelig et svar fra Statnett.

– Jeg vil ikke gå i detaljer, sier Henrik Glette.

– Men vi skal håndtere et bortfall.

Reportasjen fortsetter under

Hvordan han skal erstatte et eventuelt langvarig bortfall av en fjerdedel av Finnmarks kraftforbruk, vil han ikke svare på.

Ifølge Terje Skansen i Varanger Kraft er strømforsyningen i Øst-Finnmark allerede så anstrengt at alle som søker om å få koble seg på nettet, og trenger mer enn 1 MWh, får et kontant nei.

Heller ikke politimesteren i Finnmark, Ellen Kathrine Hætta, som har det overordnede ansvar for beredskapen i Finnmark, vil utdype planene.

– Politiet i Finnmark har gode beredskapsplaner og er i tett dialog med beredskapsaktører. Selv om befolkningen ikke kjenner til dette planverket og jobben som gjøres sammen med kommuner, objekteiere og andre aktuelle beredskapsskapsaktører, så er dette noe vi i politiet har høyt fokus på, uten at jeg kan gå nærmere inn på det, sier Hætta til High North News.

Helt på grensa

Stående bokstavelig talt på grensa mellom Norge og Russland, midt på Skogfossdemningen, faller øynene mine på et tårn på en knaus på norsk side av elva. Det ble brukt av norsk etterretning den gang demningen ble bygd, som en del av overvåkingen av norske og russiske arbeidere.

I dag er tårnet i privat eie. Dammen overvåkes av kamera både på norsk og russisk side.

Sårbarheten i kraftforsyningen i Finnmark, avhengigheten av Russland, er en del av det totale bildet når sanksjoner og beredskap i nord skal vurderes.

I notatet til Espen Barth Eide fra Christian Bue understrekes alvoret flere ganger.

– Øst-Finnmark er dermed i en situasjon, der statlig infrastruktur for strømnettet er til hinder for forsyningssikkerhet.

Det er en del av å leve med en krigersk nabo. En virkelighet som ikke alltid fanges opp i den nasjonale debatten om vårt forhold til Russland.