Arne O. Holm mener Knapt noen snakker lenger om lavspenning i Arktis

Det skyldes Russlands krig mot Ukraina. Slagordet som hadde en selvfølgelig plass i enhver presentasjon, er strøket fra manus.

Så sent som i midten av november i fjor brukte den norske utenriksministeren Anniken Huitfeldt slagordet «High North – Low Tension», da hun stod på foran publikum på den årlige Russlandskonferansen i Oslo. Allerede den gang mer som et mål enn som en realitet.

Strøket etter tre måneder

Da hun knappe tre måneder senere holdt tale på Kirkeneskonferansen, på grensa til Russland, var dette faste innslaget i enhver arktisk utenriksministers redegjørelse, stuet vekk i et arkiv i Utenriksdepartementet i Oslo.

Dette er ikke tilfeldig. Bak endringen ligger en solid porsjon realpolitikk.

Det er ikke lenger mulig å holde fast i at nordområdene og Arktis er et område med lav militær spenning. Selv som målsetting ligger det så fjernt fra dagens situasjon at det blir nærmest meningsløst.

Vi som bor i nord ser det med egne øyne nesten hver eneste dag. Og dere som på avstand leser High North News eller andre internasjonale nyhetsaviser med blikket rettet mot nord, vil daglig finne nyhetsoppdateringer eller analyser som beskriver en kraftig militarisering av nordområdene.

En del av dagliglivet

På begge sider av grensa mellom Russland på den ene siden, og Finland og Norge på den andre siden, er militærøvelser en del av dagliglivet. Våpenmengden øker, det samme gjør, i alle fall på vestlige side, antall soldater i uniform.

Slagordet «High North – Low Tension» beskriver balansen mellom avskrekking og beroligelse. I dag vipper vektstanga kraftig i favør av ren avskrekking.

Et annet, men viktig poeng, i denne balansen er det som kalles symmetri. Avskrekking fungerer best når begge parter balanserer sine militære initiativ forholdsmessig til hverandre. Forrykkes balansen oppstår en situasjon hvor en av partene kan føle seg mer truet enn avskrekket, og situasjonen kan komme ut av kontroll.

Hvor dette vippepunktet går, er jeg ikke engang sikker på at våre militære og politiske ledere vet. Derfor vet man heller ikke med sikkerhet når avskrekking forveksles med trusler. Man vet bare at det finnes et skremmende vippepunkt et eller annet sted inne den kompliserte militære mobiliseringen som akkurat nå foregår i nordområdene.

Leter etter lyspunkter

Jeg har for vane å lete etter lyspunkter, også når himmelen er farget mørk.

Derfor legger jeg vekt på at det også blant forsvarets egne analytikere finnes stemmer, om enn ikke i det offentlige rom, som stiller spørsmål ved hvor langt den militære eskaleringen i nord kan gå før den har gått for langt.

Jeg legger også merke til at de kreftene på vestlig siden som kjemper for en total isolasjon av Russland, taper for virkeligheten.

Senest så vi det da et russisk jagerfly for noen dager siden kolliderte med en amerikansk drone over Svartehavet. I utgangspunktet en hendelse mer fryktet enn noe annet, fordi nettopp slike mulig utilsiktede konfrontasjoner pekes på som en av de mest aktuelle årsakene til at vi kan gå fra «kald» til «varm» krig.

Kontakten er der

Når dette ikke skjedde, er det et eksempel på både politisk og militær kontakt mellom øst og vest. I møtet med amerikanske myndigheter beklaget ikke den russiske ambassadøren til USA Russlands handlinger, men kalte likevel samtalene med amerikanerne for konstruktive.

Norge spiller en hovedrolle i et annet, avgjørende spill om framtida i Arktis. Det kjempes akkurat nå med nebb og klør for å få til en overgang mellom det nåværende russiske lederskapet i Arktisk råd, og det framtidige norske.

Ingen kan i dag garantere at overføringen blir vellykket, at Arktisk råd fortsetter som en sentral og operativ organisasjon i nord, men arbeidet viser nok et viktig berøringspunkt mellom øst og vest.

Norge og Russland klarte også for ikke lenge siden å komme til enighet i de årlige fiskeriforhandlingene.

Så langt har vi i tillegg klart å balansere et for nordområdene avgjørende energisamarbeid mellom Norge og Russland.

På tide å bremse opp?

Helt ned på det lokale plan i nord foregår det et politisk spill med internasjonal betydning. Når grensekommunen mot Russland, Sør-Varanger, om kort tid skal ta stilling til en begrensning av russiske sjøfolks bevegelsesfrihet, har det betydning utenfor kommunegrensene.

Det er krevende både politisk og verdimessig å begrunne behovet for å begrense bevegelsesfriheten til russere med legitim adgang til en svært begrenset del av Kirkenes sentrum.

I Tromsø, som også tar imot russiske fiskebåter, kan russere ferdes fritt innenfor kommunen dersom de har sjømannspass.

At det ikke lenger går an å snakke om nordområdene som et område med lav spenning skyldes Russlands brutale angrep på Ukraina. Men det betyr ikke at enhver eskalering av den militære aktiviteten på vestlig side fremmer lavspenning. Kanskje snarere tvert i mot.

Framfor alt betyr det at de kanaler som finnes mellom øst og vest må holdes åpne for å unngå at den siste rest av beroligelse helt og fullt erstattes av avskrekking.