Arne O. Holm mener Jakten på skattehull er fortsatt mer anstendig enn å redde kloden
Lav selskapsskatt gjør Irland til et yndet land for multinasjonale selskap. (Foto: Adobe Stock)
Kommentar: Mens bankkontoene til verdens rikeste fortsetter å legge på seg, krymper isen i Arktis. Å jakte på skattehull er fortsatt mer anstendig enn å berge klimaet.
Neste uke møtes politiske toppledere, internasjonale organisasjoner, banksjefer og filantroper i Paris. De er alle invitert av Frankrikes president Emmanuel Macron, og møtes under tittelen «A New Global Financing Pact».
Vesten uteblir
I flere tiår har den store utfordringen i kampen for å redde klimaet vært å få de rikeste landene til å ta en del av regninga for den fattigste delen av verden. Det vil være et hovedtema også på Paris-møtet.
Kanskje er det derfor ledere fra den rikeste delen av verden ikke deltar på møtet. Sist jeg sjekket, det kan bli endret, var bare president Emmanuel Macron og den tyske forbundskansleren Olaf Scholz påmeldt fra Europa.
Russland er sanksjonert, mens to andre allierte BRICS-land, Kina og Brasil, deltar. Et fjerde BRICs-land, India, besøker USA og Joe Biden, under det som selv i amerikanske målestokk er et svært opphauset toppmøte.
Mange rike stater både i øst og vest gjør sine hoser grønne hos India av militære og økonomiske årsaker.
De velger selv hvor de vil skatte.
En gjenganger på slike toppmøter lik det som finner sted i Paris neste uke, er jakten på skatt fra de største multinasjonale selskapene.
Også OECD, organisasjonen for økonomisk samarbeid og utvikling, og G7, sammenslutning av de rikeste, demokratiske statene, har hatt dette på dagsorden i mange år.
Gigantiske formuer
Men som alltid når det gjelder skattelegging av de største formuene og de høyeste inntektene, springer skatteadvokatene foran de fleste nasjonale og internasjonale organisasjonene.
Verdens for tida to rikeste, teknologiganten Elon Musk og den franske forretningsmagnaten Bernard Arnault, sitter alene på større formuer enn det norske oljefondet. Til gjengjeld betaler de lite skatt.
En av grunnene til at verdens rikeste betaler lav skatt både på inntekt og formue, er at de selv stort sett velger hvor de vil skatte. Irland er, sammen med Estland og Ungarn, europeiske skatteparadis for multinasjonale selskap.
Skatteadvokatene springer alltid foran reguleringene.
Derfor har selskap som Google og Apple og drøyt 1.500 andre internasjonale selskaper kontor i Irland. Ikke fordi virksomheten foregår i Irland, men fordi Irland har lavere selskapsskatt enn de fleste andre land.
Internasjonalt skattegulv
Ikke bare selskapene, men også private formuer flyttes dit skatten er lavest, ikke der pengene er tjent. Norske formuer er ikke de eneste som er ute på en evig skatteflukt.
Samtidig jobbes det iherdig for å innføre et internasjonalt «skattegulv». Det finnes ingen rettferdighet i at verdier skapt av arbeidere i noen av verdens fattigste land nesten utelukkende kommer de rikeste landene til gode.
Det er en lang vei fram til målet, og forslagene som ligger på bordet i OECD eller i Paris neste uke, er utvannet så mange ganger at det knapt er gjenkjennelig for de som sitter nederst ved bordet.
Likevel sniker det seg sakte, men sikkert inn en erkjennelse om at kloden bare kan reddes dersom det finnes statlige, finansielle muskler.
Skal nedsmeltingen av Arktis stoppes, eller bremses, må også verdens fattigste land settes i stand til å bidra. Russlands krig mot Ukraina har minnet oss om en annen offentlig utgiftspost som vil stige dramatisk i mange tiår.
Lengst mulig vekk fra de som trenger det mest.
Vil gjerne betale
De rikeste blant oss ynder å fortelle oss at de gjerne vil betale skatt.
De vil bare ikke betale den skatten som skal til for å gi deres etterkommere og oss andre et trygt liv, og en klode under kokepunktet.
De private selskapene skaper verdier som er nødvendige for at samfunnet skal fungere, men nyter samtidig godt av en internasjonal skattestruktur som flytter formuer og inntekter lengst mulig vekk fra de som trenger det mest.
Jeg skrev innledningsvis om BRICs-landene, India, Brasil, Kina, Russland og Sør-Afrika. Mye skiller disse landene. Det de har felles, bortsett fra Russland, er at det er fremvoksende økonomier som reiser seg i en protest mot en amerikansk-europeisk finansiell dominans.
Listen over deltakerland på møtet i Paris uten både demokrati og en utviklet økonomi, er lang.
Så langt tyder manglende deltakelsen fra vestlige demokratier på høyt politisk nivå på det samme møtet, at opprøret ikke tas på alvor eller blir forstått.
Det er i så fall dårlig nytt, for klimaet, og dermed også for oss som nyter godt av både demokrati og en solid finansiert stat.
